Cirka 20 prosent av oljesanden i Alberta ligger så grunt at den kan utvinnes i åpne dagbrudd. Her: Leismer-prosjektet. (Bilde: Ole Ketil Helgesen)
Til Faktaboks (Bilde: Statoil)

Den siste olje

  • Olje og gass

Oljesand

  • StatoilHydro kjøpte North American Oilsands for 12 milliarder kroner for halvannet år siden. Da fikk selskapet rettighetene for Kai Kos Deseh.
  • Området antas å inneholde 2,2 milliarder fat utvinnbar olje.
  • Bitumen er som asfalt og er karakterisert med en veldig lav API (tyngde) og veldig høy viskositet.
  • I tillegg innholder bitumen høye nivåer av karbon og svovel. Hovedårsaken til at lettolje blir omdannet til tungolje skyldes biodegradering i reservoarer med temperaturer under 80 grader.


Utvinningsmetoder:

  • Dampinjeksjon (SAGD): 80 prosent av oljesanden i Alberta ligger for dypt ned i bakken til at den kan nås med dagbrudd. For å få ut denne oljesanden, brukes damp- injeksjon til å varme opp reservoaret og smelte oljesanden som så presses opp mot overflaten. Denne metoden skal brukes av Statoil. Bitumenet må blandes med lettere oljeprodukter for å bli sendt i rør til et oppgraderingsanlegg.
  • Dagbrudd: Cirka 20 prosent av oljesanden i Alberta ligger så grunt at den kan utvinnes i åpne dagbrudd. Deretter blir bitumenet (oljen eller tjæra i oljesanden) separert ut og oppgradert til syntetisk råolje. Denne prosessen krever mye varme. Råoljen blir sendt gjennom rør til raffinerier og omdannet til bensin, diesel og råolje.

I Alberta er oljen så tykk at det er nødvendig med termisk produksjon for å skille bitumenet fra sanden. Dette krever mye energi og vann.

I tillegg fører tungoljeproduksjon til store utslipp av SO2, NOx og H2S. Det er i tillegg store utfordringer knyttet til håndtering av produsert vann og biprodukter (svovel og koks).

Utbyggingsplan for Kai Kos Dehseh:

  • Leismer Demonstration - 20,000 fat bitumen. Ferdig høsten 2010. Konstruksjonen er 62 prosent ferdigstilt.
  • Leismer Commercial - 20,000 fat bitumen. Utbyggingen kan vedtas når som helst
  • Corner - 40,000 fat bitumen. Utbyggingsplan ikke vedtatt
  • Corner Expansion - 40,000 fat bitumen. Utbyggingsplan ikke vedtatt
  • Hangingstone - 20,000 fat bitumen. Utbyggingsplan ikke vedtatt
  • Thornbury Expansion - 20,000 fat bitumen. Utbyggingsplan ikke vedtatt
  • Northwest Leismer - 20,000 fat bitumen. Utbyggingsplan ikke vedtatt
  • South Leismer - 20,000 fat bitumen. Utbyggingsplan ikke vedtatt

Jeg håper jeg slipper å ha denne samtalen med mitt barnebarn om tjue år:

”Bestefar, gjorde dere virkelig det?”

”Gjorde hva, Masha?"

”Tok dere naturgass fra Arktis ned til Alberta for å koke vann for å lage damp for å smelte tjære ut av oljesandreservoarene, og så bruke mer naturgass for å lage hydrogen for å gjøre tjæremolekylene om til bensin slik at nordamerikanerne kunne kjøre fire tonns biler fem kilometer til sportsklubber for å sykle 15 minutter på stasjonære trimsykler? Gjorde dere virkelig det, bestefar?”

”Ahhh.., ja, Masha, jeg er redd vi gjorde det.”

Dette sa dr. Robert Skinner på et amerikansk radioprogram i 2003. Da var han leder for Oxford Institute of Energy. I dag er han strategidirektør for Statoils oljesandvirksomhet i Canada.

Det er over to år siden Statoil kastet seg inn i oljesand da selskapet kjøpte North American Oil Sands Corporation for 12 milliarder kroner.

Dette ga Statoil utvinningsrettighetene i et område på 1100 kvadratkilometer sør for oljesandbyen Fort McMurray.

Norske politikere og analytikere kaller det en feilsatsing, og spør seg om Statoil-ledelsen er klar over hva de har begitt seg inn på.

– Desperate

Når blodårene i en narkomans armer og ben kollapser, finner han nye i tærne. Slik beskriver Al Gore utviklingen som finner sted i Alberta-provinsen i Canada.

Den prisbelønte kanadiske forfatteren og næringslivsjournalisten Andrew Nikiforuk deler dette synet. Han mener Statoil har gått inn i oljesand i ren desperasjon etter nye ressurser.

– Når et selskap med internasjonal anerkjennelse for å være ansvarsfullt går inn i dette, er det et bevis på at ”peak oil” er nådd. Verdens oljefest nærmer seg en dramatisk slutt. Men alle selskapene er like tørste, og derfor strømmer de til Canadas lavkvalitets og kostbare erstatning.

På kontoret til Nikiforuk i Calgary treffer Teknisk Ukeblad John Nenninger i teknologiselskapet N-Solv. Han mener norske selskaper virket mer opptatt av miljøet tidligere.

– For fem år siden fortalte en av direktørene i Norsk Hydro meg at de ikke kunne investere i oljesand fordi selskapets egne retningslinjer forhindret dem det.

OPPGITT: Melina Mewapun Labouan-Massimo har hele livet sett hvor olje- og gassvirksomheten gjør stadig større innhogg i naturen.

– Det er dette de ødelegger.

Melina Mewapun Laboucan-Massimo sitter ved bredden av den imponerende Athabascha-elven som renner gjennom Fort McMurray.

Cree-indianerjenta kommer fra Lubicon-området. Helt siden hun ble født har hun vært vitne til at olje- og gassvirksomheten har gjort stadig større innhogg i naturen hennes folk har vært avhengige av i tusener av år.

Derfor bestemte hun seg tidlig for å ta opp kampen mot kreftene som truet eksistensgrunnlaget til folket hennes. Nå har hun blitt Greenpeace sitt ansikt i kampen mot oljesandvirksomheten.

– Siden 1978 har det blitt hentet over 14 milliarder dollar i inntekter fra vårt tradisjonelle territorium. Men vi har fremdeles ikke fått innlagt vann i husene. Elvene forgiftes av utslipp fra oljeindustrien og skogen deles opp av veier, seismikklinjer, rørledninger og olje- og gassbrønner. Men verken oljeselskapene eller myndighetene bryr seg om å bevare disse verdifulle områdene. Pengene styrer alt her.

Noen kilometer nordover fra Fort McMurray ligger Syncrudes massive oljesandanlegg. Det åpne dagbruddet har vært i drift siden begynnelsen av 70-tallet.

– Dette er det eneste anlegget vi kan komme fram til med bil. I ettertid har bransjen funnet ut at det ikke var lurt å plassere slike mareritt langs motorveien, sier Laboucan-Massimos kollega Alex Paterson.

Det tar ikke lang tid å forstå hvorfor han valgte ordet mareritt. Det første som slår deg er den intense stanken.

Lukten av en ubehagelig blanding av nylagt asfalt og svovel hamrer inne i nesen lenge før vi kan se dagbruddet.

MARERITT: 1600 ender døde da de landet i Syncrudes avfallsdammer. Etter dette satte selskapet opp luftkanoner for å skremme vekk fuglene. (Foto: Pembina Institute)

Det neste sjokket kommer i form av kraftige smell som dundrer med mindre enn et sekunds mellomrom.

Det er luftkanoner som står på rekke og rad langs de enorme kunstige innsjøene av restavfall fra produksjonen, også kalt tailing ponds.

Etter at 1600 ender døde i en av de giftige dammene i april 2008 satte Syncrude opp flere titalls luftkanoner for å skremme bort alle fugler.

Giftig

Christoph Lieven i Greenpeace Germany har med seg et TV-team fra den tyske kanalen ZDF.

De har nettopp tatt prøver av mudderet nede i en av Syncrudes tailing ponds. Prøvene skal sendes til analyse i et laboratorium i Toronto.

– Hvis du får dette på hendene får du et kraftig utslett. Denne gjørmen inneholder blant annet kvikksølv, blåsyre, arsenikk, ammoniakk, bly og polyaromatiske hydrokarboner. Det er ikke rart fuglene dør momentant. Hele 130 kvadratkilometer er dekket av slike giftdammer i Alberta, sier han.

FARLIG GJØRME: Tyske Christoph Lieven forteller at denne gjørmen blant annet inneholder blåsyre og kvikksølv.

16 mil sør for Fort McMurray har Statoil ferdigstilt 62 prosent av demonstrasjonsprosjektet Leismer.

Statoils prosjektdirektør Torger Rød ber pilotene i selskapets leasede Twin Otter-fly gjennomføre flere dristige overflygninger over byggeplassen for at fotografene skal kunne ta gode oversiktsbilder.

Og det er faktisk forståelig at Statoil velvillig lar pressen ta bilder av anlegget. Det vi ser i den kanadiske boreale barskogen ligner ikke på de åpne dagbruddene i Fort McMurray.

Midlertidige forstyrrelser

Det er fire åpne sår i skogen som til sammen utgjør en kvadratkilometer. I tillegg ser vi seismikklinjer, veier og Statoils egen flystripe.

– Det er oljesand i et område på 141.000 kvadratkilometer i Alberta. Vi eier 1116 kvadratkilometer av dette. Men på tross av at vi har et stort område, vil vi trolig ikke forstyrre mer en 93 kvadratkilometer, sier Barry Worbets, direktør for miljø og samfunnsansvar i Statoil i Canada.

Han understreker også at forstyrrelsene er midlertidige. Når vi er ferdig her, vil vi legge tilbake det jordlaget vi har fjernet og plante nye trær, sier han.

Statoil mener fremdeles at investeringen i oljesand var riktig. Men alle de fem Statoil-lederne som møter Teknisk Ukeblad i Calgary innrømmer at virksomheten er utfordrende både miljømessig og økonomisk.

På grunn av at oljesanden i Statoils område ligger for dypt til å utvinnes i dagbrudd, skal Statoil injisere damp med en temperatur på over 220 grader. Metoden som kalles Steam Assisted Gravitiy Drainage (SAGD) er ekstremt energikrevende.

Men ifølge Worbets er det flere miljøfordeler med den utvinningsmetoden Statoil skal benytte.

– Vi bruker saltholdig grunnvann til produksjonen, og vi resirkulerer 90 prosent av det. Og med en produksjon på 220 000 fat olje vil vi ikke forstyrre mer enn 8 prosent av lisensområdet.

Mislykket satsing KRITISK: Simon Dyer i Pembina Institute.

Mislykket satsing

Simon Dyer i den anerkjente tenketanken Pembina Institute slakter Statoils argumenter.

– For et selskap som hevder at det er opptatt av bærekraftig utvikling, er det ikke passende for Statoil å fortsette med oljesandproduksjon i et område hvor dagens tilnærming er en casestudie innen ikke-bærekraftig utvikling. Myndighetene i Alberta har mislykkes med å implementere et regelverk som ivaretar miljøet.

– Derfor bør Statoil utsette prosjektet fram til Canada og Alberta faktisk klarer å få på plass regler for å redusere CO2-utslippene, har en fullstendig plan for bruk av landareal, har demonstrert at truede arter blir beskyttet og har på plass regler som sikrer regionalt ansvar for luft og vann. Når Statoil fortsetter uten at disse reglene er på plass, forverrer selskapet bare situasjonen.

Han sier det er ingenting i Statoil sitt prosjekt som gjør det mer miljøvennlig enn andre prosjekter som bruker dampinjeksjon.

Ikke bedre enn andre

Dette bekrefter også stabsjef i Statoil Canada, Merethe Heggelund, overfor Teknisk Ukeblad.

David Schindler, økologiprofessor ved University of Alberta, sier til Teknisk Ukeblad at det er umulig å påstå at SAGD-metoden er bedre enn gruvedrift.

– Det er enorme problemer med SAGD. Den krever mange ulike borehull over store områder, korridorer for rørledninger, det må bygges veier og det må ryddes skog for å legge seismikklinjer. Dette ødelegger tilholdsstedene til rein, ulv, bjørn og gaupe.

– Og i reservoarene som tømmes for bitumen vil det samles produsert vann. Og vannet blir forurenset av kvikksølv, bly, polyaromatiske hydrokarboner, vanadium og mange andre giftige stoffer. Det totale området som blir påvirket av SAGD-produksjon i Alberta er på størrelse med en tredjedel av Norge, og nordmenn ville ikke tolerert dette hjemme, sier Schindler.

Skyhøye utslipp

I Norge er det først og fremst de høye CO2-utslippene som har fått oppmerksomhet.

Statoils fortvilte argumenter om at hele 80 prosent av utslippene fra oljevirksomhet faktisk kommer fra forbrenning i kjøretøyene våre, blir fort utmanøvrert av de enorme utslippstallene fra produksjonen.

Dampinjeksjon er en svært energikrevende prosess. Utslippene per fat olje blir på hele 60 kilo fra utvinningen, og bitumenet må til syntetisk råolje. Da blir utslippet 100 kilo per fat.

Til sammenligning slippes det ut 10 kilo CO2 per fat olje som er produsert i Nordsjøen. Når Statoil har full drift i Canada vil utslippene være høyere enn fra den totale norske bilparken.

CO2-utslippene må settes i perspektiv, mener spesialrådgiver Duke du Plessis.

Men Duke du Plessis, spesialrådgiver i den offentlige forskningsinstitusjonen Alberta Energy Research Institute, sier at oljesand har et ufortjent dårlig rykte.

– Oljesandproduksjon står for kun 0,2 prosent av CO2-utslippene i verden. Og til og med i Alberta kommer kun 18 prosent av utslippene fra oljesand. Kullkraftverkene står for 45 prosent. Det er viktig å sette dette i perspektiv.

Instituttet har nylig gitt ut to rapporter som konkluderer med at CO2-utslippene fra oljesandutvinning ikke er mer enn 10 prosent høyere enn utslippene fra annen råolje USA importerer.

– Regnestykkene våre ser på hele verdikjeden fra brønn til hjul. Da blir forskjellene små, og land som for eksempel Nigeria har nesten like høye utslipp som oljesand fordi de har mye fakling.

– Må ikke hindre økonomien

Ifølge du Plessis tar kanadiske myndigheter CO2-problematikken på alvor.

– Det er allerede innført avgifter på 15 dollar per tonn CO2 for de selskapene som ikke klarer å redusere utslippene og det vil snart komme en nasjonal klimaendringstrategi på plass. Men vi er praktiske, og det vil ikke bli innført tiltak som går ut over den økonomiske veksten.

Han sier at myndighetene er opptatt av at aktiviteten holdes oppe.

– Den økonomiske krisen har vist at oljesand er vanskelig, og mange prosjekter er utsatt eller kansellert. Selskapene har blitt mistenksomme til myndighetene og frykter strenge miljøkrav og økte skatter. De klager spesielt på skatteendringene som ble innført i fjor. Da økte skatteprosenten fra én til ni prosent før selskapene har dekket inn sine investeringer. De er jo vant til spesialbehandling, men det får de ikke lenger, sier rådgiveren.