Teroeien går ut på at asteroider, småstein og støv samler seg slik saker og ting samler seg under sengen og blir til hybelkaniner, digre støvdotter.
- Det er rotete der ute, sier astronom George Rieke ved University of Arizona.
- Svært rotete. Planeter som nå holder på å bli til, har virkelig en lang vei å gå - full av kollisjoner og drama - før de nærmer seg en tilstand som vår egen klodes.
Rieke er en av mange som studerer hva som hender, via NASA's Spitzer Space Telescope. Det er basert på IR-lys og i dette ser astronomene rommet rundt seg i alle farger fra sort og grønt/blått (kaldt) til orange og knall rødt (glohett).
Etter hvert kolliderer steinene - resultat av enorme eksplosjoner oppstått da andre digre steiner ble revet i filler for eksempel av kjempeplaneters gravitasjonskraft - med hverandre. Noen sittende fast i andre, på noen millioner år er hele greia blitt en glødende klump. Universet resirkulerer seg selv. Klumpen vokser videre og blir etter hvert så stor at dens egen tyngdekraft for alvor begynner å virke.
Til slutt har klumpen samlet på seg en gigantisk steinrøys som gløder og etter hvert syder. Og slik ble kloden til.
Vår klode begynte for alvor å gjøre noe ut av seg da solen var 100 millioner år gammel, og har hatt god tid til å formes. Noe den fortsatt gjør.
Vulkaner, atmosfæriske endringer, irregulær bane og en vuggende gange illustrerer dette.
