SYRETESTEN: Saken om EUs datalagringsdirektiv er en test på om Norge faktisk er den framtidsrettede teknologinasjonen politikerne skryter av. (Bilde: Leif Hamnes)

Er Stortinget på nett?

  • IT

En lekkasje fra EUs egen selvkritiske evaluering og en – Tysk dom må få konsekvenser for Norge i den tyske forfatningsdomstolen vitner begge om at EU-systemet nå er i ferd med å ta innover seg det mange andre også ser:

Det omstridte Datalagringsdirektivet (DLD) er upresist og teknologisk utdatert allerede lenge før det inntar Norges Lover.

Les også: Si hei til «iPhone-direktivet»

Storberget åpner for DLD-skjerping

En våken statsråd

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) vil nå lage Kleppa vil ha DLD-kompromiss for å komme politiets legitime og genuine behov for trafikkdatalagring i møte.

I dag brakte også Nationen utspillet om at Senterpartiet ønsker å samle alle andre partier enn Ap til et Klimaforlik-aktig Vil ha nasjonalt rammeverk for personvern

Disse initiativetene fortjener stående applaus.

Ikke bare fordi det er i tråd med Nei til EU-direktivet, ja til datalagring , men fordi det bringer en dæsj saklighet til en ellers håpløs debatt.

  • Politiet bør nå omsider droppe sitt ugyldige enten/eller-dommedagsargument om at et DLD-nei fra Stortinget er det samme som å avvise all datalagring.
  • Norge kan dessuten bruke lovarbeidet til å vise Europa en framsynt og selvsikker nasjonal it-politikk i en viktig fellessak.

En sjelden mulighet

Og hvorfor skulle så EU-byråkratene bry seg om Norge?

Svaret er enkelt: Vi nordmenn krangler om DLD i 2010, EU gjorde sine vedtak tidlig i 2006.

Fenomener som Facebook og Twitter har rukket både å oppstå og bli globale farsotter på den tiden.

Men selv disse to blekner mot at halve verden nå går rundt med smarttelefoner.

Årene 2006–2010 brakte ganske enkelt en sjeldent tettpakket, teknologidrevet omveltning av vår daglige kommunikasjon med andre mennesker.

Denne timingen gjør at Norges mening teller – om vi har noe vettugt å melde.





Pompøs retorikk

Det er dessverre akkurat her det skorter.

Norsk it- og telekomindustri har i dag internasjonalt anerkjente flaggskip som Telenor, Opera, Tandberg og Fast.

Da er det direkte flaut å se hvor lite Norge har tatt innover seg de siste årenes digitale revolusjon.

Den norske DLD-debatten føres på et så vidløftig, prinsipielt og ikke-teknologisk nivå at den suverent mest inngripende og «nyskapende» konsekvensen av DLD knapt nok er kjent for folk:

Konstant geografisk posisjonering av norske borgere – med ett års backlog.

Er dette greit for oss?





Monopol på motstand

Både politiet og de mest aggressive direktivmotstanderne har, fra hvert sitt ståsted og med motsatt motivasjon, oppnådd akkurat det samme:

Å skrike så høyt om henholdsvis barneporno og George Orwells «1984» at ethvert tilløp til kvalitativ diskusjon om hva DLD betyr og ikke betyr, viftes bort som «tekniske spissfindigheter» og «en helt annen diskusjon».

Det er på høy tid at folk med peiling på teknologi overtar manesjen som rådgivere til politikerne. Både folk flest og Stortinget er tydelig sultefôret på nøktern informasjon om hva DLD egentlig gir oss.

Og det haster.

Om politiet, bloggere og Datatilsynet blir overlatt til å dominere denne debatten stort lenger, blir taperne alle oss som er glade i ny teknologi.

Les også: Si hei til «iPhone-direktivet»

Trenger du en DLD-innføring?