Tord Lien åpner Goliat. Foto: Eirik Helland Urke

«Nå angrer de alle sammen. Men det hjelper ikke tusenvis av ingeniører som har mistet jobben»

I snart to år har oljeindustrien måttet tilpasse seg en lavere oljepris. Det er en pågående brutal og vond prosess. Selv om alle vet at bransjen er syklisk, har man lukket øynene for at en jevnt stigende oljepris til over 100 dollar ikke kunne vare evig.

Det er nærmest ufattelig at en hel verdikjede fra operatører til leverandører har latt kostnadene løpe løpsk. Nå angrer de alle sammen. Men det hjelper ikke tusenvis av ingeniører som har mistet jobben.

Selvforskyldt

Kostnadskarusellen har vært selvforskyldt. Som konsernsjefen i Beerenberg Corp, Morten Walde, nylig uttalte på Statoils Future Energy Forum: - Vi engineerer oss i hjel.

Svært mange nyutdannede har fått jobb i oljebransjen utelukkende for å fylle en viltvoksende mengde krav til dokumentasjon.

FMC Technologies, som nå nedbemanner over 700 i Norge, hadde for eksempel 27 forskjellige gulfarger på lager til sine subseaprodukter fordi de var utviklet av 27 ulike prosjektledere. 

Aker Solutions klarte å redusere dokumentasjonsmengden med 50 prosent i et prosjekt som gjaldt installasjon av brannpumper. Her lå det opprinnelig over tusen sider med krav og spesifikasjoner til leverandøren.

Nå handler alle foredrag på oljekonferanser om effektivisering og standardisering. Statoil, som er det store lokomotivet med en hånd på 80 prosent av all virksomhet på norsk sokkel, har utarbeidet nye kontrakter til sine lever­andører. Noen av disse karakteriserer de nye betingelsene som «et strupetak».

Statoils Eldar Sætre er berettiget stolt over at selskapet har klart å redusere break even-prisen fra 80 til 40 dollar på en utbygging av Johan Castberg-feltet i Barentshavet.

Tjente for godt

Flere av de store oljeserviceselskapene har klart å redusere kostnadsbasen med 30-50 prosent i løpet av de siste månedene.

En viktig årsak til at man lykkes med å få ned kostnadene er at bedriftene forbedrer sine arbeidsprosesser etter modell fra bilindustrien, f.eks. ved å bruke Lean-metodikk. Aker Solutions har gjort det, og Statoil skal gjøre det samme.

Men hvorfor har man ikke gjort det tidligere? Antakelig fordi man har tjent for mye penger. Så enkelt.

Nå kan det virke som en samlet oljeindustri allerede mobiliserer foran neste års stortingsvalg ved å kreve Lofoten og Vesterålen konsekvensutredet. Industrien vil nordover og ser et enormt potensial hvis man i tillegg til ­Barentshavet kan få stor lønnsomhet i Lofoten og Vesterålen.

Det kan være en skummel strategi om industrien provoserer vernetilhengerne i miljøbevegelsen og det politiske Norge.

Ingen bør egentlig være imot et best mulig kunnskapsgrunnlag, men Lofoten og Vesterålen er så betent at det ligger an til en langvarig og opprivende strid.

Svekket troverdighet

Enis manglende kostnadskontroll med Goliat-prosjektet har svekket tilliten til utbygginger i Barentshavet, mens Shell har fått positiv oppmerksomhet for at de tar konsekvensen av dårlig økonomi og trekker seg ut av Arktis og oljesand i Canada.

Statoils strategi om å være et energiselskap som også kan utvikle ny norsk industri innen havvind og kanskje etter hvert også solkraft,
er viktigere for omdømmet enn å kjempe for utbygging i Lofoten og Vesterålen. Men det aller viktigste er kostnadskontroll uavhengig av oljeprisen. 

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)