Carl svarte et blikk som besto av like deler vantro og hån.
– Dette er den fjerde oppsigelsen jeg mottar i dag. Dere får gjøre som dere vil. Vi har snart erstattere på plass, sa han overdrevet rolig.
– Du får ha god bedring, sa jeg til ham og gikk rett på puben. Der satt resten av kompetanseavdelingen og trykket over hver sin øl, og Hjalmar Johansen.
– Vel gjort, sa Gammel-Erik.
– Er avtalen med SHBinc klar?
– Ja visst. Vi begynner der i morgen, og går rett inn i prosjektet.
– Carl kommer til å få bakoversveis, sa jeg.
– Det tror jeg ikke. Han bruker for mye pomade, sa Andreas.
Mens herremennene dagen etter troppet opp hos sin nye arbeidsgiver, ble det ilter stemning i deres gamle lokaler.
– Hvor pokker er de? Kundene er allerede ankommet til møtet. Du vet vel hvor Andreas er, freste direktøren Carl til konsulenten Kari.
– Jeg vet ikke hvor han er. Jeg har ikke sett ham på noen dager, sa hun.
– Dette er en aksjon. En ulovlig aksjon, sa han.
– Du mener det?
– De slutter på dagen. Jeg skal saksøke dem, sa han i det en av de dresskledde kom bort til dem.
– Hva skjer? Dette er et viktig møte, sa han. Carl krympet seg.
– Hmm, det viser seg at vår prosjektleder er blitt syk. Han sitter på vårt forslag til løsning, altså på hele prosjektpresentasjonen. Jeg er redd vi må utsette møtet, sa han.
– Dette er uprofesjonelt. Jeg må minne deg om dette er et prosjekt med anbudsfrist, sa den dresskledde.
