1. Hvorfor fortsetter utslippene av klimagasser?
Edgar Hertwich: Klimarapporten viser at energisektoren (utvinning, transport og omdanning av energi til energibærer som strøm og bensin) og industrien står for 80 % av utslippsvekst mellom 2000 og 2010.
Veksten er størst i land som klassifiseres med høy mellominntekt, f.eks. Kina, Tyrkia og Brasil. Utslippsvekst er knyttet til rask, kullbasert industrialisering i mange av disse landene.
Noe av utslippet er knyttet til produksjon for mer eksport til rike land, som fortsatt har økende karbonfotspor knyttet til større konsum.
Les også: Den farligste klimagassen måles ikke
2. Hva er klimapanelets løsninger for å bremse utviklingen?
EH: Slutt på subsidier til fossil energi og en kombinasjon av karbonprising (skatt eller kvote på utslipp av klimagasser) og sektorspesifikke virkemidler.
Karbonprising er viktig for å internalisere klimakostnader og andre eksterne utgifter, men politisk vanskelig å innføre raskt. Sektororienterte virkemidler som byggeforskrift, standarder for elektrisk utstyr, frivillige avtaler om energibruk til biler og fly, innmatingstariffer for ny fornybar kraft o.l. har vist seg både effektive og gjennomførbare.
Så trenger vi fortsatt FoU og teknologispredning.
KRONIKK: – Norsk klimapolitikk er en bløff
3. Hvor vil det være størst potensial og mest lønnsomt å kutte?
EH: Klimarapporten har ikke rangert tiltakene på den måten. Jeg vil trekke fram tre elementer: Energiforbruksreduksjon i bygg og transport kan gi mange gevinster også for helse og livskvalitet om det gjøres riktig.
Fornybar energi er et sentralt element i alle strategier og gir store reduksjoner av forurensning hvis det erstatter kull. Grønnsaker istedenfor kjøtt og melkeprodukter, samt tiltak i landbruket for å holde mer karbon i stående biomasse og jordsmonn. Disse tiltakene er billige og kan medføre økologiske gevinster.
Les også: Se oljebransjens «klima-skrytevideo»
4. Hva er de mest overraskende funnene deres?
EH: Overraskende mange virkemidler er implementert i nasjonalstater, regioner og byer; beskrevet og vurdert i klimarapporten. Disse har gitt verdifull erfaring med hvordan virkemidlene kan implementeres og hva effekten er.
Sektororienterte standarder og innmatingstariffer har vært effektive, mens allmennrettede tiltak som utslippskvoter – anbefalt av økonomene – har vært for svake til å gi betydelig effekt.
Ny installert effekt av fornybar energi på 105 GW i 2012, er allerede på et nivå som trengs til omstilling innen 2050. Nå må vi greie å holde nivået. Samtidig viser rapporten til at mer systemiske løsninger er tilgjengelig og sannsynligvis nødvendig for å nå togradersmålet. Disse inkluderer gjenbruk av komponenter til f.eks. bygninger, resirkulering av materialer og utforming av byer for å redusere transportbehov.
Les også: Klimaekspertene gir oss 15 år på å snu utviklingen
5. Hvordan har arbeidet med delrapporten foregått?
Vi hadde fire ukelange møter hvor de ansvarlige for et kapittel arbeidet med innholdet. For energikapittelet, som jeg jobbet med, var det 12–15 forfattere.
Etter første møte skrev vi internt utkast som ble distribuert blant forfatterne til alle kapitler, og det ble hentet inn tilbakemeldinger. Så var det to runder med fagfellevurdering. Jeg fikk mange hundre tilbakemeldinger på teksten jeg var ansvarlig for, og måtte besvare hver av dem. Samtidig foregår prosessen med å trekke ut viktige funn til oppsummeringsrapportene.
Jeg vil anbefale alle å lese den tekniske oppsummeringsrapporten. Den er mye mer spennende enn «Summary for Policy Makers», som ble omtalt i media.
Les også:
– Ingen farlige sotpartikler slipper gjennom det nye dieselfilteret
Slik kan veiene gjøre byluften renere
