Hvor ble det av kjernekraftavviklingen?

Prisen for denne støtten har vært en “umiddelbar avvikling” av kjernekraftvirksomheten. Møtet med virkeligheten har imidlertid smadret de mest ekstreme visjonene, og de løsningene som er blitt forhandlet frem etter langvarig tautrekking, har gitt minoritetspartiene et betydelig troverdighetsproblem. Langt mer alvorlig for disse partiene er det forholdet at jo nærmere de er kommet regjeringskontorene, desto mindre aksepterer opinionen deres energipolitiske fabuleringer!

I Tyskland har stillingskrigen mellom regjeringen og kraftselskapene resultert i et kompromiss der regjeringen har unngått å tape ansikt og driften av landets 19 kjernekraftverk er sikret for lang tid fremover. Avtalen, som begrenser driftstiden til et gjennomsnitt på 32 år, har effektivt blokkert en forsert og vilkårlig nedlegging av anleggene. Det er vanskelig å se dette som noen seier for “de grønne”, selv om avtalen hindrer videre utbygging av kjernekraft. Vel halvparten av dagens kjernekraftkapasitet på drøyt 20.000 MWe er imidlertid yngre enn 15 år, noe som tilsier at en vesentlig del av produksjonskapasiteten vil være operativ langt inn i dette århundre! To av avtalens viktigste punkter er at regjeringen forplikter seg til å respektere kraftselskapenes rett til å drive de aktuelle anleggene, og at hele virksomheten inkludert avfallslagringen vil bli beskyttet mot “politisk motiverte inngrep”.

Regjeringen forplikter seg også til å skjerme næringen mot “ensidige” økonomiske og skattemessige tiltak, åpent erkjenne den høye sikkerhetsmessige standarden hos landets kjernekraftverk og ikke utfordre denne standarden. Regjeringen forplikter seg også til å gjenoppta transporten av brukt reaktorbrensel til Frankrike og Storbritannia for reprosessering, og videreføre prosjektene som gjelder lagring av radioaktivt avfall. Mange hadde forventet en symbolhandling, som nedlegging av et anlegg, i kjølvannet av disse forhandlingene, men overraskende nok har dette ikke skjedd. Kjernekraftens bidrag til en CO2-fri kraftproduksjon og landets muligheter til å oppfylle Kyoto-avtalen, har vært et vesentlig argument for å få “de grønne” til å akseptere en så særpreget “avviklingsavtale”.

Det tyske minoritetspartiet står imidlertid langt fra sine miljøpolitiske meningsfeller i Sverige som så langt har fått presset igjennom en stengning av reaktoren Barsebäck 1, som del av den politiske overenskomsten mellom socialdemokratene, centerpartiet og venstrepartiet i 1997. Statens kostnader for stengningen beløper seg totalt til 5,9 milliarder kr. Bortfallet av kraft er under vinterperioden i hovedsak blitt erstattet med import av billig kullkraft fra Danmark, og om våren og sommeren med import av vannkraft fra Norge. Oppgjøret mellom staten og Sydkraft om avviklingen av Barsebäck 1 har gitt eieren Sydkraft 25,8% av aksjene i Ringhals AB. På denne måten har Sydkraft fått full kompensasjon for tapet gjennom eierskap til tilsvarende deler av Vattenfalls kjernekraftproduksjon. Avviklet privateid kjernekraft blir altså erstattet med statlig kjernekraft. Dette er så langt avvikling på svensk!

Riksdagen har besluttet at Barsebäck 2 skal stenges før 1. juli 2001 forutsatt at bortfallet av kraft kan erstattes med fornybar innenlandsk produksjon og gjennom effektiviseringstiltak på brukersiden. Ifølge næringsminister Bjørn Rosengren er det imidlertid små muligheter for at disse betingelsene kan oppfylles. Samtidig sier en ny EU- rapport at EU-landene bør bygge ut kjernekraften med ca.100 nye reaktorer om man skal nå de målene som er satt for utslipp av CO2 .

Det kan ikke utelukkes at Barsebäck 1 er blitt ofret som en brikke i et større spill. Når det gjelder den såkalte omstillingen av energisystemet mot “en uthållig energiforsörjning” er det ingen som lenger tror at kjernekraften i sin helhet kan erstattes med “inhemska och förnybara energikällor”. Det foreligger heller ikke noe tidspunkt for når den siste av dagens 11 reaktorer skal være tatt ut av drift. Tidligere symboliserte årstallet 2010 avslutningen på svensk kjernekraftvirksomhet, men regjeringen virker ikke lenger forpliktet overfor en slik årstallseksersis. Dette tilsier at de anleggene som i dag er i drift har en rimelig sjanse til å bli drevet som planlagt. At statens eget kraftselskap, Vattenfall, fortsetter å kjøpe seg inn i tysk kjernekraftproduksjon, gjør det heller ikke enklere å forsvare en strategi der ytterligere svenske kjernekraftverk blir lagt ned!

Både i tysk og svensk opinion er det sterk støtte for kjernekraften. I Tyskland viser opinionsmålinger at nesten 80% støtter fortsatt bruk av kjernekraft, mens bare 13% går inn for en umiddelbar avvikling. I Sverige viser målinger at ca. 80% ønsker at samtlige 12 anlegg fortsatt skal drives så lenge de oppfyller kravene til sikkerhet og økonomi, og at kun 17% støtter nedleggingen av Barsebäck 1. Mange ønsker også en videreutvikling av kjernekraften og dessuten bygging av nye reaktorer ved behov. Det overordnede miljømålet er å unngå økte utslipp av drivhusgasser, bl.a. CO2. Det minst viktige miljømålet er å avvikle kjernekraften!

Offisielt er altså avviklingslinjen etablert både i Sverige og Tyskland og enkelte tiltak er satt i verk for å markere starten på en slik prosess. Den svenske modellen har allerede gitt en konkret uttelling for avviklingspolitikerne gjennom stengningen av Barsebäck 1, mens det for stengning av Barsebäck 2 ennå mangler vesentlige forutsetninger. For de øvrige svenske kjernekraftverkene foreligger det ingen konkrete avviklingsplaner overhodet. Den tyske modellen kan heller ikke betegnes som noen overbevisende seier for avviklingslinjen. Ikke desto mindre har situasjonen skapt entusiasme i enkelte land som ser positivt på at bruken av fossilbasert kraft øker. Denne entusiasmen kan bli av begrenset varighet. På kort sikt taler riktignok flere forhold for at kullbasert kraft kan bli erstattet av gasskraft, men det er få holdepunkter for at den “avviklingspolitikken” som er lansert i Sverige og Tyskland, og som i realiteten er det retoriske limet” som holder regjeringspartiene sammen, vil utgjøre noen reell trussel mot økonomiske og miljøsikre kjernekraftverk. Heller ikke Kyoto-avtalens krav eller opinionen i de to landene underbygger et slikt trusselbilde.