Den «famøse søderbergelektroden»

  • forum

INDUSTRI I den senere tid har pressen vært opptatt av de vanskelige industriproblemene som Hydro må rydde opp i når det gjelder de kraftkrevende aluminiumsbedriftene i Høyanger og Årdal. Som kjent dreier det seg om nedleggelse av eldre elektrolyseanlegg som ikke lenger kan holdes i drift, blant annet på grunn av de strenge miljøkravene som nå stilles til slik virksomhet. Begge steder gjelder det de så kalte søderberghallene som består av lange rekker med elektrolyseceller for fremstilling av råaluminium. De fleste av disse ble konstruert og installert for nærmere 60 år siden, og ble den gang vurdert som det mest avanserte innen denne industrien.

Når Aftenposten nå betegner søderbergsystemet som «famøst» i lett nedsettende ordelag, er det fristende for en eldre ingeniør som har jobbet med dette og den tilhørende industri i hele sitt yrkesliv, å trekke frem noen punkter fra den teknologiske historien som dagens lesere av avisen neppe kjenner til.

Oppfinnelsen av søderbergprinsippet ble utviklet under den første verdenskrig av det norske firmaet Elektrokjemisk (senere Elkem) og ble kreditert tre av dets norske ingeniører. Systemet går i korthet ut på å anvende kontinuerlige og selvbakende karbonelektroder i elektriske smelteovner og som anoder i aluminiumelektrolysen.

C.W. Søderberg var mannen som hadde den opprinnelige ideen, og elektroden fikk derfor navnet etter ham. Oppfinnelsen er betegnet som en av de viktigste industrielle norske oppfinnelser på nittenhundretallet og har betydd svært meget i den elektrometallurgiske industrien i mange land og verdensdeler.

Med inntektene fra salg av lisenser og rettigheter på patenter samt leveranser av tegninger og knowhow ble Elektrokjemisk/Elkem bygget opp til et viktig industriselskap, og ble internasjonalt meget velkjent. I denne forbindelse kan det være interessant å nevne en liten historisk parentes :

Under den annen verdenskrig fikk USA et voldsomt behov for aluminium til krigsflyproduksjon. Elektrokjemisk hadde allerede i slutten av 1940 sendt over til New York nødvendige lisensdokumenter og konstruksjonstegninger samt sin dyktigste aluminiumsingeniør. Den formidable økningen i produksjonskapasitet i USA ble nå i stor grad basert på søderbergsystemet, slik at i årene etter krigen var ca. 60 prosent av verdens aluminiumsproduksjon basert på søderbergprinsippet.

Selv om søderbergsystemet i aluminiumsindustrien nå ser ut til å bli avviklet for godt, lever bruken av elektroden i beste velgående når det gjelder den bruk som forskningsteamet på Fiskå verk i 1918 opprinnelig tok sikte på. Nemlig som nødvendige elektroder i elektriske smelteovner for produksjon av ferrolegeringer og kalsiumkarbid. I dag brukes fortsatt elektroden til dette og mange andre produkter over hele verden. Det er ikke dårlig at en norsk oppfinnelse fortsatt er enerådende på sine områder 85 år etter at det første patentet ble innvilget.

Dessuten har Elkem fortsatt store leveranser av elektrodemasse til slike ovner rundt i verden fra sine fabrikker i tre verdensdeler.

Suksessen for prinsippet fortsetter altså, men dessverre ikke for aluminiumsproduksjon, til bekymring for Hydro og sorg for befolkningen i Høyanger og Årdal.

Gunnar S. Sem

Sivilingeniør