800 kilo uvurderlig kryolitt stjålet fra carport i dødsbo

En steinsamler etterlot seg 15 tonn stein da han døde, deriblant kryolitt-mineraler som skulle oppklare en gåte på Grønland.

800 kilo uvurderlig kryolitt stjålet fra carport i dødsbo
De stjålne kryolittbitene var veldig forskjellige. Noen var ren kryolitt, som den hvite på bildet, som måler 30 ganger 40 centimeter. Andre var mer fargerike, siden det var snakk om kryolitt i randsoner av forekomsten. Foto: Tom Weidner

– Vi er både sjokkert og forundret.

Mineralsamler og sivilingeniør Tom Weidner ble nylig møtt av 47 tomme melkekasser i en carport i Frederiksberg i Danmark. 

Kassene inneholdt fruktene av en usedvanlig tung og omfattende ryddeprosess i et dødsbo, 15 tonn stein ble gjennomgått, og det ble funnet 800 kilo såkalte kryolitt-mineraler. 

For den avdøde eieren av huset, Steen Ahrenkiel, samlet på stein. Og han ville at de skulle overlates til ledende geologer. 

Steen Ahrenkiel, som var lege, sivilingeniør og ivrig debattant, var blitt svært opptatt av et mysterium på Grønland som han ofte diskuterte med Tom Weidner og hans faste kompanjong, mineralog Henrik Friis, som i dag er førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum i Oslo. 

Mysteriet gjemmer seg under bakken ved Ivittuut i Arsukfjorden sørvest på Grønland, der verdens eneste større forekomst av mineralet kryolitt fantes. Kryolitt går også under betegnelsen natriumheksafluoroaluminat og har den kjemiske formelen Na3AlF6. 

Kryolitten lå sammenpakket i en sylinderform, men hvordan mineralet er dannet, er et mysterium. Og for mineraloger er kryolittforekomsten noe helt spesielt, særlig fordi 50 prosent av mineralet består av fluor. 

– Kryolitt-forekomsten på Grønland er den eneste av sitt slag i verden. På grunn av den høye konsentrasjonen av fluor ser man mange andre reaksjoner og mineraler i området. Men hvordan det er dannet, er det store mysteriet, og det er noe vi har snakket med forskere og Steen om i ti år, sier Weidner. 

Faktisk hadde Henrik Friis fått bevilget to doktorgradsprosjekter på bakgrunn av kryolitt-steinene, og han hadde spart noen av de store bitene til en utstilling på museet. Et doktorgradsprosjekt var et samarbeid mellom Naturhistorisk Museum og University of St. Andrews i Skottland. Det andre var i regi av Det Grønlandske Forskningsråd i samarbeid med Aarhus Universitet og Grønlands Naturinstitut. 

Kryolitten fra Grønland er borte 

Friis og Weidner hadde fått testamentert steinene, og de to hadde valgt ut kryolitten som så ut til å finnes i de ytterste lagene eller randsonen av forekomsten fordi de kunne tenkes å si noe om opprinnelsen. Men de er nå borte, og man kan ikke bare dra til Grønland for å finne nye. 

Kryolitten er nemlig et stykke forsvunnet danmarkshistorie. Forekomsten ble utvunnet fra 1854 og var i 100 år Grønlands viktigste eksportartikkel. Kryolitten ble sendt til Kryolitfabrikken på Østerbro i København og brukt til produksjon av soda og aluminium. 

Det gjorde også at USA stasjonerte tusenvis av tropper ved gruven under andre verdenskrig for å verne om mineralet til produksjon av aluminium, som var viktig for krigsinnsatsen. Men i dag er all kryolitten utvunnet, og ifølge Tom Weidner er det vanskelig å finne materiale til forskning. 

– Steen Ahrenkiels samling var helt unik, og jeg aner ikke hvordan han fikk tak i steinene. Kanskje har han byttet dem til seg på kaia når skipene kom inn. Han var jo litt av en tusenkunstner, sier Weidner. 

Håper de ikke ender som hagestein 

Nå håper forskerne at historien om de stjålne steinene kan føre til at de dukker opp igjen. For selv om flere av dem er vakre, hvitaktige og sikkert tar seg godt ut rundt kjøkkenhagen, så håper forskerne at de ikke havner der: 

– Det ville vært tragisk hvis en så unik steinsamling ender sine dager som hagestein, sier Weidner. 

Derfor oppfordrer han folk til å ta kontakt hvis de har ledetråder i saken. Det er utlovet en dusør på 5000 kroner til dem som har opplysninger som kan føre til at de steinene vender tilbake til de rette arvingene. Tyveriet har skjedd en gang mellom 20. mars og 13. april. 

Denne artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.