Fremtid i kobber

Triple Play er kablenes revansje mot satellittene. De har dynket oss med stadig flere TV-kanaler i et par tiår, men satellitter har to akilleshæler; telefoni og Internett.

TV, telefoni og Internett i en koaksialkabel er ikke noe nytt. Det har vi hatt lenge. Kapasiteten i en koaksialkabel er så stor at den kan kringkaste et enormt antall TV-kanaler og samtidig ta seg av svitsjede tjenester som telefoni og Internett. Det kan ikke parkabelen, men med tilstrekkelig båndbredde kan den levere svitsjede TV-kanaler, og for brukeren er det omtrent det samme. Om du bytter kanal i kabel-TV-dekoderen eller i en server i et annet land, spiller ingen rolle bare det går fort nok.

DSL

Internett-telefoni vokser eksplosivt. Stadig flere vil slippe avgiftene på den gamle telefonlinjen. Bredbåndslinjen har kapasitet nok til å ta seg av taletrangen vår også. Det holder med rundt 80 kbit/s for hver talekanal. TV, derimot, er andre boller. Da kommer dagens DSL til kort. Heldigvis er det ny teknologi under oppseiling.

Parkabler ble i utgangspunktet tiltenkt tale med en båndbredde på litt over 3 kHz. Den første varianten av ADSL økte båndbredden til 1,1 MHz og gjorde det mulig å sende opptil 8 Mbit/s til husstanden og opptil 1.0 Mbit/s i retur.

ADSL

I løpet av få år har svært mange norske husstander skaffet seg bredbånd på ADSL, første versjon av denne teknologien.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

– Spennende å jobbe med løsninger som har en direkte og målbar effekt på miljøet

ASDL2 var ment som en videreføring. Denne videreutviklingen skulle øke bitraten nedstrøms til 12 Mbit/s og opptil 1,5 Mbit/s oppstrøms. Nå ser det ut for at denne varianten er i ferd med å bli forbikjørt i startgropa av videreutviklingen ADSL2+. Denne varianten dobler båndbredden til 2,2 MHz. Det gir en bitrate på inntil 25 Mbit/s nedstrøms, selv om det setter store begrensinger på kabellengden. Denne varianten kan gi en oppstrøms båndbredde på opptil 3 Mbit/s i ideelle tilfeller

I praksis forventes ADSL2+ å kunne gi minst 8 Mbit/s over abonnentlinjer opptil ca 2,5 km, og det kan være nok til å levere TV-tjenester. En annen fordel med ADSL2+ er at bitraten kan endres uten at linjen må restartes. Hvis det blir for mye støy, kan bitraten automatisk reduseres ved at modemet bruker frekvenser som ikke er påvirket av støy. Operatøren kan øke bitraten hvis brukeren vil se på film uten at det går ut over andre i husstanden som surfer på nettet.

VDSL

Når de virkelig høye bitratene skal presses inn i en parkabel, er det VDSL som gjelder. I motsetning til ADSL bruker VDSL en mye større båndbredde. Problemet er at dempningen øker med frekvensen, og det gjør at VDSL får kortere rekkevidde enn ADSL. VDSL1 benytter 12 MHz som gir opptil 50 Mbit/s. Kommende VDSL2 benytter hele 30 MHz og klarer opptil 100 Mbit/s, men bare på kabellengder på 100 meter eller mindre. Likevel vil VDSL2 kunne brukes på lengre kabelstrekningen enn VDSL1, men for begge teknologiene er kabellengden en begrensing på grunn av dempning av høye båndbredder. Fremdeles vil ADSL2+ være mer effektivt på kabellengder 1,5 til 2 km.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Banebrytende innen håndtering av elektro- og automasjonssystemer

20 er det magiske tallet, ifølge Alcatel. Denne bitraten er det som trengs for å gi tilfredsstillende kvalitet på alle tjenestene.