– Norsk klimapolitikk ble omtalt som ”verdens beste”. I virkeligheten har vi knapt kuttet noe CO2, mener Rasmus Hansson i Miljøpartiet de Grønne. (Bilde: Monica Løvdahl / Miljøpartiet De Grønne)

KRONIKK: NORSK KLIMAPOLITIKK

– Norsk klimapolitikk er en bløff

KRONIKK: Vi har et av de svakeste klimamålene av rike land i verden.

Kronikk av stortingsrepresentant Rasmus Hansson i Miljøpartiet De Grønne og tidligere talsperson i Grønn Ungdom, Hallvard Surlien.

"Det er fullstendig uansvarlig å basere seg på at forskerne tar feil. Det haster med handling og vil skal handle. Vi skal være et foregangsland”. På landsmøtet i Arbeiderpartiet 2007 lanserte Jens Stoltenberg med brask og bram det som skulle bli hovedpilarene i norsk klimapolitikk i årene framover.

Norge skulle overoppfylle Kyoto-avtalen og redusere våre klimagassutslipp med 10 % i perioden 2008-2012, sammenlignet med 1990-nivå. Innen 2020 skulle vi redusere utslippene med 30 %, i tråd med anbefalingene fra FNs klimapanel.

Klimamålsettingene ble grunnlaget for Stortingets klimaforlik i 2008 og et nytt forlik i 2012, begge støttet av alle partiene på Stortinget utenom Fremskrittspartiet.

Da den rødgrønne regjeringen i 2012 la fram sin klimamelding, uttalte Stoltenberg at ”vi er blant de land i verden med mest ambisiøse mål for klimapolitikken. Nå vil vi forsterke innsatsen”.

Faktum er at Norge i 2020 kan ha oppfylt sine internasjonale forpliktelser og nådd klimamålene kun ved å redusere utslippene med noen få millioner tonn. Hvordan kan dette skje?

Og er det virkelig imponerende når Arbeiderpartiet nylig gikk inn for å overoppfylle på ny: Å forsterke Norges klimaforpliktelse fra 30 til 40 prosent kutt innen 2020?

Les også: – Klimapolitikken i Norge er stort sett kun symbolpolitikk

En historie om kvotekollaps

De norske klimagassutslippene i perioden 2008-2012 var i gjennomsnitt 53 millioner tonn CO2-ekvivalenter. En overoppfyllelse av avtalen forutsatte en reduksjon i norske utslipp ned til 45 millioner tonn i gjennomsnitt for disse årene.

Dette har Norge klart ved å kjøpe kvoter i utlandet: Norske bedrifter har kjøpt 4,1 millioner kvoter i EUs kvotesystem. Staten har kjøpt 4,3 millioner kvoter i utviklingsland gjennom den såkalte Grønne utviklingsmekanismen under FN.

Problemet er at kjøpet av til sammen 8,4 millioner kvoter kun har redusert globale utslipp med 0,4-0,8 millioner tonn. Det er en skandale.

Det har etter hvert blitt bred internasjonal enighet om at den Grønne utviklingsmekanismen ikke leder til dokumenterte utslippskutt. En rapport fra mekanismens eget Høynivåpanel i 2012 konkluderer med at markedet er i ferd med å kollapse.

I boken Drivhuseffekten viser Erik Marthinussen en rekke konkrete eksempler på dette. Norge bruker altså det som i realiteten er bistandsprosjekter som en unnskyldning til å ikke kutte utslipp hjemme.

God klimasamvittighet

Det er ved å kjøpe slike kvoter at Arbeiderpartiet nå vil overoppfylle klimamålene for 2020. Prisen på dette er ikke mer enn ti millioner kroner med dagens kvotepris, og effekten er altså fraværende.

Arbeiderpartiets forslag er derfor ikke annet enn billig måte å skaffe seg god klimasamvittighet på.

Om EUs kvotesystem skrev regjeringen i et brev til EU-kommisjonen 19. desember i fjor at systemet ”er og vil fortsette å være det viktigste klimapolitiske virkemiddelet i EU. Deltakelse i EUs kvotesystem vil fortsette å være en viktig del av Norges klimapolitikk.”  I sin statusrapport til FNs klimakonvensjon 11. mars, skriver Miljøverndepartementet at ”beregninger viser at kvotesystemet har ledet til nasjonale utslippsreduksjoner på opp til 0,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter pr. år.”

Dette understøttes også av Miljødirektoratet i en rapport 7. mars:

"Per i dag er det et stort overskudd av kvoter i markedet. Dette skyldes i hovedsak finanskrisen og at virksomhetene kan spare kvoter fra en kvoteperiode til en annen. Resultatet har vært flere år med svært lave kvotepriser. Det lave prisnivået forventes å vare helt frem mot 2025. Dagens kvotepriser gir dermed ikke tilstrekkelig signal til at virksomhetene gjennomfører den omleggingen som trengs med hensyn på EUs (og Norges) langsiktige klimamål.

Det anslås videre at ”gapet mellom den justerte framskrivningen og målet blir på 8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020”.

Laing et. al. ved London School of Economics slår fast i en artikkel fra i fjor at utslippene som faller inn under EUs kvotesystem bare ville vært 2-4 % høyere per år uten kvotesystemet.

Dette betyr at utslippene fra kvotepliktig sektor i Norge ville vært 0,4-0,8 millioner tonn CO2 høyere per år uten kvotesystemet.

Norge bokfører altså utslippskutt som er mellom fem og ti ganger større enn den dokumenterte effekten av utslippskuttene. Konklusjonen er at Norge i liten grad har bidratt til å redusere globale utslipp.

Samtidig er utslippene fra norsk territorium fortsatt skyhøye – de har faktisk økt med 7 prosent fra 1990-nivå.

Land som Sverige, Tyskland og Danmark har i samme periode kuttet sine utslipp med over 20 % fra 1990.

Norges klimainnsats i perioden 2008-2012 minner mer om en ren bløff enn om ”verdens mest ambisiøse klimapolitikk”.

Les også: Så lite har Norge gjort med klimautslippene

Klimapolitikk på gresk

Politikere fra stort sett alle partier gir stadig vekk inntrykk av at Norges klimamål innen 2020 er å kutte utslippene med 30 %. Ser man nærmere på Klimaforliket fra 2012 finner man at den egentlige målsettingen bare er på 5 %.

”Partene mener derfor at intervallet fra Regjeringens klimamelding kan utvides til 15 -17 mill. tonn CO2-ekvivalenter ift. referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebærer i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt” står det forklart.

Det betyr følgende:

De norske utslippene i 1990 var 50 millioner tonn, og 30 prosent av dette er 15 millioner tonn. De 15-17 millioner tonnene vi skal kutte i henhold til Klimaforliket er imidlertid fra et antatt utslippsnivå  i 2020 hvis vi ikke foretok oss noe (referansebanen), på 59 millioner tonn.

Videre kan vi godskrive tre millioner tonn for opptak av CO2 i skog, selv om det ikke er et klimatiltak å ha skog stående.

Det betyr at vi kan ha oppfylt Klimaforliket kun ved å redusere utslippene ned til 47 millioner tonn i 2020. Det er bare 5 % lavere enn utslippene i 1990.

Realiteten er at Norge har et av de svakeste klimamålene av rike land i verden. Likevel ligger vi som Miljødirektoratet har vist 8 millioner tonn på etterskudd.

Som om ikke det var nok, planlegger vi å ta igjen etterskuddet ved å satse på et virkemiddel som ikke fungerer – nemlig å kjøpe 12 millioner tonn årlig fram mot 2020. Den reelle klimaeffekten av Norges klimapolitikk forblir dermed svært usikker.

Les også: Slik kuttet Elkem utslipp tilsvarende 150.000 dieselbiler på rekordtid

Vi trenger et nytt klimaforlik

Det er altså to problemer med dagens norske klimapolitikk:

  • Det er ikke mulig for vanlige folk å skjønne hva politikken går ut på, og slik kunne være med og diskutere virkemidlene vi skal bruke og deretter etterprøve om de faktisk har hatt en effekt. Det er et stort demokratisk problem.
  • Politikken som skulle kutte utslipp gjør ikke det. Vi risikerer at bunnen faller vekk under hele den norske klimainnsatsen – i en svært kritisk og avgjørende periode for verdens klima. I årene 2012-2020 har FNs klimapanel sagt at verdens utslipp må begynne å gå ned, og at verdens rike land må kutte utslippene sine med opp til 40 prosent for å unngå alvorlige og uopprettelige klimaendringer.

Til høsten skal vi sette nye utslippsmål i en klimaavtale som skal gjelde fra 2020. Da må vi kaste politikken som er bedre egnet til å føre folk bak lyset enn å kutte utslipp.

Det er nemlig bare én måte å møte den utfordringen som FNs klimapanel beskriver i detalj i sin nye rapport: Det er å kutte utslippene, gram for grad. Stortinget må derfor vedta klare og forpliktende mål for utslippskutt i Norge som alle kan forholde seg til.

Uavhengig av kvotesystemet må vi iverksette de tiltak som er nødvendig for å få til en grønn omstilling av Norge.

Det aller viktigste er å få til en omlegging fra fossil til fornybar energi.

Rundt 40 prosent av energiforbruket i Norge er fortsatt fossilt. Det må ned mot null.

Samtidig må vi begynne å tjene pengene våre på noe annet enn å eksportere forurensning i form av olje og gass. Det er på tide å slutte med bløffmakeriet og brette opp ermene. Bare slik kan vi bli verdens beste klimanasjon.

Les også:

Den farligste klimagassen måles ikke

Aker tapte 400 millioner på Mongstad

Her er kullkraftverket som skal renvaske polske energigiganter  

Nordens største elbilkonferanse
Få med deg «Nordic EV Summit 2017» tirsdag 7. februar.
Union Scene, Drammen, Norway.