Ute i det norske havgapet står det flere titalls gigantiske konstruksjoner og pumper opp olje og gass. De dekket i fjor en drøy sjettedel av EUs energiforbruk.
Samtidig slipper de fleste av dem ut store mengder klimagasser – først og fremst CO₂, men også metan. I 2025 var de kvotepliktige utslippene fra de norske olje- og gassfeltene på 8,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det tilsvarer 20 prosent av Norges totale utslipp.
I tillegg kommer det store utslipp fra petroleumssektorens landanlegg, som Melkøya og Mongstad, som bringer totalen opp til 12 millioner tonn for norsk olje og gass.
Det er ikke bare fritt frem. Olje og gass-selskapene deltar på lik linje med andre energiprodusenter i EUs kvotesystem, ETS. Sammen med den norske CO₂-avgiften, sikrer kvotesystemet at olje- og gasselskaper som Equinor og Aker BP må betale for utslippene. Forurenser betaler. Kostnaden ved å slippe ut CO₂ skal motivere til å investere i utslippskutt. I tillegg øremerkes en del av kvoteinntektene til investeringer i fornybar energi, energieffektivisering og andre klimaløsninger.
Kvotesystemet fungerer ved at man må kjøpe én kvote for hvert tonn CO₂-utslipp. Over tid reduseres mengden kvoter, som betyr at det blir dyrere å slippe ut CO₂. Systemet er i ferd med å bli reformert for perioden etter 2030, og EU-kommisjonen legger opp til at det skal strammes saktere inn enn tidligere.
Samlet sett skal utslippene innenfor ETS kuttes med over 80 prosent innen 2040, men det er en rekke spesialordninger og tilpasninger som åpner for mer utslipp i Europa enn mange i klimabevegelsen hadde håpet på.
I 2025 kostet en klimakvote i snitt 74 euro, eller 871 kroner.
Regnestykket for norsk olje- og gassnæring virker dermed ganske enkelt. 871 kroner for hvert av de 12 millioner tonnene med CO₂ sluppet ut i atmosfæren skal i teorien ha kostet dem 10 milliarder kroner. Så enkelt er det ikke. Oljegigantene slipper unna store deler av regningen.
Forsker kritisk til klimarabatt
En av de viktigste grunnene til det er at de mottar gratiskvoter. Gratiskvotene fungerer i praksis på akkurat samme måte som andre kvoter, bare at selskapene ikke må betale for dem. De får dem tildelt. Dersom de ikke trenger dem, kan kvotene selges videre til markedspris.
.png)
.jpg)
I 2025 mottok petroleumssektoren i Norge 3,3 millioner gratiskvoter, med en estimert markedsverdi på 2,8 milliarder kroner. Over 60 prosent av disse gratiskvotene gikk til offshoreplattformene. Med andre ord fikk olje- og gasselskapene en rabatt på klimaregningen på 28 prosent, i form av gratiskvoter.
Siden kvotesystemet ble innført i Norge i 2008, har norsk olje og gass mottatt gratiskvoter verdt 22 milliarder kroner. Av disse har omtrent 13 milliarder gått til offshore-anleggene, viser Energi og Klimas beregninger.
Det får professor i samfunnsøkonomi ved NMBU, Knut Einar Rosendahl, til å stusse.
– Jeg synes det er uheldig at utvinning av olje og gass har fått tildelt gratiskvoter, sier han.
Hvordan har Energi og Klima regnet ut gratiskvotenes verdi?
Miljødirektoratet oppdaterer hvert år listen over tildelinger av gratiskvoter til kvotepliktige anlegg i Norge. Ut ifra denne listen har vi summert tildelingene til 61 utslippspunkter på den norske kontinentalsokkelen og 8 utslippspunkter på land.
Til sammen har petroleumssektoren i Norge mottatt 98 millioner gratiskvoter siden 2008. For hvert år har vi summert gratiskvotene og ganget dem med gjennomsnittlig kvotepris oppgitt av enten Det europeiske miljøbyrået i perioden 2008 til 2011, eller av EEX siden 2012 og frem til 2025. Dette har deretter blitt ganget med gjennomsnittlig valutakurs for hvert år basert på tall fra Norges bank, og gir en total verdi på omtrent 22 milliarder.
Disse beregningene vil være litt upresise, men gi et generelt riktig bilde av gratiskvotenes verdi. Dette skyldes at mottakerene kan spare på kvoter fra år til år og at det er betydelige svingninger i både kvotepris og kronekurs gjennom hvert år.
Han sammenlikner tildelingen til fossilprodusentene med situasjonen for strømprodusenter, som må betale full kvotepris.
– Kommisjonen har jo valgt å ikke dele ut gratiskvoter til kraftproduksjon. De kunne valgt det samme for fossilproduksjon, sier professoren.
Reglene for tildeling er kompliserte, men logikken er relativt enkel. Jo mer utsatt et kvotepliktig europeisk selskap er for å bli utkonkurrert av ikke-europeiske selskaper som ikke betaler for klimakvoter, jo flere gratiskvoter skal det få. Gratiskvotene skal beskytte mot det som kalles for karbonlekkasje.
.png){kind=logo}
Karbonlekkasje forklart
La oss si at Katrine eier en papirfabrikk utenfor Kristiansand. Hun produserer avispapir til 7500 kroner per tonn, og slipper ut 300 kilo CO₂ per tonn. En av konkurrentene hennes heter Zhao og produserer avispapir utenfor Qingdao i Kina til 6600 kroner per tonn, og slipper ut 450 kilo CO₂ per tonn.
Fordi Katrine må betale for ETS-kvoter, måtte hun derfor i 2025 ha betalt 260 kroner for utslippene knyttet til hvert tonn avispapir. Dersom denne økte produksjonsutgiften overføres direkte på forbrukeren, blir prisen derfor på 7760 kroner.
På den andre siden av verden slipper Zhao å betale en klimaavgift. I Kina er det klimaavgift kun for kraft, stål, sement og aluminium, og den er bare på 67 kroner per tonn. Pluss frakt på 1000 kroner per tonn, blir totalprisen 7600. Han kan dermed selge papiret for 160 kroner mindre enn Katrine, til tross for at Zhaos fabrikk forurenser mer, og at varen må fraktes fra Kina til Europa.
Alle de europeiske avisene kjøper heller Zhaos avispapir, globale klimagassutslipp øker, og Katrines fabrikk legges ned. Alternativt kan Katrine bestemme seg for å heller åpne papirfabrikk i et land der det er lavere karbonkostnader.
Dette er kjent som karbonlekkasje, og er grunnen til at EU både deler ut gratiskvoter, og har innført en såkalt karbontoll (CBAM), som gjelder for sement, aluminium, stål og gjødsel.
Den magiske formelen
For å avgjøre om en type industri er utsatt for karbonlekkasje ser EU-kommisjonen hovedsakelig på to kriterier:
- Hvor mye handel er det av denne varen innenfor og utenfor EØS, såkalt handelsintensitet.
- Hvor mye CO₂ slippes ut i snitt for å produsere denne typen vare, såkalt karbonintensitet.
Disse to faktorene ganges med hverandre, og dersom resultatet er over 0,2 kvalifiserer denne industrielle aktiviteten for full tildeling av gratiskvoter. Dersom resultatet er mellom 0,15 og 0,2 gjør kommisjonen en skjønnsvurdering.
(NB: I tillegg gjøres en beregning basert på såkalte referanseverdier, som skal sikre at de som kutter mest utslipp får flere gratiskvoter. Men det er en historie for en annen dag.)
Så hva er resultatet for olje og gass? Her er det viktig å skille mellom flere industrielle prosesser. Utvinning av råolje, utvinning av naturgass og raffinering er de viktigste.
Oljefelt får størst rabatt
Mellom 2013 og 2020 kvalifiserte alle tre prosesser fullt ut for maksimal tildeling av gratiskvoter. Men etter 2021, falt gass ut da handelsintensiteten er lavere. Det betyr at utvinning av gass kun har krav på 30 prosent av gratiskvotene de ellers ville fått, og at denne andelen fra 2026 reduseres gradvis til null inn mot 2030. Men for olje og raffinering er det full tildeling.
En praktisk konsekvens av dette er at felt som hovedsakelig produserer naturgass, som for eksempel Kristin-feltet, ender opp med å betale langt mer enn de som hovedsakelig produserer olje, som for eksempel Ekofisk.
Ekofisk måtte i 2025 kjøpe kvoter for rundt 52 prosent av sine utslipp, og fikk resten tildelt gratis. Det reduserte den gjennomsnittlige ETS-kostnaden fra 871 til 453 kroner per utslippstonn før skatt. For Kristin var tildelingen av gratiskvoter på kun 13 prosent av feltets utslipp, og reduksjonen i kvoteutgifter var derfor mye mindre, fra 871 til 755 kroner per tonn.
Mener petroleum og industri må behandles ulikt
NMBU-professor Rosendahl er skeptisk til formelen som brukes i EU, ettersom den ikke synes å svare på det faktiske problemet den er ment til å løse: karbonlekkasje.
– Det er riktignok internasjonal konkurranse også i oljemarkedet, men det er noen vesentlige forskjeller mellom olje og industrivarer. For industrivarer som aluminium og stål skjer omtrent alle utslippene ved produksjonen av varen, mens for olje skjer nesten alle utslippene ved bruken av produktet, sier han.
En annen forskjell er at det ikke er den samme risikoen for at oljeprodusentene flytter oljeplattformene sine til andre deler av verden. Oljen ligger der den ligger.
– En annen viktig forskjell er at olje er stedbundet. Man kan ikke bare flytte oljeproduksjonen til Tyrkia eller et annet sted. Man er avhengig av at det finnes oljereserver eller oljeressurser, påpeker Rosendahl.
Han er villig til å akseptere at situasjonen er annerledes for raffinering, som lettere kan flyttes.
Statoil advarte mot gratiskvoter i 2013
Rosendahl er ikke alene om å påpeke at olje og gass-utvinning ikke burde motta gratiskvoter. Organisasjonen Carbon Market Watch har advart mot en ordning de mener «subsidierer forurensing», mens SV har løftet gratiskvotene i diskusjoner om en eventuell reduksjon i CO₂-avgiften. Den europeiske revisjonsretten er en av flere tunge aktører som har påpekt at gratiskvoteordningen generelt er for lite målrettet.
Og da Equinor fremdeles het Statoil i 2013, leverte det et svært tydelig innspill til EU-kommisjonen:
«Selv om oljeraffinering er utsatt for økt internasjonal konkurranse (og dermed en tilsvarende risiko for karbonlekkasje), kan oppstrøms olje- og gassanlegg ikke flyttes til andre steder. Statoil mener derfor at utvinning av olje og gass ikke bør kvalifisere for gratiskvoter.»
Siden da har Statoil endret både navn og standpunkt.
– Equinor mener at EUs regler bør være basert på objektive og like kriterier for alle sektorer. EU-kommisjonen har vurdert at utvinning av råolje oppfyller kriteriene for karbonlekkasjerisiko. Dersom de samme kriteriene videreføres etter 2030, mener vi også at sektoren bør omfattes, skriver selskapets talsperson Gisle Ledel Johannessen i en e-post til Energi og Klima.
På spørsmål om hvorfor Equinor har endret standpunkt, svarer han med at behovet for energisikkerhet og konkurransekraft er sterkere i 2026.
– Europa er i en annen situasjon i dag enn da dette innspillet ble gitt. Energisikkerhet og konkurranseevne har fått større betydning. Samtidig mener vi fortsatt at ordningen bør være regelbasert og bygge på objektive kriterier. Dersom EU-kommisjonen vurderer at en sektor oppfyller kriteriene for karbonlekkasjerisiko, mener vi den bør behandles i tråd med dette.
Foreløpig har selskapet lite å frykte. En høystående EU-kommisjonen opplyser til Energi og Klima at det ikke er noen planer om å gjøre om på kriteriene for å bli ført opp på karbonlekkasjelisten, heller ikke for utvinning av olje.
Artikkelen ble først publisert på Energi og klima.
Europa heller mot mer atomkraft
