Etter at batteriproduksjon ikke lot seg gjennomføre i bygget som kalles Giga Arctic, kan arbeidet med å fylle fabrikkbygget med industriell aktivitet endelig starte igjen. Det er datasenter som er aktuelt. Men kan vi leve av det?
Et industrielt datasenter har vist seg å være det mest aktuelle for raskt å skape aktivitet av betydning i fabrikkbygget på Mo. Dialog med interessenter er i gang. Men dermed er også debatten med datasenter-motstanderne i gang.
Skaper ikke arbeidsplasser?
Argumentene imot er kjente: Et datasenter skaper ikke arbeidsplasser. Det bruker mye strøm og driver opp kraftprisen. Og det utkonkurrerer ekte og mer tradisjonell industri.
Men er dette sant?
Et datasenter i Mo i Rana med 50 MW som utgangspunkt vil kunne utløse betydelige investeringer og tilhørende leverandør-kontrakter og arbeidsplasser i både bygge- og driftsfasen.
Med tanke på kraftbehov vil 50 MW tilsvare 3 prosent av den tilgjengelige kraften i Rana-området. Hva kan det utkonkurrere i regionen?
I strømprisområdet , hvor Mo i Rana befinner seg, er det hydrogenprosjekter som tar mesteparten av plassen i køen og holder på nesten hele den reserverte nettkapasiteten – ikke datasentre. Og fordi nettutbyggingen tar svært mange år, er lite nytt forbruk slått på.
Likevel holdt Elkem Rana ovnene stengt i flere uker og permitterte, grunnet både ferrolegeringssaken med EU og høye strømpriser – strømmen selges videre. Også 7Steel har kjørt stans på grunn av høye strømpriser. I nabobyen Mosjøen er det fortsatt aktivitet hos Alcoa, uten stans og permitteringer. Bildet er blandet.
Strømprisen i NO4
Globale svingninger, og nå krig i oljeproduserende land, påvirker strømprisen, ikke bare for Nord-Norge. Oppkoblingen av den nye 420 kV-forbindelsen Aurland–Sogndal som ble driftssatt i høst, påvirker indirekte i perioder.
Men hovedårsaken er Nord-Norges tette «samkvem» med nord-svenske og finske strømpriser. En myk pute for avlastning, men prisen i NO4 trekkes opp når svenskene selv trenger kraften, slik som denne vinteren med en lang og ekstra kald kuldeperiode. Nord-Sverige har også ny næringsutvikling som vil kreve kraft fremover. Det er til dette de har bygd opp mye ny kraft, prisutviklingen kan derfor stramme seg ytterligere til for Nord-Norge.
NO4 har historisk sett hatt lavest priser i Europa, og relativt sett fortsatt lavest i Norge. Mens det ble stans på Mo, stanset ikke aluminiumsverket Alcoa i Mosjøen. Hvorfor?
Aluminiumsprisene er høye, men en viktig faktor er at Alcoa har en gunstig kraftkjøpsavtale på 15 år med Øyfjellet vindkraft for en tredel av sitt kraftbehov. Vindkraft fra eget nabolag.
Hva truer industrien i nord?
Den største trusselen mot norsk industri er stansen i kraftutbyggingen over år, mens samfunnet elektrifiseres og krever mer energi.
At Norge er utenfor EU, er den andre. I EU foregår det nå saker som kan sterkt påvirke konkurransevilkårene for norsk eksport til EU, og for så vidt import av råvarer som metallskrap. Ingen vet hvordan dette vil lande og om de store investeringene norsk industri har tatt for CO2-reduksjon vil gi inntjening. Norsk EU medlemskap ligger imidlertid ikke på bordet.
Selv ikke med en «osteklokke» over eksisterende kraftkrevende (og subsidiert) industri i NO4, lever industrien særlig tryggere ved at ny industri skal stå stille eller utebli. Det er heller ikke realistisk eller fremtidsrettet.
Men det er grunn til å lære av Alcoa i Mosjøen og Øyfjellet. For kraftutvikling kan lokalsamfunn som ønsker å beskytte «sin» industri, bestemme over selv – og ikke minst få en energisikkerhet med fornybar energi som er mindre sårbar for kampene som herjer den fossile energisektoren.
Arbeidsplasser
Skaper datasenterindustri arbeidsplasser? Jeg spør ikke fordi jeg egentlig lurer, men fordi man kan begynne å lure hvis man lytter til måten noen snakker om datasenterindustri på.
Ingen er hånlige mot dem som vedlikeholder kraftnettet eller internett. Alle skjønner at det er avgjørende for et moderne samfunn.
Men snakk om datasenterindustri og KI, hvor man jobber for å holde oppe sikkerhet, kvalitet og oppetid – da blir det raskt redusert til «plenklipping», «vaktmestere» og «støvtørking». Det er stygt og i beste fall uvettig.
Driftsmodellen for datasenterindustri er færre direkte ansatte, men en ustrakt bruk av innleide, faste tjenesteleverandører, altså det man kaller indirekte arbeidsplasser. Modellen er godt kjent fra andre bransjer, herunder olje og gass.
Har fått lokale leverandører
Men i Mo i Rana er det mer naturlig med fast ansatte enn pendlende konsulenter.
Et av Norges eldste datasentre befinner seg i Måløy med Lefdal Mines. De har en nettkapasitet på 37 MW nå, men sikter på 80 MW. Rundt regnet jobber 240 egne ansatte og lokale underleverandører for Lefdal Mines hver dag.
Det er en rekke faste driftsavtaler med lokale selskaper. I begynnelsen hadde man en del konsulenter som fløy inn, men etter hvert ble det utviklet en lokal leverandørindustri man ikke hadde hatt før, spesielt knyttet til automasjon. Dette er til stor nytte for verft og annen industri.
Datasenterindustrien utvikler seg i Norge, og jeg håper den blir møtt med mer nysgjerrighet og respekt etter hvert som den får vist hva den er god for.
EU myker opp forbud: – En livline for Europas bilindustri
