Nedover: I 2014 gikk oljeprisen rett ned. (Bilde: Kjersti Magnussen)

KOMMENTAR: OLJEPRISEN

«I dette perspektivet er Statoil Norges mest påtrengende problem»

Norge bør belage seg på en lengre periode med lavere oljepriser, mener Øystein Noreng i TUs bidragsyternettverk.

Ille er det, og verre skal det bli. Oljeprisen dupper omkring 50 dollar fatet. Markedets svar er tvetydig. På tilbudssiden dempes aktivitetsnivået i store deler av verden. Letingen reduseres og rigger trekkes ut av drift, men det tar tid før volumene avtar, også i Nord-Amerika.

I Midtøsten trapper Irak opp utvinningen for å oppveie prisfallet med volumøkning. Landet budsjetterer med en oljepris på 56 dollar fatet i 2015. Eventuelt vil andre land kunne gjøre det samme, som f.eks. Emiratene, Kuwait og Saudi-Arabia. Gulfstatene, inkludert Saudi-Arabia, vil kanskje ha en samlet kapasitet på 20 millioner fat per dag i 2020. Det er ikke utenkelig at de faktisk vil bruke en god del av en utvidet kapasitet.

Kortsiktig kunne Gulfstatene kanskje tjene mer på et lavere volum og en høyere oljepris, men i dagens situasjon synes langsiktige hensyn å bestemme.

Les også: Her snur oljenedgangen for Norge

Øker volumet

Det er tydelig at Saudi-Arabia, støttet av de andre Gulfstatene, har foretatt en omlegging av sin oljestrategi. Trolig er det bred enighet om omleggingen og tronfølgen synes å være uten betydning for oljepolitikken.

Saken er i korthet at Saudi-Arabia har en langsiktig interesse av at konvensjonell olje skal ha en betydelig andel av verdens energimarked og at landet selv skal en betydelig andel her. På kortere sikt har disse landene finanser til å tåle mange år med lavere oljepriser. Avkall på inntekter i dag vurderes som en investering i fremtidens inntektsgrunnlag.

Virkemiddelet er å øke volumet og å senke oljeprisen for selv å ta markedsandel. Dette er et tegn på et handlekraftig kartell som søker å redusere konkurransen. OPEC er i aksjon, men på en annen måte enn tidligere. Alternativet for OPEC hadde vært å tape markedsandel og inntekter til fordel for konkurrenter med høyere kostnader, slik ståa var tidlig på 1980-tallet. Kommentatorer som hevder at OPEC har mistet grepet, har ikke innsett omleggingen av markedsstrategien.

På 1980-tallet utgjorde kostbar olje i Alaska og Nordsjøen utfordringen for OPEC. I dag er det først og fremst skiferolje i Nord-Amerika, og dessuten mer beskjedne forekomster av konvensjonell olje i Afrika og Latin-Amerika. Konsekvensene er omfattende og langsiktige.

Les også: I USA får man nå bensin til mindre enn en tredel av prisen i Norge

Ulike utgangspunkt

Konvensjonell olje og skiferolje har ulik kostnadsstruktur, men ett viktig felles kostnadselement. Utvinning av konvensjonell krever vanligvis høye investeringer i et forholdsvis kort tidsrom, etterfulgt av mange år med lave variable kostnader. Derfor er konvensjonell oljeutvinning robust overfor prisendringer på olje når investeringene først er foretatt.

For skiferolje er bildet motsatt. Her er grunnlagsinvesteringene forholds beskjedne, men de variable kostnadene er høye. Derfor er utvinning av skiferolje følsom overfor prisendringer. Lave oljepriser rammer utvinningen direkte, med et visst tidsforløp, men med høye oljepriser kan utvinningen lett ta seg opp igjen fordi det knapt kreves grunnlagsinvesteringer.

I begge tilfeller utgjør boretjenester en stor del av de samlede kostnadene. For en feltutbygging i Nordsjøen har boretjenester i senere år stått for 50-60 prosent av kostnadene, for utvinning av skiferolje i USA er andelen enda høyere. Borekostnadene er imidlertid mer betinget av riggmarkedet enn av geologiske forhold, selv om noen forekomster krever mer omfattende og mer kostbar boring enn andre. Riggratene er likevel en vesentlig faktor i utvinningskostnadene, og de er betinget av industrielle forhold.

I Norge har dagraten for flytere gått opp fra cirka 100.000 dollar i 2002 til cirka 500.000 dollar i 2013, de har altså fulgt med oljeprisen oppover. Bakgrunnen er knapphet på rigger på grunn av et økende aktivitetsnivå og svekket konkurranse på grunn av norske særordninger. Nå er riggratene på vei ned igjen, i samsvar med oljeprisen og aktivitetsnivået. Det samme er tilfellet i USA.

Les også: Statoil lanserer begrepet «lavkarbon-olje»

Lavere priser og lavere kostnader

Kostnadene ved oljeutvinning er på denne måten i en viss utstrekning betinget av oljeprisen. Dermed er OPECs streben etter markedsandel et sikte på et bevegelig mål. Etter oljeprisfallet i 1986 var det visse håp i OPEC om at store deler av oljeutvinningen i Nordsjøen skulle bli ulønnsom. Det skjedde ikke. Med lavere oljepriser var oljeselskapene nødt til å kutte kostnader, og leverandørindustrien var tvunget til å følge med. Det samme er i ferd med å skje igjen.

Signalene er at oljeindustrien i betydelig utstrekning tilpasser seg lavere oljepriser. Når aktivitetsnivået avtar, faller kostnadene på mange innsatsfaktorer, ikke minst rigger og utfallet blir en slanket industri med lavere kostnader. Nordamerikansk utvinning av skiferolje har et stort potensial for teknologisk og organisatorisk utvikling, og kostnadskutt. Dermed synes oljemarkedet å ha kommet inn i en dynamisk spiral med lavere priser og lavere kostnader, i et hvert fall for en tid.

Les også: Statoil ble nummer tre i verden i 2014

Snudd opp ned

Utsiktene er at konkurranseforholdene og prisdannelsen i oljemarkedet blir snudd opp ned. Den gjengse tenkningen har vært at kostnadene for skiferolje i USA ville representere et gulv for oljeprisen. I den utstrekning de konvensjonelle produsentene i Gulfen setter makt bak ønsket om å ta markedsandel, altså øker volumet, blir imidlertid deres kostnader prisgulvet og kostnadene ved skiferolje danner taket for oljeprisen. Dette innebærer en dramatisk endring av maktforholdene i oljemarkedet; den er like fullt realistisk.

Spørsmålet er utviklingen i etterspørselen etter olje. I den utrekningen prisfallet på olje ikke gir seg utslag i en rask vekst i forbruket, vil OPEC ha volummakt og pristaket bli bestemt av skiferolje i USA. Dersom forbruket derimot skulle ta seg raskere opp enn OPEC klarer å øke volumet, vil det nevnte pristaket kanskje kunne brytes, avhengig av kapasitetsveksten og kostnadsutviklingen for ukonvensjonell olje i Nord-Amerika.

I økonomisk fagspråk betyr det at tilbudssiden har fått en priselastisitet. Markedet fungerer. Da blir oljeprisen mer styrt av grensekostnader enn av forhandlingsmakt. Umiddelbart betyr dette at elementet av grunnrente og monopolrente, ekstrafortjeneste, svekkes eller forsvinner. Lønnsomheten i oljeindustrien blir mer å sammenligne med vanlig, bearbeidende industri, slik det var på 1990-tallet.

Les også: Disse tre oljeblokkene kan vise at Norge har hatt rett om Svalbard siden 1920

Statoil en utfordring

I mellomtiden bør Norge belage seg på en lengre periode med lavere oljepriser, det vil si 50 dollar fatet eller lavere. Det rammer aktivitetsnivået på sokkelen, leverandørindustrien og eksporten av petroleumsteknologi. I dette perspektivet er Statoil Norges mest påtrengende problem. Selskapet er motoren i norsk økonomi, men det har rodd seg ut med kostbare prosjekter mange steder i verden og har et akutt behov for slanking av prosjektportefølje og bemanning.

I tillegg har Statoil lovet å opprettholde investeringsnivået og gradvis å øke utbetalingen av utbytte. Løftene ble gitt på et tidspunkt da oljeprisen var minst dobbelt så høy som i dag. De kan vanskelig la seg opprettholde, selv med en omfattende opplåning. Uansett hva Statoil velger, å kutte utbytte, å kutte investeringer, eller begge deler, kommer selskapet vanskelig ut med tanke på finansmarkedene og hovedaksjonæren, den norske stat.

En uærbødig merknad er at Helge Lund forlot skuta Statoil etter å ha kjørt den inn i et farlig farvann. Det er påfallende at et selskap av Statoils størrelse ikke på et tidligere tidspunkt kunne innse risikoen i oljemarkedet og handle deretter. Et viktig ankepunkt er at selskapets strategiavdeling er plassert i London, fjernt fra virksomheten i hovedkontoret.

I ettertid fortoner ikke Statoils strategi seg som særlig robust. Kritikken retter seg også mot forvaltningen av statens eierskap som tydelig har gitt Statoil for frie tøyler til å ekspandere i utlandet og å ta risiko. Med mindre oljeprisen plutselig skulle skyte i været, muligens på grunn av politiske hendelser i Midtøsten, kan det her på berget være duket for vanskelige omstillinger og kanskje noen beske oppgjør om Statoil.

Les også:

Bruker tre timer på en jobb som vanligvis tar 99 timer

Her flyter Goliat - før to måneders reise til Norge

Sparer opptil 100 arbeidstimer dagen med mobile løsninger