(Bilde: colourbox.com)
TA PLASS: Dagens backpacker må ha med seg mange duppeditter. (Bilde: Jörgen Skjelsbæk)

Backpackerens digitale byrde

  • ftdata

Tre underbukser, noen par sokker, såpe og reisedokumenter. Det var i grunnen alt backpackerne for noen år tilbake trengte.

Vi satte vår ære på å reise så lett som mulig. Å reise lenge med en svært liten ryggsekk ga anerkjennende blikk og nikkende smil fra andre ryggsekkreisende.

Poste restante

I tillegg skulle vi helst bo på billige hoteller og herberger uten varmt vann i dusjen, reise med lokale skranglebusser uten støtdempere og spise tarmbakterieinfisert mat på gata eller støvete markeder.

Og vi var fullstendig avsondret fra omverdenen. Internett og e-post var noe kun skjeggete universitetsfolk syslet med i bokdruknede kontorer. Mobiltelefon? Hah. De skoeskestore "mobiltelefonene" som fantes fungerte kun - hvis vi var heldige - i bilen på vei til butikken og kanskje i garasjen hvis det ikke regnet.

Og av og til på tirsdager.

Sprakende, oversjøiske telefonsamtaler til overpris var kommunikasjonsmetoden. Og så den mest antikvariske av dem alle, metoden som får brevduer til å fremstå som høyteknologiske: Poste restante.

Those were the days.

Plugget inn

I dag sleper vi rundt på et kobbel av elektroniske apparater i hardplast og metall, flere meter kabler og 37 ulike ladere. En drøy uke fær avreise må vi hodekløende begynne å samle sammen dingsene. Hvor er nå kortleseren? Hvor la jeg batteriet? Hvor finner jeg iPod-høyttalerne?

Vi surrer oss inn i kablene mens vi langsomt forbanner elektrisiteten, Vint Cerf, Bill Gates og Steve Jobs. Vi plugger iPoden inn i det digitale speilreflekskameraet, og gjør flere ærlige forsøk på å koble blitzen til den bærbare datamaskinen. Vi jobber hardt med å få ladet den hersens kortleseren.

Og når alt er funnet fram og klart for turen, skal det pakkes i sekken. Hvordan skal vi få plass til alt dette pluss klær, ekstra sko, toalettsaker og annet reisestæsj? Vi skyller ned to valium og en boks omega 3-piller, og skrider til verket.

Mye hat og mange svetteperler senere står sekkene sprekkeferdig foran oss. Ryggsekken, som tidligere alltid var litt slunken, er så full at det er like før den kalver. Fra den lille dagstursekken, som tidligere skulle ha plass til en dorull samt mat og drikke til buss- og togturen, piper det digitalt. Det er såvidt glidelåsen holder.

Vi klarer oss ikke uten dingsene. Vi må ha dem med.

Men den digitale byrden er tung å bære.