Teroeien går ut på at asteroider, småstein og støv samler seg slik saker og ting samler seg under sengen og blir til hybelkaniner, digre støvdotter.
- Det er rotete der ute, sier astronom George Rieke ved University of Arizona.
- Svært rotete. Planeter som nå holder på å bli til, har virkelig en lang vei å gå - full av kollisjoner og drama - før de nærmer seg en tilstand som vår egen klodes.
.png)
Rieke er en av mange som studerer hva som hender, via NASA's Spitzer Space Telescope. Det er basert på IR-lys og i dette ser astronomene rommet rundt seg i alle farger fra sort og grønt/blått (kaldt) til orange og knall rødt (glohett).
Etter hvert kolliderer steinene - resultat av enorme eksplosjoner oppstått da andre digre steiner ble revet i filler for eksempel av kjempeplaneters gravitasjonskraft - med hverandre. Noen sittende fast i andre, på noen millioner år er hele greia blitt en glødende klump. Universet resirkulerer seg selv. Klumpen vokser videre og blir etter hvert så stor at dens egen tyngdekraft for alvor begynner å virke.
Til slutt har klumpen samlet på seg en gigantisk steinrøys som gløder og etter hvert syder. Og slik ble kloden til.
Vår klode begynte for alvor å gjøre noe ut av seg da solen var 100 millioner år gammel, og har hatt god tid til å formes. Noe den fortsatt gjør.
Vulkaner, atmosfæriske endringer, irregulær bane og en vuggende gange illustrerer dette.
