OLKILUOTO: I Finland graver de avfallet mange hundre meter ned i bakken. (Bilde: Posiva)
FØRST NED I BASSENG: Hitill har alt avfall blitt lagret i mellomlagre. (Bilde: Bengt O Nordin)
PLALEGGES: Slik planlegges avfallesdeponiet i Sverige. Hvor det endelig skal bygges vet man først om noen år.
CLAB: slik ser det ut i det Centrale mellomlageret for anvendt brensel. Hvor avfallet til slutt skal gjøre av seg har man forsket på siden 50-tallet. (Bilde: Curt-Robert Lindqvist)
Mannen og kvinnen i gata samt fiskehandleren på torget i Gøteborg tar nærheten til kjernekraftverket Ringhals med knusende ro.
Sverige trenger sårt strømmen fra kjernekraftverket.
Ringhals kjernekrftverk - Volvo og reaktor.
Leif Jacobsson, kjernekraftingeniør.
Det nærmeste nordmenn kommer kjernekraft i hverdagen er Homer Simpsons klønete oppførsel i kontrollrommet i tegneserien The Simpsons.
Det nærmeste nordmenn kommer kjernekraft i hverdagen er Homer Simpsons klønete oppførsel i kontrollrommet i tegneserien The Simpsons.
DOSIMETER: De ansatte har alle et såkalt dosimeter som måler hvor mye stråling de blir utsatt for. Kortet er utstyrt med tre tabletter som byttes hver måned.
Rundt kokevannsreaktoren ved Ringhals bygges det nytt slokninganlegg tilfelle brann. Til sammen skal det brukes 3 milliarder på nye sikkerhets tiltk ved Ringhals.
Snabbstopp. Ringhals kjernekraftverk i Sverige.
TVILER: ¿ Så si alle reaktorene blir satt i drift senere enn planlagt, sier atomfysiker Nils Bøhmer, som tviler på at det vil komme en massiv utbygging av ny kjernekraft.
Fra kontrollrommet ved Ringhals kjernekraftverk i Sverige.
Kjølesystemet illsutrert i kontrollrommet ved Ringhals kjernekraftverk i Sverige.

Frykter atomavfall mest

  • energi

I Ringhals, 30 mil utenfor Oslo bygges Nordens største anlegg ut for 13 milliarder kroner.

Det er ikke en ulykke ved reaktoren svenskene frykter mest, usikkerheten om hva som skjer med avfallet ved neste istid er mer skremmende.

– Holdningene til kjernekraft har gått i bølger, sier Leif Jacobsson.

Kjernekraftingeniøren begynte å jobbe på atomkraftanlegget Ringhals, like utenfor Gøteborg, i 1971.

Festbrems

– For tjue år siden, da min kone og jeg ble invitert på fester, fortalte jeg ikke hvor jeg jobbet. Hvis jeg gjorde det, ble det et jævlig bråk, og festen kunne bli ødelagt, sier Jacobsson.

Han mener at stemningen har endret seg.

Planer i fleng

Globalt har kjernekraft fått en enorm renessanse. Finland bygger et nytt anlegg. USA, Storbritannia og Italia vurderer å bygge.

I India og Kina planlegges og bygges det flere titalls reaktorer. Årsaken er at kjernekraft sørger for en stabil energiforsyning uavhengig av vær og politiske vinder. Anleggene slipper heller ikke ut CO2-gasser i atmosfæren.

De fire Ringhals-reaktorene, som eies av energigiganten Vattenfall, har en årlig omsetning på 4 milliarder. De fleste svensker er i dag for kjernekraft, men en folkeavstemning for 26 år siden førte til at politikerne forpliktet seg til å bygge ned kjernekraft i Sverige på sikt.

Barsebäck-reaktorene utenfor Malmø stengte derfor i fjor. Men utenfor Gøteborg skal det bygges ut for 13 milliarder kroner frem mot 2012. De tre trykkvannskokerne og den ene kokevannsreaktoren som ble bygdpå 70-tallet trenger å moderniseres av sikkerhetsgrunner. Man vil også tyne ut enda mer energi.



Homer og Tsjernobyl

Den forferdelige ulykken i Tsjernobyl har vondt for å slippe tak i vår kollektive hukommelse. Etter 20 år er det fortsatt noe nifst med kjernekraft.

– Kjernekraft er teknisk avansert. Teknologer har ikke problemer med det, men humanister er mer skeptiske, forklarer Leif Jacobsson.

I Norge spaltes ikke atomer for å lage energi. Det nærmeste nordmenn kommer kjernekraft i hverdagen er Homer Simpsons klønete oppførsel i kontrollrommet i tegneserien The Simpsons.

– Vi synes det er litt bra med figuren fra Simpsons, sier informasjonsdirektør ved RInghals Torstein Bohl. – Han er en befriende motvekt mot det vi må kommunisere hele tiden: Sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet.

På Ringhals er det ingenting som vekker til live assosiasjoner til dystre minner fra Tsjernobyl eller Homer Simpson. Svensk ingeniørånd preger stemningen. Leif Jacobsson, som viser Teknisk Ukeblad rundt, hilser på de fleste, og praten går om barnebarn, båt og fiske. Det er ingen hvite frakker eller store advarselskilt å se. Bare kjernesunne, ordentlige svensker av den typen som har Volvo i garasjen og spiser Wasa knekkebrød til frokost.

– Det er veldig lite utskifting her. Folk trives, forklarer vår omviser.



32.000 GWh

I dag produserer de fire reaktorene i Ringhals 26.161 GWh. I 2007 skal energiproduksjonen være oppe i 32.000 GWh. Det dekker energibehovet til omlag 1,5 millioner husstander.

Teknisk Ukeblad blir tatt med inn dit hvor strømmen produseres. Gigantiske turbiner brøler. Fra en vegg stikker det ut et uskyldig lite stålrør som snor seg mot de gigantiske turbinene. I disse stålrørene kommer dampen ut fra reaktoren.

På den andre siden av veggen skjer altså det som vekker så mye frykt: Her spaltes uranatomene ved at de bombarderes med nøytroner. Spaltingen av atomkjernene frigjør energi. Poenget med denne prosessen er å få varmet opp damp som man kan mate turbinene med, slik at elektrisitet kan produseres.

Det hele overvåkes fra kontrollrommet. Ringhals' svar på Homer Simpson heter Peter Kristianson og er 38 år. Han følger nøye med på overvåkingsskjermer og måleinstrumenter. Knappen som kan stanse hele verket er en armlengde unna. Kristianson får lov til å trykke på denne knappen. Det er det ikke hvem som helst som får lov til.

– Man må gå veien opp gjennom hierarkiet, forklarer Jacobsson, som selv satt her på 70-tallet.

Peter Kristianson har 16 års erfaring fra kraftverket og har måttet gjennomgå en intern utdanning.

– Det er ikke skummelt. Vi kjører større stimulatortester hvor vi går gjennom alt som kan skje. Man må vel være en litt rolig person, sier han.

Om noe skulle gå gå galt, vil reaktoren stoppes automatisk. Ved behov pumpes det opp vann i reaktoren. Innen 2007 skal all elektronikk ved reaktorenen byttes ut. – Det er et spørsmål om sikkerhet. Det finnes ikke lenger flere reservedeler. Alt utstyret er fra 70-tallet, sier Leif Jacobsson. Kontrollrommet som mer eller mindre har sett ut på samme vis i tretti år, skal digitaliseres.



Et knippe selskaper

Westinghouse Electric Company som bygde Ringhalspå 70-tallet, bygger fremdeles.

– Sammen med noen få andre selskaper står Westinghouse bak de fleste kjernekraftverk som bygges i dag, forklarer kommunikasjonsdirektør Ian Hore-Lacy i World Nuclear Association. – Det har skjedd store forbedringer i teknologien siden 1980. Det er som forskjellen på nye og gamle biler. De nye er sikrere, men du synes vel fortsatt at du kan kjøre en eldre bil også? lyder hans retoriske spørsmål.



Åpenhet rundt teknologien

– Etter den kalde krigen er det mye større åpenhet om teknologi. Land deler på informasjon. Nye kjernekraftland lærer av de gamle, sier sikkerhetssjef for atomenergi-installasjoner Ken Brochman i det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. – I Kina bygges anleggene hovedsakelig av russere. Kvaliteten en særdeles god. Jeg har personlig vært og sett anleggene. Også i Iran, hvor jeg også har vært, er man veldig opptatt av at teknologien har høy kvalitet, sier han. Brochman mener at den økte sikkerheten i stor grad skyldes muligheten til å gjøre beregninger via store datasimuleringsprogrammer.



Sterk lobby

– Kjernekraftindustrien er veldig flink til å mobilisere. Det finnes ingen felles front for de alternative energiformene, sier atomfysiker Nils Bøhmer i Bellona. Miljøvenorganisasjonen er imot kjernekraft. De mener det er bedre å satse på CO2-fri gasskraft og en fremtid med hydrogen som energibærer. – Det kan ikke skje en Tsjernobyl-ulykke ved de nye verkene som bygges i dag. Driftssikkerheten er helt annerledes. Det som gir grunnlag for usikkerhet, er de gamle russiske verkene, forklarer han. Den aller viktigste årsaken til at Bellona er imot kjernekraft er at industrien ikke har en endelig løsning for det langlivede radioaktive avfallet.



Under jorden

Klærne de ansatte har hatt på seg, kjølevannet til reaktoren og ikke minst det bestrålte brenselet er radioaktivt og kan ikke bare kastes. Frem til nå har man lagret alt avfall i såkalte mellomlagre. Den endelige løsningen på hva man skal gjøre med det høyaktive avfallet har man imidlertid prøvd å finne en løsning på siden midten av 50-tallet. Finnene har kommet lengst og jobber med å bygge et deponi på 500-1000 meters dyp i et geologisk trygt område, like ved det nye kjernekraftanlegget som bygges i Olkiluoto. Svenskene har lignende planer, men vet ikke hvor de skal grave det ned ennå.

Problemet slik Bøhmer ser det er at man ikke vet hva slags teknologi man har om 500 år. – Er det ikke litt dumt å grave ned avfallet og kaste nøkkelen da? spør han.

– Å grave ned avfallet er også avhengig av at mennesker for all fremtid passer på det, understreker han og trekker parallellen til Russland, hvor mellomlagrene ble liggende uten vedlikehold etter at kommunistregimet kollapset.

Plutonium har en halveringstid på 24.400 år. Det bestrålte brenselet må derfor tas vare på i flere titalls tusen år. Hvis noe går galt, lekker avfallet ut i grunnvannet. Det kan gi økt risiko for kreft.

– Industrien sier ofte at mennesker ikke tar skade, vi har en annen filosofi. Vi bryr også oss om at andre organismer kan ta skade. Vi vet altfor lite om konsekvensene, sier Bøhmer. Han mener at generasjonen som nyter godt av elektrisiteten i dag også må ta hånd om avfallet.



Som fargen i en pilsflaske

– At det radioaktive avfallet skal lekke ut, er som om brunfargen i en pilsflaske skulle forsvinne, sier direktør for avfallsdivisjonen i IAEA, Hans Forsström.

Slik det ser ut på tegnebordet i dag, skal avfallet kapsles inn i kobberbeholdere og transporters ned i beholdere under jorden. Rundt beholderne skal det legges et lag som skal være støtdempende mot jordskjelv og rystelser.

Forsström mener at kjernekraftindustrien er pionerer innen miljøarbeid og minner om at det finnes veldig mye annet farlig avfall i verden, som kvikksølv for eksempel.

– Forskningsinstitusjoner jobber tett sammen verden over, sier han.

Forskerne og teknologene har et tidsperspektiv som strekker seg lenger enn til neste antatte istid om 10.000 år.

– Beregningene fungerer ikke lenger enn 10.000 år, da overtar analyser. En problemstilling avfallsekspertene også funderer på er hvordan informasjon skal bringes videre fra generasjon til generasjon. Hvem eier informasjonen og hva er den skrevet på, er noen av spørsmålene det er vanskelig å svare på, forteller han. Forsström mener det er viktig å involvere lokalbefolkningen for at de på et tidlig tidspunkt skal lære om kjernekraft.



For og imot

Kjernekraften har gitt den gamle fiskelandsbyen Ringhals 1200 arbeidsplasser. Leif Jacobsson mener at jo lenger unna du bor et kraftverk, desto mer skeptisk blir du. – I Norrland, hvor det ikke er noe kjernekraft, er det større motstand mot kjernekraft enn her.

Like utenfor anlegget i Ringhals står en fiskehandler med dagens fangst.

– Jeg er oppvokst her og tenker ikke på at vi har et kjernekraftverk. Det virker som om folk ikke er så opptatt av det. Mange flytter hit og boligprisene har gått i været, sier Monica Gustafsson. Kunden hennes, Gunvor Henningson, er ikke like begeistret. – Jeg vil ha strøm, men ikke kjernekraft. Vi har ikke løst problemet med avfallet ennå, sier den svenske landbrukskvinnen.