Illustrasjonsfoto fra Sleipner, i storm.
Illustrasjonsfoto fra Sleipner, i storm. (Bilde: Øyvind Hagen/Statoil)

Kommentar

Hyperinflasjon i dokumentasjon

Kravene til dokumentasjon i olje- og gassektoren har over tid utviklet seg til noe som mer likner et dokumentasjonstyranni enn fornuftige hensyn til sikkerhet.

På årets Subsea-konferanse i regi av Norsk Forening for Automatisering holdt Asbjørn Ueland og Eirik Duesten, begge fra Petroleumstilsynet et innlegg om «Uavhengighet mellom prosesskontroll og prosess-sikring: Konsekvenser for subsea-installasjoner.

De to understreket tidlig i sitt foredrag at PTIL har et regelverk basert på funksjonskrav, der det ikke er spesifikke regler som leverandører og operatører må forholde seg til.

– Næringen har selv skapt reglene, svarte Ueland på spørsmål fra undertegnede om hvilken rolle og ansvar Petroleumstilsynet har når det gjelder de tilsynelatende overdrevne og rigorøse kravene til dokumentasjon som gjelder for oljeinstallasjoner.

Duesten bekreftet at det har vært økende fokus på dokumentasjon de senere årene, og understreket at PTIL ikke ber om mer dokumentasjon, men bedre dokumentasjon. Ueland understreket videre at PTIL ikke ber om omfattende dokumentasjon, men at de ber leverandørene ta ansvar.

Ansvar – eller holde ryggen fri?

Her ligger kanskje – eller snarere sannsynligvis – hunden begravet. Om noe går galt i oljeutvinning offshore kan det fort få voldsomme konsekvenser. Liv kan gå tapt, dessverre har det skjedd. Miljøskadene kan bli store, også det har skjedd. Så er det de økonomiske konsekvensene, om en kritisk komponent feiler kan det i verste fall koste milliarder av kroner.

Da er det ikke sikker det er den beste løsningen å be aktørene vise ansvar. I en slik situasjon kan fort ansvar forveksles med å holde ryggen fri. Og ryggen holder man fri ved å kunne vise til omfattende og detaljerte krav til dokumentasjon.

Selv har jeg snakket med leverandører som forteller meg at de tjener mer på å utarbeide dokumentasjon enn de gjør på å produsere og selge produkter. Andre forteller meg at standard hyllevare fort blir ti ganger så dyrt når det skal ut til en oljeinstallasjon som når en identisk komponent selges til landbasert industri. En tredje melder om at en elektrisk pluggforbindelse som er godkjent for 300 meters dyp må gjennom alle prosedyrer på nytt om den skal brukes på en annen installasjon, som ligger på kun 275 meters dyp.

Den verste historien - som jeg mistenker er enten en vandrehistorie eller en fjær som er blitt til fem høns, går ut på at en manglende rull dopapir på et toalett på en av våre plattformer utløste flere tykke permer med rapporter. Bare det faktum at slike historier blir fortalt mer enn antyder at noe er galt, selv om de er overdrevne eller feilaktige.

Les: DNV GL tar initiativ for ny industristandard subsea

Bør PT revurdere sin rolle?

I pausene på Subsea-konferansen ble jeg kontaktet av flere av deltakerne. Samtlige bekreftet at kravene til dokumentasjon har tatt helt av. Samtlige bekreftet at det er et problem. Flere antydet at det handlet om å holde ryggen fri.

I senere innlegg og debatter på Subsea 2016 kom flere innom dokumentasjon, og fortalte at deres bedrift enten senket kravene eller vurderte å senke dem. Det er et signal om at flere i bransjen ser det har blitt for mye. Samtidig er det alltid farlig å ta for lett på sikkerhet, nettopp fordi konsekvensene er så store. Derfor kan det tenkes at Petroleumstilsynet bør revurdere sin rolle. Det er uhyre kompliserte forhold og vanskelige avgjørelser som skal tas. Hvis de overlates til næringen selv, kommer man fort i en situasjon der forskjellige aktører har forskjellige vurderinger og derfor stiller varierende krav til dokumentasjon.

Om myndighetene tar et større ansvar kan kravene til dokumentasjon standardiseres og forenkles. Det vil kunne bidra til å beholde høye standarder for sikkerhet, samtidig som dokumentasjonstyrraniet blir redusert til mer fornuftige nivåer.

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)