Bidragsyter Øystein Noreng skriver om oljeprisutviklingen i lys av Opec-avtalen og ny president i USA. (Bilde: Colourbox/BI)

KOMMENTAR: Oljepris

«Forhåpninger om priser på 60 dollar per fat olje, eller mer, virker i dagens situasjon lite realistiske»

Risikoen for nytt prisfall er betydelig, skriver bidragsyter Øystein Noreng.

Fjoråret 2016 markerte tilsynelatende en vending i oljemarkedet. Fra årsskifte til årsskifte gikk terminprisen, en måned fremover, på Brent-olje fra 37 dollar fatet til 54 dollar fatet, en oppgang på 46 prosent.

Likevel var gjennomsnittsprisen for 2016 på 44 dollar per fat, hele 8 dollar lavere enn snittet for 2015, som var på 52 dollar fatet.

I siste kvartal 2016 lå tilbudet fortsatt over etterspørselen. Antatt lageroppbygging var kanskje 1,1 millioner fat dagen.

Risikoen for nytt prisfall er betydelig, og forhåpninger om priser på 60 dollar per fat olje eller mer virker i dagens situasjon lite realistiske.

Oljeavtale

Håpet om stabilisering viser til avtalen av 30. november 2016 mellom Opec og flere andre oljeeksportører.

Antallet erklært villige volumkuttere, blant andre Aserbajdsjan, Kasakhstan, Mexico, Oman og Russland gir et inntrykk av tilsynelatende bred enighet om å stabilisere oljeprisen. Målet er at Opec skal kutte med 1,6 millioner fat til dagen, hjulpet av ikke-Opec med 0,6 millioner fat per dag.

Til sammen skulle et kutt på cirka 2,2 millioner fat daglig snu markedsbalansen fra lageroppbygging til lagernedbygging, skape et selgers marked og gi en ny prisdynamikk.

IEA i Paris antar at oljemarkedet vil komme i balanse i løpet av første halvår 2017, og at andre halvår vil gi grunnlag for prisoppgang.

EIA, i USAs energidepartement i Washington, antar derimot at det i løpet av 2017 vil overskuddet i oljemarkedet reduseres til 0,4 millioner fat dagen, uten grunnlag for høyere priser.

Defensiv avtale

En første merknad er at avtalen fortoner seg som defensiv. De store oljeprodusentene innenfor og utenfor Opec har en felles frykt for at oljeprisen igjen skal ramle ned mot 40 dollar per fat, tidvis kanskje enda lavere.

Volumgevinsten ved etterspørselsvekst på grunn av lavere priser ville neppe kunne oppveie inntektstapet. Dette gjelder samtlige store oljeeksportører, selv om noen, som for eksempel Saudi-Arabia, lettere vil kunne øke utvinningen enn andre.

Målet er nå å finne en balanse mellom pris, volum og fordeling av byrdene som kan være bærekraftig noen år fremover, i lys av konkurransen fra ukonvensjonell olje og en usikker utvikling i etterspørselen.

I Opec er det en klar forståelse for at amerikansk skiferolje forandrer de grunnleggende konkurranseforholdene i oljemarkedet. Derfor det heller ingen interesse for priser godt over dagens nivå, muligens med unntak av Nigeria og Venezuela.

Like meget som de store oljeprodusentene ønsker en stabil oljepris på dagens nivå, like meget frykter de å tape markedsandel og inntekter i fremtiden. Derfor innretter de sin økonomiske politikk etter en forutsetning om en oljepris på cirka 50 daller fatet. Dette gjelder ikke bare Saudi-Arabia, Kuwait og De forente arabiske emirater, men også Irak, Iran og Russland.

Påtvunget reform

Meldinger om at Saudi-Arabia desperat skal ha tryglet resten av Opec om å bli med på kutt (se for eksempel Ola Storeng, «Fortsatt priskrig kunne veltet kongehuset i Saudi-Arabia», Aftenposten 01.12.2016), virker lite troverdige.

Selv om landet tapper sine finansielle reserver, har det nesten ikke statsgjeld. Det er høyst kredittverdig.

Nå har det av økonomiske omstendigheter tvunget til å påbegynne en lenge påkrevet reformprosess. Landet har ingen organisert opposisjon. Presteskapet er ikke entydig motstander av reformer.

Den største utfordringen er å avslutte den kostbare krigen i Jemen. Kongehuset har bokstavelig talt mange hoder. Flere står klare til å overta ledende stillinger dersom dagens innehavere skulle svikte.

Felles innsats

Implementeringen av avtalen er imidlertid et åpent spørsmål. I forkant hadde de fleste store Opec-landene økt sin utvinning. Opecs samlede volum var i november 2016 cirka 1,3 millioner fat høyere enn i november 2015.

Veksten styrker grunnlaget for kutt, det er noe å gå på. Saudi-Arabia alene står for om lag en fjerdedel av Opecs samlede kutt, men andre land, som Algerie, De forente arabiske emirater, Irak, Kuwait og Venezuela kutter forholdsvis mer.

Politisk innebærer dette en seier for Saudi-Arabia som har klart å overtale andre til å bli med å en felles innsats, mens forventningen var at landet måtte ta størstedelen alene.

Unntaket er Iran, som får en større kvote i 2017, etter å ha øket volumet betydelig i løpet av 2016. Under sanksjonene hadde Iran bygget opp store flytende lagre av olje. De blir nå gradvis solgt ut, slik at salget av olje fra Iran overgår utvinningen.

Russland har spilt en aktiv rolle for å finne et kompromiss mellom Iran og Saudi-Arabia. Russland skal stå for et kutt på 0,3 millioner fat til dagen i løpet av første halvår 2017.

Tilsagn om kutt fra Aserbajdsjan, Mexico og Oman er troverdige, fordi deres utvinningsvolum er på vei ned, avtale eller ei. Ved at aktivt oljediplomati har Russland ytterligere kunnet befeste sin posisjon i Midtøsten.

Kan få økt oljeeksport fra USA

Historisk har Opec flere ganger tidligere, som i 1986, 1999 og 2001, klart gjennomføre defensive tiltak for å stabilisere oljeprisen. Denne gangen er situasjonen annerledes, ikke bare på grunn av skiferoljen i USA, men også på grunn av Donald Trump.

Virksomheten i skiferoljen begynte å ta seg opp allerede før avtalen i Opec. Med oljepriser godt over 50 dollar per fat er det grunnlag for videre volumvekst. Derfor er det urealistisk å forvente vedvarende høye oljepriser (som påpekt av professor Hilde C. Bjørnland, «Begrenser oljeprisstigningen», Dagens Næringsliv, 22.12.2016).

Etter at eksportforbudet på råolje er opphevet, ligger forholdene til rette for en økende oljeeksport fra USA, selv om landet mest sannsynlig vil forbli en netto importør.

Påtroppende president Trump har på programmet å styrke USAs olje- og gassindustri ved å fjerne hindringer for utvinning og transport. Med dagens priser vil volumgevinsten kunne bli betydelig.

En vekst i USAs oljeutvinning vil selvsagt veie i verdensmarkedet og bety en utfordring for Opec, ikke minst Saudi-Arabia.

Naturgass til Europa

Dessuten har Trump annonsert skattelette for næringslivet og investeringer i infrastruktur. Virkningen vil trolig bli tilførsel av kapital og en stigende dollarkurs.

En sterkere dollar ville bety forholdsvis mer kostbar olje i resten av verden, med stimulanse til tilbudet og svekket etterspørsel. Etter en tid kan derfor forholdene ligge til rette for et nytt prisfall på olje, kanskje i regi av Opec.

Her er ikke Trump uten virkemidler. En sterk dollar vil hemme USAs eksport, fremme importen og dermed svekke handelsbalansen. President Trump vil kunne pålegge en generell importtoll på inntil femten prosent for inntil et halvt år ad gangen. En viktig virkning ville være høyere oljepriser i USA, lavere oljepriser i verdensmarkedet.

Uansett oljepris ligger USA an til å eksportere økende volum naturgass. Med kort transportvei over Atlanterhavet og fleksibiliteten ved båttransport har USA forutsetninger til å bli en viktig konkurrent i gassmarkedet i Europa.

Spørsmålet er om lavere priser og tilgang på naturgass fra mange ulike hold vil kunne påvirke EUs energipolitikk i en mer gassvennlig retning. Satt på spissen kan forholdene om noen tid kanskje ligge til rette for et felles press fra USA og Russland på EUs myndigheter.

Russland-olje

En siste virkning av Donald Trump, under forutsetning av et bedret forhold til Russland, er muligheten for amerikanske investeringer i russisk olje- og gassindustri, med anvendelse av amerikansk teknologi, også i russisk skiferolje. Russland har i Vest-Sibir noen av verdens største forekomster av skiferolje.

Trumps valg av utenriksminister, Rex Tillerson fra ExxonMobil, gjør slike utsikter mer realistiske. ExxonMobil, verdens største oljeselskap, har i lengre tid brukt sin innflytelse for å fremme en forsoning med Russland, og nye forretningsmuligheter for seg selv.

ExxonMobil er kjent som en av de mest effektive og mest diskrete lobbyistene i Washington, med gehør i begge de store politiske partiene. Selskapets primære interesse er å fjerne sanksjonene mot Russland pålagt i samband med anneksjonen av Krim.

Siden Trumps valgseier har ExxonMobil aktivt virket for å unngå ny lovgivning som kunne forlenge sanksjonene. Obamas utgående regjering hadde et lovforslag om å forlenge sanksjonene med fem år, hvilket ville ha gjort det vanskelig for Trump å avskaffe dem.

Senatet ble imidlertid oppløst uten at lovforslaget ble vedtatt, hvilket innebærer en felles seier for ExxonMobil, Trump og Russland. Den nye utenriksminister, dersom han skulle bekreftes av Senatet, forventes umiddelbart å ta initiativ for å heve sanksjonene. En nyinnsatt president Trump formodes å ville være med på laget.

Felles interesser

Bakgrunnen er samarbeidsavtaler mellom ExxonMobil og det statseide russiske oljeselskapet Rosneft fra 2011-2012, som ga ExxonMobil tilgang til olje på nordrussisk kontinentalsokkel og i Svartehavet, mens Rosneft skulle få tilgang på kapital og amerikansk teknologi.

De to selskapene skulle samarbeide på prosjekter i og utenfor Russland, med Rosneft som juniorpartner i ExxonMobils prosjekter i Nord-Amerika og andre steder. ExxonMobil engasjerte seg i tungolje i Vest-Sibir, av kritisk betydning for russisk oljeindustri.

Ukraina-krisen la kjelker i veien for samarbeidet. Da sanksjonene kom i 2014, hadde ExxonMobil allerede investert minst én milliard dollar i Russland. I dag kan ExxonMobils tap kanskje ha blitt tredoblet.

Selv om russisk oljeindustri etter sanksjonene og oljeprisfallet har vist seg bemerkelsesverdig robust, er de store oljefeltene i Vest-Sibir på hell. Uten investeringer i tungolje og skiferolje og tilgang på ny teknologi kan en betydelig volumnedgang være et spørsmål om (kort) tid.

På denne bakgrunn har ExxonMobil og Russland felles interesser, med gjennomslag i utenrikspolitikken.

Duket for politisk omlegging

Med større vektlegging av ExxonMobils og andre oljeselskaps interesser i Russland, kan det være duket for en omlegging av USAs politikk overfor Ukraina.

Regimeskiftet i Ukraina i 2014 var trolig langt på vei iscenesatt av USA, inspirert av nykonservative hauker, i regi av avgående viseutenriksminister Victoria Nuland. Tre år senere fortoner Ukraina seg som en fiasko.

Den av USA foretrukne statsministeren, Arseny Yatseniuk, klarte ikke oppgaven. Landet er fortsatt i hendene på et korrupt fåmannsvelde, et oligarki, og gjennomsyret av korrupsjon.

Fordi landets ledere synes å sette personlig berikelse framfor samfunnets interesser, er Ukraina politisk ustabilt med risiko for nye omveltninger. Ukraina har mottatt store pengebeløp i støtte fra Det internasjonale pengefondet, IMF, og ville giverland, deriblant Norge, uten forventet virkning.

Regjeringen Trump kan antas å utvise mindre tålmodighet overfor Ukraina.

Moderate priser

På denne bakgrunn kan det være duket for at ExxonMobil får et forsprang i Russland, at et statseid russisk oljeselskap, Rosneft, på den internasjonale arena blir en juniorpartner til verdens største private oljeselskap, ExxonMobil, at Russland i internasjonal politikk blir en juniorpartner til USA, så lenge det varer.

Umiddelbart er det et potensial for volumvekst.

Summa summarum er at Norge bør innstille seg på moderate priser på olje og gass, i tillegg til et annet forhold til Russland.

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)