Det er et par saker som diskuteres mye i kraftbransjen for tiden. Store endringer, kanskje de største siden vi som første land i verden innførte kraftmarkedet med energiloven på starten av 90-tallet.
Strømprodusenter sliter plutselig med å vite verdien av sin egen strømproduksjon. Totalt sett tjener samfunnet, men inntekter og utgifter fordeles på en ny måte. Framskrittene gjøres og i fagmiljøene er diskusjonene livlige, men hvor er de som nylig sto på barrikadene for et mer effektivt strømmarked?
Noe under radaren må det i alle fall sies å ha gått. Det at vi i løpet av det siste drøye året har veltet ganske radikalt om på hvordan kraftsystemet vårt driftes. Grunnen er jo mest sannsynlig at dette er komplett uforståelig for folk flest. Det er flere endringer, men i denne omgang får vi holde oss til flytbasert markedskobling.
Som statsråden selv sa det på NVEs årlige konferanse i fjor: «Hvem faen er det som forstår hva det betyr?»
Begrepet er nok ikke myntet på folk flest. Det hadde i tilfelle vært et elendig begrep på en ganske kul metode for å utnytte kraftressursene og strømnettet vårt bedre. Jeg konkluderer med at det i alle fall ikke er hit PR-rådgiverne har gått.
Jakten på den billigste strømmen
Essensen i flytbasert markedskobling er å representere fysikken i strømnettet bedre når man løser det store optimaliseringsproblemet som er kraftmarkedet.
Hver dag før klokken 12 melder strømselskapet ditt inn hvor mye strøm du ønsker å kjøpe hvert eneste kvarter neste dag, og til hvilken pris. Det samme gjør industribedrifter. Og tilsvarende melder produsenter inn hvor mye strøm de kan produsere til hvilken pris, hvert kvarter.
Kraftmarkedet løser i bunn og grunn et optimaliseringsproblem, der alle disse budene sorteres, og målet er å dekke strømforbruket med den til enhver tid billigste strømproduksjonen.
Det er bare én litt lei sak. Strømmen går ikke gjennom lufta.
Følger fysikkens lover
Det gjør jobben med å velge ut hvem som skal produsere hva, litt verre. For å knekke denne nøtten har vi delt inn markedet i soner som speiler begrensningene i strømnettet. Disse er jo blitt allemannseie nå.
Tidligere ble løsningen (markedskrysset) på optimaliseringsproblemet funnet mens man holdt seg innenfor gitte overføringskapasiteter mellom sonene. I aller høyeste grad en forenkling, ettersom strømmen ikke bare går én vei. I virkeligheten går strømnettet på kryss og tvers, og strømmen fordeler seg rundt om i nettet. Innad i, og på tvers av, prisområdene.
Heldigvis er ikke strømmens veier uransakelige, men fordeler seg etter fysikkens lover. Dette kan vi utnytte, også når vi finner den mest effektive produksjonsmiksen for hvert eneste kvarter gjennom kraftmarkedet.
Nytt og større handlingsrom
Da vi for et år siden gikk over til flytbasert markedskobling, gikk vi fra konservative anslag på hvor mye som maksimalt kan overføres mellom hver sone, til en beskrivelse av hvordan strømmen faktisk fordeler seg i kraftsystemet.
Koblingen mellom markedene (sonene) baserer seg på hvordan strømmen faktisk flyter. Markedskoblingen er flytbasert. Ikke sant.
Uansett. Når vi har mer og bedre informasjon i optimaliseringsproblemet, blir også løsningen bedre (“mer optimal”). Det gjør at vi får overført mer strøm, som igjen gjør at vi får dekket mer strømforbruk med den billigste produksjonen. Det tjener vi på som samfunn.
Det er fremdeles et stykke igjen til det nye maskineriet er velsmurt, men neste gang du havner i en diskusjon om endringer av strømsystemet, kanskje du skal trekke fram flytbasert markedskobling?
.png){kind=logo}
Blir drivstoff gratis nå?
