.jpg){kind=small}
NESBYEN: Det er 14,6 grader kaldere enn den sagnomsuste rekorddagen 20. juni 1970 når Teknisk Ukeblad ruller inn i mektige Hallingdal en solfylt augustdag.
Vimplene langs Rukkedalsvegen, veien som leder inn til Nesbyen sentrum, forteller turister og fastboende at her, akkurat her, opplevde man en gang 35,6 varmegrader.
Det er imidlertid et annet tall som har lokket oss hit.
Nesten tre fjerdedeler forsvinner
En oversikt fra Kostra, databasen som består av kommunenes egeninnrapporterte tall om alt fra barnehagedekning til saksbehandlingstid, viser at man sliter med å holde vannet inni ledningene her oppe.
Hele 73 prosent av vannet som pumpes opp fra grunnvannskilden forsvinner ut i ingenting.
Det er den høyeste lekkasjeprosenten i Norge.
Les også: Mistet oljejobben, fikk langt høyere lønn i kommunen
To hovedproblemer
– Jeg har ikke inntrykk at vi har et nett som er spesielt utett, kontrer Tor Dalevold, avdelingsleder for kommunalteknikk i Nes kommune.
– Med det mener jeg at det kan stå og lekke fra et sted ganske lenge uten at vi klarer å registrere det. De fleste lekkasjene vi oppdager er i tilknytning til messingdeler på stikkledninger, og de kan utvikle seg sakte over lang tid uten at vi klarer å spore dem opp. Når det blir mange nok av dem blir det fort kubikkmeter av det, forklarer han.
Problemene i Nesbyen består altså kort sagt av to ting: De dårlige stikkledningene og høyt trykk på nettet.
Trykket er nødvendig for å få vannet ut til innbyggerne. Er det for lavt, får de rett og slett ikke vann ut av krana. Problemet er bare at høyt trykk ikke akkurat er en vidunderkur for gamle rør.
Les også: – Her er det jobb for ingeniører i mange tiår fremover
Kostbart
Men hva gjør det egentlig at det lekker? Norske kommuner har jo nok av vann å ta av.
Denne uken skrev Teknisk Ukeblad om vann- og avløpsutfordringene i norske kommuner. Den siste «State of the nation»-rapporten fra Rådgivende ingeniørers forening (Rif) viser at ledningsnettet i Norge er gammelt og utsatt for brudd.
I gjennomsnitt lekker 32 prosent av vannet ut. Dersom trykket blir borte en periode, kan drikkevannet bli forurenset.
– Hele Norge har vann som er trygt i dag, men forsyningen er svært sårbar. Fremtiden ser ikke mye bedre ut, fordi utskiftingen går altfor sakte, sier Rif-direktør Liv Kari Hansteen.
Gamle anlegg
Det handler i bunn og grunn om penger.
For det første er det kostbart å hyre inn firmaer til å søke etter lekkasjer. For det andre er store deler av ledningsnettet i Norge lagt før 1970, som betyr at veier, hager og andre ting som har blitt bygget i etterkant må graves opp. Det er svært dyrt.
– Vanligvis repareres lekkasjene umiddelbart, men noen ganger koster reparasjoner mer enn de smaker. Vanligvis gjør heller ikke de mindre lekkasjene skade, sier Dalevold i Nesbyen.
Det kan være han tar feil.
Svært mange avløpsanlegg landet rundt klarer ikke å ta unna stadig større nedbørsmengder som følge av klimaendringene, noe som på sikt kan føre til oversvømmelser.
I tillegg kan befolkningsvekst sammen med et aldrende ledningsnett føre til vannforsyningsproblemer i fremtiden.
Store hull i sentrum
Enkelte steder har man allerede fått tydelige påminnelser om at nettet skranter.
I Kristiansand var det bare flaks at ikke biler og mennesker forsvant rett ned i et to meter hull som plutselig åpenbarte seg i en av byens sentrumsgater i 2013.
I løpet av et lite halvår dukket det opp tre store synkehull i sentrum. Vann- og avløpsetaten, som lenge hadde mast på politikerne om å få oppgradert ledningsnettet, fikk plutselig 300 millioner kroner til å fikse opp.
Les også: Vannledningen som gjorde 35.000 mennesker vannløse var fra rett etter krigen
Hull=penger
Arbeidene i sørlandsbyen er godt i gang, men når man flere steder må syv meter ned i bakken – blant annet i tett trehusbebyggelse i idylliske Posebyen – tar det lang tid å komme i mål.
– Vi skal bruke disse pengene i løpet av en 25-årsperiode. Vi har valgt å gjøre det over så lang tid fordi det er mye butikker og næring i sentrum. Vi kan ikke grave opp så mye på en gang, så vi tar det kritiske først, sier byingeniør Terje Lilletvedt, sjef for vei, vann og avløp i kommunen.
– Jeg kaller synkehull for en god pådriver for økt oppmerksomhet. Hvis ikke det skjer noe galt, er det ingen som merker noe til den jobben vi gjør til vanlig, sier han.
Les også: Slik skal teknologien ta kontroll over skredene
Skal få ned lekkasjeprosenten
I Nesbyen har det foreløpig ikke gått galt.
Avdelingsleder Dalevold, som har ansvar for alt fra vann, kloakk, vei og grøntanlegg til renovasjon, har en stor jobb med å prioritere hvor pengene skal gå.
– Vi har utarbeidet en utskiftningsplan som går fram til 2022, men kunsten er å holde framdriften. Det er kostbart, og samtidig er det tøft å prioritere arbeidsoppgavene i en liten administrasjon. Men målet er å komme oss ned på en lekkasjeprosent på 60 i løpet av året, sier han.
Les også: Snart skal anlegget suge bort søppelet til 10.000 norske hjem
Mange tipper
Dalevold tror mange andre kommuner sliter med høyere lekkasjetall enn de rapporterer inn.
– Vi har 100 prosent dekning med abonnementsvannmålere, som betyr at vi ser hvor mye som går ut og hvor mye som forbrukes. Det er veldig mange kommuner som ikke har slike vannmålere ute. Hvis du ikke kan måle det reelle forbruket, må du prøve å beregne hvor stort tapet er. Derfor tror jeg mange kommuner i Norge har større lekkasjer enn det tallene viser, mener han.
Direktør Liv Kari Hansteen i Rådgivende ingeniørers forening (Rif) sa tidligere denne uken til Teknisk Ukeblad at det er en tabbe å ikke ta tak i lekkasjeproblemene.
– Jo lenger kommunene venter med å ta grep, desto større problemer får de, advarer hun.
Les også: Norges teknologiske nivå er milevis bak andre vestlige land
Disse sliter også med store lekkasjer
Det er ikke bare Nes kommune som sliter med store lekkasjer fra nettet.
Teknisk Ukeblad har snakket med fire andre kommuner i Norge som har høye lekkasjetall.
Odda – 66 prosent
Torstein Backer-Owe er områdeleder for vann, avløp og renovasjon i Odda kommune.
Han forteller at det er flere ting som gjør at lekkasjeprosenten er høy. For det første er vannverket fra 1907. I tillegg er ledningsnettet gammelt, noe som gjør at det er mange små lekkasjer. Hver gang man fikser en lekkasje, kommer det en ny. På toppen av det hele er det svært bratt i kommunen, som gir et høyt trykk på nettet.
– Odda er en liten kommune, men har en infrastruktur som tilsvarer en by. Vi har bare fire driftsoperatører på vann- og avløp, der to er på vann, og vi kan bare gjøre lekkasjesøk innimellom. Det er rett og slett for lite tid til slike ting, sier han.
– Det er spesielt avløpsnettet som er dårlig. For 100 år siden la man gode ledninger. På 40 og 60-tallet skulle man legge nye ledninger, men det ble gjort mye dårlig arbeid fordi de hadde ikke så godt utstyr. Vi må betale for det dårlige arbeidet som nå. I de siste årene har vi konsentrert oss om å bygge store vannbehandlingsanlegg og kloakkrenseanlegg, men framover vil en større andel gå til utbedring av ledningsnettet, legger Backer-Owe til.
De neste ti årene skal en god del av de gamle ledningene skiftes ut. Kommunen skal få ned lekkasjeprosenten til 40 i 2018, 30 i 2022 og 20 i 2040.
Les også: Fundamentet er pill råttent. Nå må hele bygården reddes
Os (Hordaland) – 59 prosent
Teknisk sjef Marianne Kramer i Os kommune sier hovedproblemet i Os er store lekkasjer fra en rekke gamle ledninger, men at materialvalg på nyere ledninger også er et problem.
– I fjor startet vi med en omfattende rehabiliteringsjobb, som er mye mer komplisert enn nybygging. Alle abonnenter skal ha vannforsyning i tillegg til at avløp skal håndteres samtidig som ledninger rehabiliteres. Når man først er i gang med et ledningsstrekk i et område, tar det lang tid å komme i gjennom. Vi klarer ikke ta alt på en gang, sier hun.
– Jeg tror likevel tallene for 2015 vil vise en ytterligere forbedring. Vi prøver å sammenligne oss med andre, men hvor langt ned vi skal er et kostnadsspørsmål. Det koster å produsere vann, men det koster selvfølgelig også en del å rehabilitere. Vi er veldig fornøyd hvis vi kommer ned i 40 prosent lekkasje, sier Kramer.
Les også: Her er ingeniørmangelen størst
Notodden – 58 prosent
Avdelingsingeniør Ole Runar Ellefsen forteller at kommunen jobber hardt med å få ned lekkasjeprosenten.
– Vi har en del gammelt ledningsnett bestående av støpjernsrør. Noe av det eldste vi har er fra tidlig 40-tall. Det er i hovedsak på disse stedene vi har mest lekkasjer, i tillegg til PVC-ledninger og private stikkledninger. Vi har de siste årene skiftet ut en del av ledningsnettet og har ambisjoner om videre utskifting. Vi skal også intensivere arbeidet med systematisk lekkasjesøk for å få ned lekkasjeprosenten, sier han.
– Vi vet hvor mye vann som går ut av vannverket, men vi har ikke nøyaktige målinger på hva som blir forbrukt. På landsbasis er lekkasjeprosenten forholdsvis høy. Vårt anslag på 58 prosent er kanskje i overkant mye, men vi er nok ikke bedre enn landsgjennomsnittet, sier han.
Les også: Les også: Se hvordan kloakk fra 4,5 millioner amerikanere forvandles til gjødsel og strøm
Østre Toten – 53 prosent
Tore Nygård er fagleder på ledningsnett i Østre Toten. Han legger skylden på et gammelt ledningsnett, og forteller at kvaliteten på ledningene som ble lagt på 1950-tallet er svært dårlig.
I tillegg er dårlige stikkledninger til privathus med på å trekke opp lekkasjeprosenten.
– Vi lever ikke godt med dette og jobber kontinuerlig med fornyelse. Vi bruker 30-40 millioner kroner i året på sanering og nye ledninger. I første omgang vil vi under 50 prosent, men det vi driver med nå vil gi store resultater på sikt.
– Problemet er at vi har et langt ledningsnett. Det er langt mellom husene. Vi har et 450 kilometer langt nettverk som går over hele distriktet, noe som tilsvarer lengden mellom Toten og Trondheim, sier han.
Hvilke erfaringer har du med din kommune? Fyll ut skjemaet under.
