Saudi Aramcos Shaybah-produksjonsanlegg for olje. (Bilde: Saudi Aramco)

KOMMENTAR: OLJEPRISEN

Det kan gå flere år før et prisfall på olje har virkning på etterspørselen

Rikelig med politisk sprengstoff i Gulfen, skriver Øystein Noreng i TUs bidragsyternettverk.

Utviklingen i løpet av 2014 har vært preget av komplekse konflikter og kimen til grunnleggende forandringer i statsstrukturen i regionen, stormaktenes stilling, og i tilbudet av olje og gass.

Uvissheten omkring en eventuell atomavtale med Iran og fremveksten av IS i Irak og Syria underbygger usikkerheten om den politiske og økonomiske utviklingen i regionen. Spørsmål av særlig betydning for oljemarkedet er Iraks integritet, sanksjonene overfor Iran og Saudi-Arabias strategi.

Sammenfallet av konflikter og spenningsforhold, med vekt på IS i Irak og Syria, Irans atomenergi og arvefølgen og generasjonsskiftet i Saudi-Arabia tilsier et betydelig potensial for ustabilitet som også vil kunne påvirke oljemarkedet, den ene eller den andre vei.

Illojale Irak

Irak er hjørnesteinen i statsstrukturen i Midtøsten ved sine grenser mot seks naboland. Utviklingen i 2014 har bekreftet sårbarheten i den irakiske statsdannelsen. Risikoen for de facto eller de jure kurdisk løsrivelse har i mange år vært et kritisk tema.

I løpet av 2014 er en risiko for løsrivelse av sunnimuslimske områder i den nordvestlige delen også blitt aktualisert ved fremtreden av IS. En ny sunnimuslimsk statsdannelse i Nordvest-Irak og Øst-Syria kan ikke lenger utelukkes. Utfallet vil ha betydning for utvinningen og eksporten av olje og gass.

En oppsplitting av Irak i to eller tre stater ville mest sannsynlig føre til en høyere samlet utvinning og eksport av olje. Et selvstendig Kurdistan eller en IS-stat ville neppe bli med i OPEC og ville kunne øke utvinningen uten hensyn til kvoter.

Rest-Irak, i sør, ville ha store oljeressurser og mest trolig satse på rask volumvekst. Historisk har Irak vært et lite lojalt medlem av OPEC og har tatt lite hensyn til produksjonskvotene. Dersom Irak ikke skulle gå i oppløsning, vil dette trolig fortsatt være tilfelle. Historisk har Irak vært et illojalt medlem av OPEC.

Et mulig utviklingsforløp er at Irak opprettholdes som løst sammensatt stat, der de kurdiske selvstyremyndighetene med tyrkisk bistand får større kontroll over oljen og gassen og får beholde en større del av inntektene. Dette bekreftes av avtalen inngått mellom Bagdad og Kurdistan senhøstes 2014.

Kurdistan har dessuten store gassreserver som lett vil kunne finne et marked i Tyrkia og eventuelt sørøst-Europa. Det foreligger ingen avtale mellom de kurdiske selvstyremyndighetene og sentralmyndighetene i Bagdad om tillatelser og inntektsdeling ved utvinning og eksport av naturgass, men det antas at sentralregjeringen vil hevde at avtaleverket om olje også vil dekke gass.

I et hvert fall investeres det i utvidet kapasitet for å øke utvinningen og eksporten av olje også fra Sør-Irak. Utsiktene er derfor økende volum irakisk oljeeksport til markedene i både Middelhavet og Gulfen.

Les også: Dette feltet er en av de viktigste grunnene til at oljeprisen stuper

Vanskelig å identifisere mål

Selv om IS syns å befeste sin stilling i nordvest-Irak, er det tvilsomt om IS på grunn av sin territorielle begrensning direkte vil kunne true utbyggingen av oljeindustrien i Kurdistan og Sør-Irak. IS synes imidlertid å følge en strategi for å destabilisere hele Irak og indirekte ramme oljeeksporten.

Taktikken synes å være å tvinge USA og Storbritannia til å engasjere betydelige bakkestyrker i landet. Luftangrepene på IS har liten virkning fordi IS har en horisontal, desentralisert organisasjon uten hovedkvarter eller sentral kommando.

Dette innebærer at USA har vansker med å identifisere mål for bombing og angrep, og at tilfeldige tokt innebærer en høy risiko for å ramme sivilbefolkningen, til politisk fordel for IS.

I tillegg disponerer IS mange penger, til dels inntekter fra salg av olje og oljeprodukter. Tyrkias beslutning om å besette grenseområder i Irak og Syria kan kanskje tolkes som en forventning om et amerikansk nederlag og en videre styrking av IS. Den islamske motstandsbevegelsen i Syria, Al-Nusra, har nylig gitt sin støtte til IS.

Dagens IS kan ha sin styrke i en sammensatt opprinnelse. Med målet om å velte Assads regime i Syria har De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Tyrkia inntil nylig gitt direkte støtte til IS.

Fjerningen av Gaddafis regime i Libya medførte en betydelig styrking av IS ved en flom av våpen og islamister til Syria. Islamistiske grupper i Egypt og Libya har meldt sin tilhørighet til IS. I dag er IS en trussel mot særlig Saudi-Arabia og Tyrkia, kanskje også mot Egypt.

Alternativet til å sende et større antall bakkestyrker for å slå IS militært kan være å godta IS’ tilstedeværelse med sikte på forhandlinger, i siste instans en anerkjennelse av en IS-stat. Denne forandringen i statsstrukturen i Midtøsten vil kunne ha betydelige virkninger for flyten av olje.

Iran

Utsettelsen av fristen for en avtale om Irans atomprogram innebærer at sanksjonene opprettholdes inntil videre. En viktig konsekvens er at investeringer i oljeindustrien blir utsatt, slik at den forventede økning i utvinningskapasiteten ikke finner sted som planlagt. Begrenset eksport og lavere oljepriser vil ytterligere svekke Irans økonomi.

Det kritiske spørsmål er hvor vidt sanksjonene mot landet vil opprettholdes og eventuelt skjerpes dersom en atomavtale ikke blir klar sommeren 2015, eller om de vil svekkes ved at flere land da avvikler sanksjonene.

I tilfelle viktige land som f.eks. Kina og Russland skulle trekke seg fra sanksjonene, ville betingelsene for Irans oljeindustri kunne endres betydelig. Selv om det teknologiske og organisatoriske nivå i kinesisk og russisk leverandørindustri ennå ikke er på vestlig nivå, er det betydelig høyere enn nivået i dagens Iran. Russland bistår allerede Iran i kjernekraftutbygging.

Et samarbeid om utbygging og modernisering av landet olje- og gassindustri vil kunne fortone seg som en naturlig videreføring av samarbeidet, ikke minst i den utstrekning begge land er utsatt for vestlige sanksjoner. Kina vil eventuelt kunne være en viktig tredje part i et slikt samarbeid.

Kinesisk oljeindustri, med aktivitet i store deler av verden, ville kunne bidra med moderne teknologi. På denne måten ville Iran kunne få tilgang til kompetanse fra internasjonal oljeindustri. Mange vestlige oljeselskap forbereder seg likeledes på et engasjement i Iran.

Les også: Trodde du oljeprisen var lav nå? Hør hva disse ringrevene har å si

Opprydning

Forutsetningen er en politisk og byråkratisk opprydning i Iran. Det er i det vesentlige iransk sendrektighet som har ført til den omfattende økonomiske samarbeidsavtalen med Kina fra 2004 ikke er blitt omsatt i praksis i særlig grad.

Potensialet er likevel til stede for en betydelig vekst i Irans utvinning og eksport av olje og gass til markeder i Tyrkia og Asia.

Irans forhold til Gulfstatene, først og fremst Saudi-Arabia, krever en særlig oppmerksomhet. Selv om det er motstridende interesser i forhold til oljeprisen, har Iran i forkant av OPEC-møtet i november 2014 unngått en konfrontatorisk tone. Signalet kan være at Iran ønsker en forsoning med nabolandene i sør.

Forutsetningen kan være en forventning om en atomavtale med USA og at de økonomiske sanksjonene vil falle.

Beslutningen i OPEC om ikke å senke volumet olje for å forsvare oljeprisen, men i stedet å la prisen synke for å forsvare markedsandel, rammer Iran. I tillegg til sanksjonene innebærer lavere oljeinntekter en forverring av iransk økonomi. Motsetningen mellom iranske og saudi-arabiske interesser er klar.

Så lenge forhandlinger pågår om en atomavtale har Iran insentiver til å fremstå som en fredelig og samarbeidsvillig partner i Gulfen og ikke prøve å destabilisere Saudi-Arabia eller de andre Gulfstatene. Skulle derimot atomforhandlingene avsluttes uten resultat, eventuelt med en ytterligere skjerping av sanksjonene, vil Iran derimot ha insentiver til å destabilisere Gulf for å svekke regimene i Gulfstatene, også Saudi-Arabia, og for å skape uro i oljemarkedet med sikte på en høyere oljepris. 

Dessuten ville et slikt utfall kunne svekke dagens moderate regime og kanskje fremvirke en mer radikal etterfølger, med en mer konfrontatorisk utenrikspolitikk, også overfor Gulfstatene.

Gulfstatene

Gulfstatene, inkludert Saudi-Arabia, har økonomisk tyngde som eksportører av petroleum og kapital, men de fortoner seg som politisk lettvektere. Saudi-Arabia synes dessuten å ha forstrukket seg politisk i regionen, med politiske motstandere ved makten i Irak, Nord-Jemen og Syria.

Saudi-Arabia har som verdens største eksportør av olje en avgjørende innflytelse på markedet. Ledig kapasitet gir muligheten til å øke volumet for å senke prisen. Store finansielle reserver gir muligheten til å senke volumet for å forsvare prisen.

Historisk har Saudi-Arabia benyttet seg av begge muligheter. I 2013-14 senket landet først utvinningen for å forsvare oljeprisen, etterfulgt av en økning i volumet for å forsvare markedsandel.

Saudi-Arabia synes høsten 2014 å ha valgt en oljestrategi for volum fremfor pris. Landets langsiktige interesse fortoner seg nå som at olje skal ha en betydelig andel av verdens energimarked, og at Saudi-Arabia selv skal ha en betydelig andel av verdens oljemarked.

Selv med noe lavere oljeinntekter ligger landet an til et solid overskudd på betalingsbalansen. Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater har store påviste reserver av petroleum, en liten befolkning og store finansielle reserver. Derfor er handlefriheten betydelig i petroleumspolitikk som i økonomisk politikk. Dette fortrinnet har Saudi-Arabia utnyttet ved OPEC-møtet i november 2014.

Store finansielle reserver og muligheter til å slanke budsjettene, for eksempel ved færre midler til militært utstyr, tilsier at Gulfstatene, inkludert Saudi-Arabia, ikke er avhengige av en ekstremt høy oljepris. I 2012 hadde Saudi-Arabia, den mest folkerike av Gulfstatene, et overskudd på betalingsbalansen på anslagsvis 24 prosent av bruttonasjonalproduktet, BNP. For Kuwait er tallet 45 prosent.

Les også: Analytiker: Nye Yme kan gå i balanse på 35 dollar fatet

Kan tåle lavere pris

Dagens overskudd betyr at Gulfstatene om nødvendig vil kunne tåle en vesentlig lavere oljepris, i et hvert fall for noen år.

Forrige gang oljeprisen var uvanlig lav, i 1998-99, fikk Gulfstatenes finansdepartement anledning til å kutte utgifter, derunder utgifter til militære innkjøp og til fyrstehusene.  Dette var særlig viktig i Saudi-Arabia

I lys av en svak vekst i forbruket og en sterk vekst i tilbudet av både konvensjonell og ukonvensjonell olje har Gulfstatene, også Saudi-Arabia, nå en interesse av en lavere oljepris for å sikre oljens andel av verdens energimarked og sin egen andel av verdens oljemarked. Dessuten kan en interesse av å ramme Irans inntekter være en medvirkende motivasjon.

Dagens situasjon i oljemarkedet har visse likhetstrekk med situasjonen tidlig på 1980-tallet, da Saudi-Arabia og Kuwait først reduserte utvinningen og egne inntekter for å forsvare en høy oljepris, men endte opp med å prioritere markedsandeler gjennom volumøkning og lavere pris i 1985-86. Realprisen på olje falt deretter fram til 1999.

Historien vil kunne gjenta seg, ikke minst i lys av veksten i tilbudet av både konvensjonell olje, skiferolje og tungolje i årene som kommer.

Umiddelbart har ikke prisfallet på olje hatt noen virkning på tilbudet i markedet. Utvinningen utenfor OPEC fortsetter å øke som et resultat av investeringer foretatt inntil sommeren 2014. Tilbudet av skiferolje i USA vil neppe avta før høsten 2015, forutsatt en betydelig nedgang i boreaktiviteten.

Oljeprisfallet gir imidlertid insentiver til å senke kostnadene i USAs skiferindustri. Potensialet er betydelig. Umiddelbart synes heller ikke etterspørselen etter olje å bli særlig påvirket av lave oljepriser. Bakgrunnen er svak vekst i verdensøkonomien, svakere vekst i kinesisk økonomi og overgang fra olje til andre energikilder.

Flere år

Historiske erfaringer tilsier at det kan gå flere år før et prisfall på olje har virkning på etterspørselen. Dermed kan grunnlaget være lagt for lave oljepriser gjennom lengre tid.

Den innenrikspolitiske virkningen, først og fremst i Saudi-Arabia, vil være betinget av prioriteringer og fordelingen av eventuelle budsjettkutt. Landets umiddelbare behov er ikke penger, men arbeidsplasser.

Den geopolitiske virkningen av større volum og en lavere oljepris vil på lengre sikt være å styrke Gulfens strategiske betydning for de store forbrukerne av olje, USA, EU, India og Kina. I dette perspektiv kan en volumøkning også ha et sikkerhetspolitisk siktemål.

En lavere oljepris og lavere eksportinntekter vil også gi sterkere insentiver til energisparing og utvikling av alternative energikilder. I Saudi-Arabia har energisparing og utfasing av olje fra kraftgenerering og avsalting av havvann en høy politisk prioritet.

De siste års vekst i det innenlandske oljeforbruket er ikke bærekraftig. Landet foretar omfattende investeringer i solenergi. Landet har behov for gass, men er ikke kommet til forståelse med Qatar om gasshandel.

Eventuelt kunne Saudi-Arabia ha interesse av å importere gass fra Irak og/eller Iran. Landet vurderer også utvinning av skifergass.

Avtakende oljeimport til USA innebærer at olje utvunnet i Gulfen i økende utstrekning når markedene i Asia, først og fremst Kina. Økonomisk komplementaritet ved kinesisk vareeksport til Gulfen tilsier at oppgjør i et tredje lands valuta er risikofylt og kostbar for begge parter. Dreining av handelen fra dollar til yuan drives fram av økonomisk rasjonalitet og kinesisk strategi. Den stimuleres også av amerikansk pengepolitikk.

Kinas strategi synes å være å forberede en internasjonalisering og gradvis konvertibilitet av yuan og å foregripe en potensiell tillitskrise overfor dollar ved å tilby yuan som et mer troverdig alternativ.

I mellomtiden er utsiktene at Kina ved handel og investeringer bygger opp en sterkere økonomisk posisjon i Gulfstatene, mens USA søker å befeste en strategisk posisjon ved et militært nærvær.

Dette er en konkurranse mellom kinesisk pengemakt og amerikansk militærmakt. I konkurransen om innflytelse i Gulfen bruker de ulike virkemidler slik at en direkte konfrontasjon kan unngås.

Les også: «Norge bør belage seg på en oljepris på 50-60 dollar i mange år fremover»

Rivalisering

Rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran om innflytelse i regionen skjer ved politiske og økonomiske virkemidler. Sammen med Qatar og De forente arabiske emirater understøtter Saudi-Arabia motstandere av iransk innflytelse i Syria og Irak med penger og våpen. I Bahrain støtter et mindretalls sunnimuslimsk regime seg på saudiarabisk våpenmakt.

Likevel er det misvisende å anse konfliktene i Bahrain, Irak og Syria utelukkende som konflikter mellom Iran og Saudi-Arabia ved stedfortredere. I Bahrain fører en koalisjon av både sjia- og sunnimuslimer en kamp for demokrati. I Irak søker et sunnimuslimsk mindretall til dels å vinne tilbake tapte maktposisjoner, til dels rive seg løs fra et sjiamuslimsk dominert Irak.

I Syria hevder et mindretallsregime sin makt overfor en koalisjon av blandet opposisjon. Saudi-Arabias regionale strategi kan fortone seg som kortsiktig, uten noen visjon for nødvendige langsiktige endringer.

Qatar søker enda mer aktivt enn Saudi-Arabia å bekjempe Irans innflytelse i Syria, men synes å ha et mindre anstrengt forhold til Iran selv. Landets arvefiende er Saudi-Arabia, som Qatar frykter militært, hvilket foranlediget innbydelse til en amerikansk flybase etter at USA måtte avslutte sitt militære nærvær i Saudi-Arabia.

Qatar bruker betydelige midler til å markere seg i verden, også ved humanitær og økonomisk bistand, for eksempel til Egypt. De forente arabiske emirater er i en tilsvarende stilling, også med et amerikansk militært nærvær. Abu Dhabi har et anstrengt forhold til Iran, mens Dubai tjener stort på å omgå sanksjonene.

Kuwait

Kuwait holder en lav profil, til dels på grunn av historisk støtte fra Iran mot Irak, til dels av hensyn til en høy andel sjiamuslimer i befolkningen. Kuwaits strategi synes å være å holde seg unna konflikter og å bevare et godt forhold til både Iran og Saudi-Arabia.

Utviklingen i Saudi-Arabia er avgjørende for Gulfen. De samme demografiske og økonomiske faktorene som driver fram den arabiske våren, gjør seg også gjeldende i Saudi-Arabia.

Store ungdomskull med bedre utdannelse enn sin foreldregenerasjon mangler arbeidsplasser og politisk innflytelse. Forskjellen er at den saudiarabiske staten har store økonomiske ressurser og en sterkere ideologisk legitimitet. Derfor er utgangspunktet annerledes.

Spørsmålet er hvordan det saudiarabiske fyrstehuset sammen med teknokratene i statsapparatet og de statlige foretakene samt den velstående forretningsstanden stiller seg til kravene om jobber og medbestemmelse og forholder seg til forandringene i regionen og i verden. Arbeidsledighet blant ungdom er et alvorlig problem med potensial for politisk uro.

Det er rimelig å anta at fyrstehuset, som står overfor en arvefølge og et generasjonsskifte, er seg utfordringene bevisst og forbereder reformer sammen med viktige støttespillere, men møter motstand fra etablerte interesser i næringslivet og blant presteskapet.

Tiltak for sysselsetting av ungdom er likevel en stor utgiftspost, men potensialet for innsparing er betydelig, særlig på budsjettene for forsvar og sikkerhet. Utfordringen er å skape arbeidsplasser i privat sektor, eventuelt ved å redusere antallet utenlandske arbeidstakere. Dette er et viktig stridsspørsmål mellom fyrstehuset og forretningsstanden.

Les også: – Derfor er norske oljekutt ubetydelig for klimaet

Frustrasjon

Kravene om mer frihet og medbestemmelse kan ikke møtes ved penger alene, men krever gjennomtenkte reformer. Den rådgivende forsamling har et betydelig antall kvinner og dens vedtak hittil er blitt respektert av fyrstehuset. Den muslimske geistligheten synes å miste innflytelse også overfor fyrstehuset.

Blant saudiarabisk ungdom synes frustrasjonen å rette seg vel så mye mot geistligheten som mot fyrstehuset. Tradisjonen med uformell konsultasjon mellom fyrstehuset og borgerne, med samrøre og kooptering i viktige saker, kan bidra til stabilitet og gradvise politiske reformer.

I tilfellet reformene skulle vise seg utilstrekkelige til å løse landets sosiale, økonomiske og politiske problemer, er det en åpenbar risiko for uro og et mulig sammenbrudd for regimet, etter mønster av Tunisia og Egypt.

Den islamske revolusjonen i Iran er også en referanse. Denne risikoen synes i dag å bli tatt alvorlig av ledende krefter i fyrstehuset.

For at fyrstehuset skal kunne overleve må det ikke bare tillate reformer, men fortrinnsvis lede reformene for å foregripe en sosial og politisk forverring. For ikke å miste all makt, vil fyrstehuset måtte overlate en del makt til valgte organer. Reformene vil måtte omfatte rettsvesenet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så vel som valg av representative organer.

Reformarbeidet vil måtte ta hensyn til fyrstehuset, teknokratene, forretningsstanden, geistligheten og ikke minst ungdommen som ønsker arbeidsplasser og et bedre liv. I dette perspektiv er generasjonsskiftet i fyrstehuset både en risiko og en mulighet. Et åpent spørsmål er i hvilken utstrekning reformer som tar sikte på å møte de yngre generasjoners krav vil marginalisere geistligheten fremfor fyrstehuset.

Virkemidler

Saudi-Arabia har virkemidler ved olje og penger. Historisk har landet brukt olje i politisk øyemed i 1973-74, da landet senket volumet og drev prisen opp.

I dagens situasjon har Saudi-Arabia igjen et politisk markeringsbehov, men virkemiddelet å senke volum for å drive oljeprisen i været ville nå begunstige amerikansk og russisk oljeindustri til ulempe for EU, India og Kina. Derimot kan en økning av volumet for å senke oljeprisen ytterligere og ta markedsandel være til ulempe for amerikansk oljeindustri og Russland, og til gunst for EU, India og Kina.

Beslutningen om ikke å forsvare oljeprisen er også en utfordring til Iran. Utover gevinsten i oljemarkedet svekkes Saudi-Arabias regionalpolitiske stilling og regimets sikkerhet. Som nevnt er landet omgitt av uvennlige regimer i Iran, Irak, Syria og Jemen. Lange grenser mot Irak, Jemen og Syria betyr muligheter for infiltrasjon av islamistiske motstandere av regimet.

Hittil har Saudi-Arabia brukt militante islamistiske grupper til sine egne politiske formål i Afghanistan og Syria. Resultatet er blitt en islamistisk radikalisering, som uttrykkes i IS, og som nå kan bli en trussel mot det saudiske regimet.

Spørsmålet er hvor raskt Saudi-Arabia klarer å gjennomføre reformer og særlig å skape arbeidsplasser og hvor raskt ungdommen vil kunne tiltrekkes av en sosialt radikal islamisme. Spørsmålet er også hvilke inntektsbehov som vil melde seg og med hvilke konsekvenser for oljepolitikken.

Sammenfall av konflikter og markedene for petroleum

Arvefølgen i Saudi-Arabia er ikke bare et spørsmål om skifte av konge, statsoverhode, men om en omrokkering av viktige posisjoner i regjeringen og statsapparatet. Avgående Kong Abdullah har vært reformvennlig, men har som nevnt møtte betydelig motstand.

Den påtroppende kongen vil bli møtt med forventninger om en fremskyndet reformprosess, men også av de samme motstanderne av reformer. Fremveksten av IS i Irak og Syria kan få en kritisk betydning for Saudi-Arabia. I den utstrekning den nye regjeringen ikke makter å fremskynde reformprosessen, vil den berede grunnen for en islamistisk radikalisering av ungdommen, særlig blant arbeidsledig ungdom.

I den utstrekning reformene skulle følges opp av en politisk liberalisering, åpnes det for at konkurrerende islamister mer åpent ville kunne utfordre regimet.

Forholdet til Iran kan likeledes bli kritisk. Dersom Iran skulle gi opp håpet om en atomavtale og en normalisering av forholdet til EU og USA, kunne landet som nevnt bli ansporet til en mer aggressiv politikk overfor Gulfstatene, først og fremst Saudi-Arabia. Hensikten kunne være å destabilisere eller true Saudi-Arabia for redusere utvinningen av olje og få oljeprisen opp.

På dette punkt kan en diskret russisk støtte ikke utelukkes. I verste fall ville en ny konge i Saudi-Arabia kunne stå overfor en akutt misnøye blant landets ungdom, utfordringer fra et konsolidert IS i Irak og Syria og et aggressivt Iran.

Eventuelt ville dette være en mangesidig konflikt, sunnimuslimer mot sunnimuslimer mot sjiamuslimer, monarki mot republikk mot religiøs stat, og oljerike mot oljefattige.

Sprengstoff

På denne bakgrunn er det rikelig med politisk sprengstoff i Gulfen. En detonering krever raske og vellykkede reformer i Saudi-Arabia, en stabilisering av Irak og en normalisering av forholdet til Iran. Alternativet kan være en omveltning, som i Iran i 1979, denne gang kanskje i Saudi-Arabia, støttet av IS. Oljemarkedet ville neppe forbli upåvirket.

Lave oljepriser gjennom flere år vil svekke den politiske stabiliteten i flere oljeeksporterende land, men minst blant Gulfstatene. Oljeinvesteringene vil svekkes overalt. Det historiske mønsteret er underinvestering i perioder med lave oljepriser, og overinvestering i perioder med høye oljepriser, som de siste årene.

For Norge er spørsmålet om vi skal stimulere fortsatt høye investeringer i en periode på kanskje ti år med lave oljepriser, eller om vi skal bruke de lave prisene til å redusere aktivitetsnivået og diversifisere norsk økonomi.