Denne natten var det umulig å sove.
Administrerende direktør i Rosenberg Worley Parsons og tidligere styremedlem i Lundin Petroleum, Kristin Færøvik, fikk ikke en eneste blund på øynene.
Lojalitet
Hun kan faktisk ikke huske om hun ringte mannen sin Per, eller om hun ventet til dagen etterpå.
Like fullt, det tok ikke lang tid før hun bestemte seg. Hun kunne bare ikke si nei til det som kanskje var den mest spennende stillingen i norsk oljebransje:
Administrerende direktør i suksesselskapet Lundin Norway.
Færøvik husker at det var sent på dagen da henvendelsen kom fra styret i Lundin Petroleum.
– Det at jeg ikke fikk sove dreier seg nok om at jeg kjenner Lundin så godt fra før. Jeg visste at det var en sinnssykt spennende jobb. Men så rives man av lojaliteten til den bedriften man er i. Jeg har lagt så mye av meg selv i Rosenberg, sier Færøvik til Teknisk Ukeblad.
Les også: Her gjorde man verdens største olje- og gassfunn i 2014
Bergenser
Det er ganske lenge siden nå. 1960-tallet var på vei til å bli 70-tallet og den lille, sjenerte jenta fra Bergen startet på skolen ett år før hun egentlig skulle.
Året etter, da hun var syv, etablerte familien seg i et villastrøk i nærheten av Steinerskolen og Fantoft studentbyer. Kristin startet på Paradis barneskole.
Hun var skoleflink, men sjenert. Så sjenert at hun knapt turte å åpne munnen i klasserommet.
– Da jeg var sammen med venninnene mine var jeg nok like høylytt som de andre. Men jeg ble ganske godt voksen før jeg tok ordet i større forsamlinger.
I dag er det lite igjen av den påståtte sjenansen. Færøvik har vært gjennom en lang, industriell karriere. Hun har fått høyere og høyere latter. Større og større oppgaver.
Og hvor hun kommer fra er vanskelig å komme unna.
– Jeg klarer ikke å lyve fra meg at jeg er fra Bergen, sier hun.
Les også: Nytt oljefunn ved Gatwick flyplass kan være åtte ganger så stort som Sverdrup
.png){kind=logo}
En dyrlegedrøm
Faren er siviløkonom og avsluttet en lang lederkarriere som direktør for Minde sjokoladefabrikk. Moren begynte å studere språk omtrent samtidig som Kristin studerte ved NTH.
Hun har to brødre. Den ene er bare drøyt ett år yngre enn henne. Så kom en attpåklatt åtte år etter.
– I tillegg var hund en viktig del av oppveksten. Først hadde vi en labrador som het Ponto. Etter det fikk vi en golden retriever: Appie. Min mor drev med oppdrett av golden retrievere en stund. Det var sikkert hundre valper innom hos oss, forteller hun.
Færøvik sier at det var få industrielle drømmer som preget barne- og ungdomsårene.
– Jeg er usikker på hvor drømmen min kom fra, men jeg ville lenge bli dyrlege. Jeg er fortsatt veldig glad i dyr, og vi har hatt både hund og hest. Men det er vanskelig å ha dyr nå, når begge barna har flyttet ut, sier hun.
16.000 tonn plattform
Det er en ukes tid før påske, klokken er halv fire, og Kristin Færøvik har fått seg en kopp svart kaffe «å styrke seg på».
Hun har vært på plass i Lundins sjønære lokaler på Lysaker i halvannen ukes tid. Formelt tiltrer hun i dag, 13. april.
Bare noen dager i forveien har 16.000 tonn med stål og utstyr fra hoveddekket og prosessmodulen til Edvard Grieg blitt flyttet fra land i Egersund og på Stord over på lektere.
Utbyggingen, som på mange måter markerer et skifte, er førsteprioritet for den nye Lundin-direktøren.
– Dette året vil mye av hovedfokuset være på å få Grieg i drift. Samtidig skal vi fortsette å lete, og det er noe av det som jeg synes er spennende med Lundin. Vi har eiere som har finansiell ryggrad til å fortsette videre, sier hun.
– Det er klart at det å gå løs på en utbygging som Edvard Grieg, samtidig som man kjører fullt leteprogram, er ganske enestående. Det er dette som gjør Lundin så spennende: Vi har ikke kun én oppgave, men en rekke spennende ting på gang.
Lundin gjorde ikke bare Luno-funnet (nå Edvard Grieg, red.anm.) som endret hele tankegangen rundt den geologiske høydeformasjonen Utsirahøyden. Selskapet fulgte også opp med å gjøre det oppsiktsvekkende funnet som etter hvert har blitt gigantfeltet Johan Sverdrup.
I tillegg har de gjort det som kan vise seg å være Barentshavets største funn: Alta.
– Nå er vi i gang med boringen av avgrensningsbrønn på Alta. Det kan godt være at dette blir vårt neste utbyggingsprosjekt, sier hun.
Lundin-sjefen: Lundin-sjefen: - Dersom vi bare spiller golf, vil vi fortsatt doble produksjonen
Et gassfunn i Papua Ny-Guinea
Da Kristin Færøvik nærmet seg slutten av studiene på NTH var oljebransjen i flytsonen. Det såkalte supplysjokket som skulle komme i 1986 – ikke ulikt oljeprissjokket verden har vært vitne til i det siste – hadde ikke rukket å vise seg helt ennå.
Allerede før hun hadde levert fra seg diplomoppgaven, hadde hun skrevet under kontrakt med British Petroleum (BP).
BP hadde en organisasjon under oppbygging i Norge, og ingeniørene ble sendt til Storbritannia for å få erfaring før Ula-feltet kom i drift.
– Jeg ville ut i verden og BP var ett av selskapene som tilbød opphold i utlandet tidlig. I mai 1985 skrev jeg kontrakt med dem. Først var jeg et noen måneder i Stavanger, deretter i Aberdeen og London før jeg vendte hjem igjen, forteller hun.
Totalt var hun 18 år i BP, på forskjellige kanter av verden.
– Det var en god skole, sier hun.
En periode jobbet hun også fra Melbourne som analytiker i den kommersielle avdelingen, og jobbet eksplisitt mot den lille, uutviklede petroleumsnasjonen Papua Ny-Guinea. Men BP satt på et digert gassfunn der, og det var fullstendig mangel på et lovmessig rammeverk for gassvirksomhet i stor skala og særlig med tanke på LNG.
– Dette forsøkte vi å kommersialisere, samtidig som vi opererte en liten gassutbygging som leverte gass for kraftproduksjon til en gullgruve. Vi jobbet også med innspill til myndighetene for å få et rammeverk på plass, forteller hun.
Men like før hun dro fra Australia og Papua Ny-Guinea, fikk BP et tilbud.
– Det var «too good to refuse». Da solgte vi alle oppstrømseiendelene våre. Siden har jeg ikke fulgt så mye med i det området, sier hun.
Les også: Derfor er åpningen av nye arealer i Barentshavet kontroversiell
En voldsom påkjenning
Etter 18 år i BP ønsket Færøvik å gjøre noe annet. Da hadde hun jobbet seg opp til en lederstilling i kommersiell avdeling, og da Marathon Oil gjorde funnet som senere ble Alvheim, trengte Marathon folk i Norge.
– Jeg hadde lyst til å være med på å bygge noe. Jeg startet hos Marathon i 2003. Jeg kom fra en kommersiell lederstilling og gikk til en annen, sier hun. I slutten av 2007 ble hun administrerende direktør i selskapet.
– Men det tok slutt, det også?
Færøvik ler.
– Ja, det gjorde det. Det tok bråslutt.
I nyhetsmeldingene fra januar 2010 går det frem at Færøvik måtte gå på dagen fra stillingen sin. Det har fortsatt ikke blitt offentlig kjent hva som er årsaken til at hun måtte gå. Hun kan fortsatt ikke si noe om det i dag.
– Det er nesten litt perverst å le av det. For det var helt grusomt. Selvfølgelig var det det. Det var en voldsom påkjenning. Jeg husker at jeg tenkte: Nå får jeg bruk for beredskaps- og medietreningen min, sier hun.
– Jeg klarte å holde hodet kaldt. Det er godt å ha vært i en slik krise, og samtidig holdt seg helt rolig, sier hun.
Bortsett fra dette er det ikke mye mer hun kan si.
– Det er lett å si at når alt går bra til slutt, så lærer man mye om seg selv. Og den erfaringen jeg fikk fra den jobben, den er det ingen som kan ta fra meg. Jeg hadde ikke noe usagt med noen av kollegene mine. Det som holdt meg oppe var den uforbeholdne støtten fra hele organisasjonen, forteller hun.
Les også: Disse skal prøve å finne det nye Johan Sverdrup
«The Black Oil Boys»
Noen måneder senere kom tilbudet fra Bergen Group om å lede Stavanger-bedriften Rosenberg. Etter hvert ble Rosenberg overtatt av det australske selskapet Worley Parsons.
Men nå bærer det altså tilbake til et operatørselskap.
– Jeg har hatt fire og et halvt år i leverandørindustrien nå. Det har vært veldig lærerikt, og jeg har fått stor respekt for leverandørindustrien. Hvis vi skal få til de endringene som gjør at vi har en levedyktig industri i noen generasjoner til, så må vi lære oss å gjøre ting bedre, sier Færøvik.
Hun er helt tydelig på at hun synes det er vanskelig å gå fra Rosenberg.
– Det er en flott bedrift, og det er alltid vanskelig å skilles fra gode kolleger.
– Det er også en bedrift med utrolig lang historie og mye kunnskap som sitter i veggene. Det er jo slik at det er i leverandørindustrien mesteparten av det faktiske ingeniørarbeidet skjer, og der det er mye innovasjon og kreativitet, selvsagt med unntak av det som skjer i undergrunnen hvor oljeselskapene har spisskompetansen, sier hun.
Færøvik går sånn sett inn i et selskap som har vært eksplisitte på at de i stor grad ønsker å bruke norsk leverandørindustri i sine prosjekter.
– Jeg ser også nå hvorfor det er så viktig for oljeselskapene at vi har en levedyktig leverandørindustri her hjemme. Det meste av timeantallet utføres av leverandørindustrien. Noe arbeid kan settes ut, men ikke alt. Skal vi fortsatt ha gode fagarbeidere, er vi avhengige av en levedyktig leverandørindustri, sier hun.
– Forgjengeren din, Torstein Sanness, har omtalt Lundin Norway som «The Black Oil Boys». Er det et image du vil videreføre?
Færøvik ler igjen.
– En ting jeg har lært og som er deilig med å ha blitt voksen, er at man tør å være seg selv. Jeg kommer aldri til å prøve å kopiere Torstein. Ikke kan jeg det heller. Jeg må finne min form.
Les også: 7 grafikker som forklarer hvorfor Johan Sverdrup-feltet er så viktig
