(Bilde: Kjersti Magnussen)

OFFSHORE ENERGY CENTER'S HALL OF FAME

Prosjektet ble lagt dødt - nå får norske oppfinnere plass i oljens «Hall of Fame»

– Som å presse en boligblokk på ni etasjer ned i bakken.

Tor Inge Tjelta og Asle Eide fra Statoil blir begge innlemmet i det prestisjetunge «Offshore Energy Center’s Hall of Fame» i Houston, Texas.

Årsaken er deres innsats for utviklingen av sugeanker-teknologien.

Prisen, som er i kategorien «Construction» blir delt ut den 19. september under et større arrangement i Houston.

Les også: Mistet oljejobben, fikk langt høyere lønn i kommunen

– En enorm hermetikkboks

I tillegg til Tjelta og Eide, vil både Statoil, Shell og Norges geotekniske institutt (NGI) bli tilkjennegjort for deres innsats for teknologien.

– Deres bidrag til offshoreindustrien har vært utmerket og vi vil hedre dere, samt Statoil for deres bragder og hvordan de har påvirket industrien vår på en positiv måte, heter det i begrunnelsen fra juryen.

Sugeanker-teknologien er en teknologi som brukes til å forankre flytende plattformer til havbunnen. Ifølge NGI kan sugeanker best sammenlignes med en enorm hermetikkboks som er åpen i enden som vender ned.

– Boksen settes først ned på bunnen, og deretter pumper man ut vannet som er fanget inne i boksen. Dette fører til at det oppstår et kraftig undertrykk som suger ankeret ned i grunnen, heter det i en lenger artikkel som forklarer teknologien på NGIs nettsider.

Les også: Norsk selskap gjorde det «umulige» mulig. Nå har de fått pris

– Gode råd dyre

Asle Eide, en av mennene som nå hedres, forteller til Teknisk Ukeblad at utviklingen startet med Shell som tidlig på 80-tallet forsøkte å utvikle denne teknologien på Gorm-feltet.

– De forsøkte å installere dette, men fikk flere problemer som gjorde at forsøket ble ansett som lite vellykket. Det ble i prinsippet lagt dødt, sier Eide.

Men Statoil tok etter noen år opp tråden igjen da de fikk utfordringer i forbindelse med Gullfaks C-prosjektet.

– Fra andre plattformer var vi vant med å ha grunt vann og faste grunnforhold. Så beveget man seg videre nedover i Norskerenna. Det var her Gullfaks C skulle plasseres. Da oppdaget man at det var veldig bløt leire på grunnforholdene. Det ga store utfordringer med fundamenteringen av de svære condeep-plattformene.

– I tillegg økte vanndypet betraktelig. Da var gode råd dyre, sier han.

Les også: Nå skal dette offshore-systemet installeres i veitunneler

Nornes template er utstyrt med sugeankre. Statoil

Som å presse en boligblokk i bakken

På dette tidspunktet var Eides kollega, Tor Inge Tjelta, nominert inn i prosjektet og startet en testprosess med NGI.

– Han lagde en test for å finne ut hvordan man kunne fundamentere denne plattformen annerledes enn andre. Da ble det laget to store stålsylindre på 22 meter og instrumenterte den med noen betongskjørt. Så presset man hele denne kolossen ned i bakken på Gullfaks.

– Det er omtrent som et åtte-nietasjers hus hvis du regner 2,5 meter per høyde. Det ble altså som å presse en boligblokk ned i bakken. Det var grunnlaget for all videre utvikling av moderne sugeankerteknologi, forteller Eide.

Han forteller at en analogi Tjelta ofte har brukt for å beskrive teknologien er om man har med seg en blikkboks på stranden og tråkker på den.

– Da vil den ha en formidabel motstand mot å bli trukket opp. Det var denne ideen som trigget at en stor stålsylinder med lukket topp har en enorm kapasitet mot både horisontal- og vertikalkrefter, sier Eide.

Les også: Skal unngå kritiske feil: Her leker Sverdrup-ingeniørene hviskeleken

Suger seg til ønsket dybde

Han sier at alternativet, som var å bruke lange peler, trengte å bli slått ned med hydrauliske hammere.

– Sugeankeret trenger kun store stålsylindere med lokk på toppen, samt en pumpe som kan pumpe ut vannet. Med billige midler kunne vi installere store forankringssystemer uten masse avansert teknologi. Vi satte bare en liten pumpe der som pumpet ut vannet.

Begrepet sugeanker kommer av måten det hele blir installert på.

– Når du setter det på sjøbunnen med en åpen luke i taket og ankeret har kommet så dypt det klarer, så lukker man lukene og pumper vannet ut. Da får man et undertrykk som man kaller et sug. Dette suget gjør at ankeret går ned i bakken til ønsket dybde, sier han.

Les også: Slik kan vi bruke petroleumsteknologi til å skape ny vekst

Åpnet teknologien

Etter suksessen med Gullfaks, gikk det raskt. Det ble dokumentert at Statoil kunne sette på slike sugeanker og skjørt på Gullfaks-plattformen, og det ble installert i 1989.

– Deretter kom det nye utviklinger av konseptet på løpende bånd. Blant annet på Snorre, samt på svære jacketfundamenter, som Sleipner-plattformen. Det utviklet seg videre slik at det kunne blitt benyttet på vanlig forankring på flytende konstruksjoner, lagerskip og FPSO, sier Eide.

Han legger til:

– Nå er det totalt dominerende i verdenssammenheng.

Da sugeankerteknologien ble utviklet hadde Statoil interne diskusjoner på om de skulle patentere teknologien eller la den være åpen.

– Etter diskusjoner med patentavdelingen vår fant vi ut at det skulle være åpent, slik at teknologien kunne brukes over flest mulig områder. Da ville teknologien komme til sin rett.

Storinvestor: Storinvestor: – Oljeingeniørene har vært overbetalt

24 meter høye bølger

Sugeankrene bygger på designprinsippene og tekniske løsninger som ble utviklet for de store gravitasjonsplattformene som ble installert i Nordsjøen da det norske oljeeventyret startet på 70-tallet, ifølge NGI.

– Den første gravitasjonsplattformen på Ekofisk-feltet hadde et fundamentareal på størrelse med en fotballbane, noe som var nødvendig for å motstå de store bølgekreftene plattformen ville bli utsatt for.

– Den ble plassert på en bunn som bestod av meget fast lagret sand, og ble konstruert for å tåle opptil 24 meter høye bølger, heter det i NGI-artikkelen.

Etter utviklingen av sugeankrene i Nordsjøen, har teknologien blitt tatt i bruk i de fleste oljeproduserende regioner på dypt vann.

Les også: Dette var verdens største olje- og gassprodusenter i 2014

I godt selskap                                                                                                  

Det vil bli hengt opp en plakett om bord på «Ocean Star Offshore Drilling Rig and Museum» i Galvestone, Texas for å hedre Tjelta og Eide.

Offshore Energy Center's Hall of Fame hedrer personer og teknologier som gjorde at oljeindustrien kunne flyttes fra land til havet.

– Våre pionerer er individer som skiller seg ut og blir figurer for industrien gjennom deres visjoner, driv, innovasjon og lederskap, skriver Offshore Energy Center på sine nettsider.

Blant de andre teknologiene som er representert i «Hall of fame» finner vi boreskip, jackup-rigger, supplyskip, og helikoptre. Også Fred Olsen og Martin Siem, tidligere generaldirektør for Akers Mek. er på listen.

Asle Eide sier til Teknisk Ukeblad at de føler seg beæret over å bli innlemmet i Hall of fame.

– Dette er en ære. Vi har vært en pådriver i alle disse årene, og teknologien har blitt videreutviklet til andre bruksområder, blant annet på vindfarmer. Det er veldig kjekt at teknologien brukes flere steder, sier Eide.

Les også: Oppfinnelsen gjorde gründerne en halv milliard rikere