Energi som drivkraft

Kraftbransjen behandles som en vaktmester. Den skal sørge for at ting fungerer, uten å plage oss med sine problemer.

Norges rike tilgang på vannkraft ga i det forrige århundret støtet til landsomfattende industrireising. Vannkraftressursene var selve forutsetningen for oppbyggingen av kraftintensiv industri. Fabrikkene som utnyttet fossekraften endret bygdesamfunn og skapte nye tettsteder.

I dag er det andre energikilder som utgjør den store skattekisten. Produksjonen av olje og gass bidrar nå med om lag hver fjerde krone til norsk økonomi, og fortsatt er de gjenværende ressursene gedigne. På norsk sokkel er det grunnlag for oljeproduksjon i minst 40 år og gassproduksjon i minst 100 år til.

Fremtidsperspektivene burde gi grunn til optimisme. Likevel forbindes energi og industri i dagens Norge mer med problemer enn med muligheter.

Elektrisiteten kommer

Europas første vannkraftverk ble tatt i bruk av nikkelverket på Hamn på Senja i 1882. Det første vannkraftverket i Norge som solgte elektrisitet, skal ha vært Laugstol Brug i Skien 1885. En ny tid var i emning, og forfatteren av boken "Electriciteten" (1910) skrev begeistret om fremskrittet "...at tvinge Arbejdskraft fra Naturens Kraftkilder - Vandfald saa vel som Stenkulslejer - ind i en Metaltraad, føre den med Traaden milevidt gennem Luften eller Jorden, sprede den ud i alle Traadens Forgreninger og gøre den rede til atter at træde ud af Traaden og gøre Nytte, i hva Form det forlanges - som Drivkraft for Maskiner, som Lys, som Varme eller kemisk Virksomhed."

Grunnlaget var lagt for å bringe energien fra fosser i fjellheimen og ned i daler og fjordarmer der det var folk og kommunikasjoner.

Industrieventyret begynner

Ved århundreskiftet bodde det bare 350 mennesker i fjellgrenda Dal i Tinn i Øvre Telemark. En sølete kjerrevei brakte turister inn i fjellheimen der de kunne beskue den 104 meter høye Rjukanfossen. Inntil gründeren Sam Eyde, oppfinneren Kristian Birkeland, etableringen av Norsk Hydro og tilførsel av svensk kapital snudde opp ned på dette bygdesamfunnet. Utbyggingen av Rjukanfossen og en salpeterfabrikk fem kilometer unna betydde også starten på den moderne industrireisingen i Norge.

Vemork kraftstasjon, som sto ferdig i 1911, var verdens største kraftstasjon. Da den første vognlasten med salpeter forlot fabrikken, nærmet folketallet på Rjukan seg 3000. I 1920 var Rjukan blitt en by med 9000 innbyggere.

Nye industristeder

Industri hadde eksistert i Norge i mange år. De store vannkraftprosjektene fra 1905 åpnet imidlertid for noe nytt - den moderne prosessindustrien med elektrokjemisk og elektrometallurgisk teknologi. Den krevde et stort forbruk av elektrisk energi.

Snart opplevde andre bygdesamfunn det samme som Rjukan. I den vesle grenda Tyssedal i Hardanger vokste innbyggertallet fra 39 til 1000 i årene 1906-18 med utbyggingen av Tysso-vassdraget og etableringen av Det Norske Nitridaktieselskap. I 1908 kom Odda smelteverk i drift, og her vokste bosetningen i løpet av femten år fra 1000 til over 6000. De to fjordbygdene ble forvandlet til moderne industrisamfunn.

Sauda hadde fra 1850 til 1900 en nedgang i folketallet som følge av utvandring. Etableringen av kraftintensiv industri i 1920 ga nytt liv til Sauda. Kapitalen kom fra USA, manganen fra Afrika,og produksjonen skjedde ved hjelp av billig, norsk vannkraft.

Nasjonen forandres

Perioden fra 1906 til 1920 var den største oppgangstiden overhodet i Norge, og vannkraft var den store drivkraften. Fra 1906 til 1913 ble eksporten av industriprodukter fordoblet.

I 1900 kom om lag en firedel av energien i Norge fra dampkraft. Resten av energien sto hovedsakelig vasshjul og turbiner for. I de fem årene etter 1905 ble produksjonen av elektrisk energi femdoblet. I 1910 var årsproduksjonen 1,2 TWh, og i 1918 ble det produsert 4 TWh elektrisk energi i Norge.

I 1920 arbeidet over 200.000 mennesker i industrien. Den voksende arbeiderklassen organiserte seg og ble en politisk makt å regne med. Den nye, kraftintensive industrien leverte aluminium, kalsiumkarbid, sink, tinn, stål, nikkel kopper, ferrosilisium, salpeter og natriumklorid.

Fra bonde til arbeider

Kjartan Fløgstad beskriver i romanen "Dalen Portland" hvordan overgangen fra småbruket til fabrikken kunne arte seg. Bondesønnen Selmer Høysand tilbys jobb på verket i Sauda. Mens 20-åringen springer av gårde til fabrikken, tenker han på hva som styrer livet hans, og svaret er - penger. Sommeren før hadde han tjent 45 kroner som gårdsdreng.

Snart har Selmer flyttet på hybel i tettstedet. Båndene til bondeyrket blir svakere, og unggutten får nye prioriteringer:

"Med dei tre første lønningane i lommen går Selmer til handelsmannen. Han kjøper ikkje radio, ikkje sykkel, ikkje ei einaste fattig kringle. Selmer Høysand går på byen og kjøper overall. Overall, av stiv, mørk blå dongeri. Amerika, Junaiten. Dei som hadde gjort det godt over there, dei vellykka, kom heim i overall."

Motstand

Etableringen av den nye industrien skjedde ikke uten motstand. Anleggene og fabrikkene brakte med seg støy og fremmed påvirkning. Bøndene ble provosert av pengeforbruket, alkoholen og kvinnesynet til arbeiderne, som stort sett var innflyttere. I tillegg oppstod det interessekonflikter om bruken av inn- og utmark.

I nyere tid er den kraftintensive industrien blitt skyteskive for miljøvernere og mange samfunnskritikere. Kritikken går ut på at denne industrien gir relativt få arbeidsplasser i forhold til investeringer og energibruk. Foredlingsnivået er lavt, og verdiskapingen er ofte større for de som kjøper norske halvfabrikata og videreforedler dem. Kapitalen er for en stor del utenlandsk, og markedene er avhengige av internasjonale konjunkturer. Vertskommunene for den kraftintensive industrien har opplevd store svingninger i sysselsettingen.

Miljøforurensninger var ikke noe tema den gang valget sto mellom fattigdom eller industrijobb, og heller ikke særlig fokusert da Gerhardsen-generasjonen bygde opp Velstands-Norge i tiden etter den andre verdenskrig. Den kraftintensive industrien i Norge har sluppet ut miljøgifter til luft, land og vann. De siste tiårene har den imidlertid arbeidet målbevisst for å bli renere.

Økt metallproduksjon

I løpet av de siste ti årene har produksjonen av metaller og kjemiske råvarer økt i Norge. Samtidig har denne industriens utslipp av klimagasser gått ned. Mye av den kraftintensive industrien har fortsatt hjørnesteinsbedrifter i norske lokalsamfunn, selv om antallet bedrifter og sysselsettingen har gått ned.

Norsk aluminiumsindustri er ledende i verden, og mange nye ferdigprodukter, spesielt til bilindustrien, bidrar til å øke bearbeidelsesnivået i aluminiumsindustrien. Hydro Aluminium Automotive omsetter alene for om lag 15 milliarder kroner i året.

Industrien går i mer kapitalintensiv retning på grunn av Norges høye kostnadsnivå. Skal norske bedrifter kunne konkurrere internasjonalt, må de være mer effektive enn andre produsenter, skriver Prosessindustriens landsforening (PIL) på sin hjemmeside. Medlemsbedriftene i PIL, som omfatter den kraftintensive industrien, representerte siste år en eksportverdi på om lag 100 milliarder kroner.

De nye energiressursene

Industriens skjebne vil også i fremtiden være sterkt avhengig av hvordan norske energiressurser disponeres. Utfordringen er både å skaffe tilstrekkelig med energi og forutsigbarhet med hensyn til priser og leveringssikkerhet. Den komparative fordelen som norsk kraftintensiv industri tidligere hadde gjennom langsiktige leveranser av elektrisk kraft, er avløst av mer kortsiktige avtaler, kraftige prissvingninger og trusler om strømrasjonering dersom værgudene ikke sørger for å holde vannmagasinene fulle.

Samtidig holder vi hjulene i gang på kontinentet ved å eksportere norsk olje og gass. Norske råstoffer bidrar i betydelig grad til verdiskaping og vareproduksjon i andre land. Mange spør hvorfor ikke Norge i større grad foredler sine petroleumsressurser hjemme.

Per Terje Vold, tidligere toppsjef i PIL og nå i Oljeindustriens landsforening, formulerer utfordringen slik:

- Norge, med én prosent av Europas befolkning, er kraftig forfordelt på energiområdet med vann, olje og gass. Hvis du spør om vi har klart å utnytte det i den grad vi bør, så er svaret nei. Men har vi muligheter? Definitivt ja.