Fra svenskeantenne til digital infrastruktur

Egentlig analogt

Går vi under huden på digitale transmisjoner i kabler og over eteren, er alt sammen egentlig analogt. De digitale signalene blir modulert inn i to bærebølger som variasjoner i amplitude. Bærebølgene er 90 grader ut av fase med hverandre, og det gir opphav til betegnelsen Quadrature amplitude modulation, eller QAM. Denne modulasjonsteknikken gjør det mulig å pakke et stort antall bits inn i hvert symbol. I dag bruker Get såkalt 64 QAM. Det gir meget robust kvalitet på de digitale signalene. Neste skritt er å gå til 256 QAM, som er mer følsomt mot forstyrrelser, men som vil gi hver MUX større kapasitet. Tester viser at det digitale nettet ikke har noen kvalitetsproblemer med 256 QAM. Resultatet er at det blir plass til 20-30 TV-kanaler i tillegg til de 15 Mux-er som allerede er i bruk, som også kan brukes til nye HD-TV-kanaler som tar vesentlig mer plass en SD-TV (Standard Definisjon).

Koaksialkabel

En koaksialkabel er en kabel hvor de ulike delene har en felles akse. Innerst finner vi en kobberleder. Rundt den er det en isolator omsluttet av en skjerm som også fungerer som jord. Alt dette er pakket inn i en robust plastisolasjon. Fordelen med en koaksialkabel i forhold til en vanlig parkabel (telefonkabel), som brukes til fasttelefoni og ADSL, er at den er mye mindre følsom for forstyrrelser og kan overføre enormt mye mer data.

Kabel-TV har lange tradisjoner i Norge. Da de første anleggene dukket opp på 60-tallet, var begrepet kabel-TV ukjent. Fellesantenne og svenskeantenne, derimot, var velkjent, og det var slik det begynte. Spesielt i Oslo hvor det bare var et fåtall som kunne ta inn svensk TV, spredte TV-kablene seg raskt. I starten var det to, så tre kanaler og på begynnelsen av 80-tallet dukket SKY Television opp på TV-skjermene. Den ble formidlet fra den franske eksperimentelle OTS-satellitten som Rupert Murdoc hadde leid.

En lang rekke kabel-TV-selskaper dukket opp over hele landet, men som i en hvilken som helst annen industri skjer det en konsolidering. Svært mange av de små selskapene er kjøpt opp av de store, og det norske markedet domineres nå av Get, som er UPCs nye navn, og Canal Digital, som eies av Telenor.





En- og toveis

Det tradisjonelle kabelnettet ble bygget ut som et enveis nettverk for å formidle fjernsyn og radio i analog form. Slik er det ikke lenger. I moderne kabelnett kan signalene gå begge veier, og det er nødvendig for å kunne bruke nettet til internett og telefoni. Triple Play er betegnelsen på dette som indikerer at brukerne får alle tre tjenestene gjennom samme kabel.

De fleste bruker ADSL som bredbåndsforbindelse hjemme. Også i slike kabler formidles det nå TV over ADSL2+. Likevel er det vanskelig å se hvordan den gamle telefonkabelen skal kunne overføre flere HD-TV-kanaler i tillegg til høy hastighet på internett og IP-telefoni.

De eneste som effektivt kan konkurrere med kabelselskapene på dette er de som legger fiberoptiske kabler til den enkelt husstand. Slike kabler har svært mye høyere kapasitet enn moderne koaksialkabler, men utstyret som trengs er mye mer kostbart, og det er vanskelig å se at det er behov for den ekstra kapasiteten.

Det neste som nå kommer er Quadruple Play som vil bruke kabelforbindelsen til å overføre signaler til mobiltelefoner slik at folk kan ha en slags privat basestasjon hjemme.





Tuller ikke med signalet

En av de store fordelene med et moderne koaksialkabelnett er at det er plass nok til alle tjenestene kabelen skal overføre. TV-mottak er fortsatt selve bærebjelken. Når kabelselskapet tar imot signalene fra satellitten, eller direkte fra TV-selskapet på fiberlinje, blir først eventuell kryptering fjernet.

Deretter legges kabelselskapets egen kryptering til. Selve TV-signalet blir ikke berørt av dette og bitstrømmen er lik det originale signalet. Det sikrer best mulig kvalitet. Turn around kalles dette blant fagfolkene.

I IP-TV over ADSL og i det nye bakkenettet er bitraten en begrensing, og her kan signalene bli utsatt for ytterligere kompresjon før de sendes ut.





Enorm kapasitet

I Gets moderne kabelnett, som nå er bygget ut til 220 000 husstander, er det plass til 85 multipleksere, såkalte MUX-er på 50 Mbit/s hver. Det gir en samlet teoretisk kapasitet på 4,25 Gbit/s. Til sammenlikning vil det nye bakkenettet ha tre MUX-er på 24 Mbit/s, altså til sammen 72 Mbit/s.

Hver av MUX-ene brukes til åtte digitale fjernsynskanaler som gir i overkant av 6 Mbit/s til hver kanal. I nettet sendes det også 17 analoge fjernsynskanaler, og hver av disse tar like mye plass som en MUX. Selv om en analog kanal tar masse plass, er likevel kvaliteten på sendingene like god som kvaliteten på de digitale. I de sendingene som går i bredformat, og som mottas av TV-er i bredformat, er forskjellen i kvalitet større.

I Gets nett brukes 15 MUX-er til digital kringkasting. I dag er det plass til rundt 100 TV-kanaler og 40 radiokanaler.

I årene fremover vil TV-selskapene gå over fra MPEG 2 til MPEG 4 kompresjon. Det vil gjøre frigjøre rundt 30 prosent av plassen som enten kan brukes til bedre signalkvalitet, flere kanaler eller til HD-TV.

Til sammen bruker Get i dag 32 av de 85 MUX-ene til analogt og digitalt fjernsyn. Da gjenstår 53 MUX-er som kan brukes til internett, telefoni og i fremtiden VOD – Video On Demand. Brukerne vil også kunne sende videoopptak til hverandre.

Det meste av datatransporten i nettet går via fiber. Koaksialkabel brukes bare på den siste biten ut til abonnentene. Brukerne deles opp i grupper på 1000 som deler de 2,65 Gbit/s som gjenstår. Det gir bare 2,65 Mbit/s for hver bruker, men det er aldri slik at alle bruker hele kapasiteten hele tiden. Get bernytter en overbooking på 10, og det er mindre enn det ADSL-leverandørene benytter. En faktor på 10 gir altså 26 Mbit/s per bruker. I praksis har kabelnettet en enorm overkapasitet som ikke utnyttes i dag.