Hjemmekinoen til Anders er noe av det heftigste vi har opplevd når det kommer til bildekvalitet. (Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
(Bilde: Håvard Holmedal)
Nummer to-kinoen har "bare" en Sony HW-50. (Bilde: Håvard Holmedal)

HJEMME HOS: ANDREAS

Den nye referansen på bildekvalitet

Bli med inn i hjemmekinoen til Andreas.

  • t2

Utstyr

  • Lerret: 3m bredt 2.35:1 Adeo Plano Velour med hvit duk
  • Projektor: Sony VPL-VW1000ES  
  • Videoprosessor: Lumagen Radience XS 3D og Darbee Darblet
  • BD-spiller: Oppo BDP103 3D
  • Mediaspiller: Dune HD Base 3.0
  • Spillmaskiner: XBox 360 og Playstation 3
  • Receiver: Yamaha RX-A3010
  • Effektforsterkere fronter: Parasound JC1
  • Effektforsterker senter: Vincent SP991 Plus
  • Fronter: Swans F1.1F
  • Senter: Swans 2.3C
  • Surround: 2 stk Swans F5R
  • Surround Back: 2 stk Swans F5R
  • Presence Front: Swans F2.2R
  • Presence Back: Swans F2.2R
  • Sub: 2 stk SVS PC13 Ultra
  • Kabler: Monster og Supra
  • Kinosofa: Fremre fra Dreamscreen og bakre fra Elran.
  • Kjøling/Varme: Mitsubishi Kirigamine 6.3
  • Lysstyring: xComfort

Vi hadde allerede hørt noen rykter om bildekvaliteten i kinoen til Andreas, men at også resten av projektet var temmelig bra utført. Det er interessant å reise litt rundt å se hva de enkelte har prioritert, og hvordan dette påvirker filmopplevelsen.

Rett som det er blir vi jo spurt om det er bildet eller lyden som er viktigst. Etter denne kino-opplevelsen tror jeg at jeg begynner å nærme meg en slags konklusjon.

Dobbelkino

For sikkerhets skyld har ikke Andreas bare én kino, men han har to! «Ungene må jo ha en kino de også!», mener Andreas.

Jeg tenker at med dagens kvadratmeterpris på boliger er det kanskje litt luksus, men hva gjør man ikke for å ha det «det aller helligste» for seg selv?

Det er jo litt vanskelig å se for seg at ungene sitter og spiller X-Box, tygger kjeks og spiser pop-corn i en kino med en VPL-VW1000ES stående på en hylle.

Ungene er derfor forvist til et rom med både TV og lerret med en Sony HW-50. En projektor som gir særdeles mye for pengene, noe Andreas var dundrende enig i, og som startet en diskusjon om dyre projektorer i det hele tatt var verdt pengene.

Spørsmålet er jo hele tiden hva du er ute etter, og hvor mye penger du er villig til å dytte inn i et prosjekt. Med Andreas sine bilde-ambisjoner er ikke prisklassen til HW50 noe å tenke på.

Likevel er det sikkert ganske mange som gjerne kunne tenke seg å ha nummer to-kinoen til Andreas!

Hjemme hos Arve Hunsbedt: – En av fedrelandets mest gjennomførte hjemmekinoer

Nummer to-kinoen har Håvard Holmedal

Rommet

Det er noen rom som er godt egnet for en hjemmekino, og det er andre som absolutt ikke er det.

For dem som har råd til håndverkere, og/eller kan bidra med en del egeninnsats kan nesten alt bygges om til å fungere brukbart. I så måte er rommet til Andreas godt. Det er 4,4 x 6 meter med en takhøyde på 2,35.

Rommet er bygget som et rom i rommet, og står uten kontakt med de ytre veggene og taket, bortsett da fra lydbøylene mellom kinotaket og taket i et ytre rommet.

Gulvet er bygget flytende på 2 cm trinnlydplater og 22 mm gulvspon. Gulvet er dekket av halvtykke tepper og veggene er pålimt scenemolton. 

Rommet er temmelig mørkt, men vi var likevel ikke forberedt på hvor mørkt det kunne bli når lyset ble slukket. Jeg så faktisk ikke min egen hånd på rundt 20cm avstand.

Det oppnår man kun når samtlige lyskilder i rommet er under full kontroll, og at lys i displayer og knapper på forsterkere også er dekket for eller slukket.

Det totale mørket gir selvsagt gode muligheter for å hente ut et intenst og flott sortnivå, hvis projektoren i tillegg er godt satt opp og kalibrert.

Rommet har kun teppe på gulvet, og molton klebet rett på veggen. Det er ikke gjort noen spesielle akustiske tilpasninger eller dempinger i rommet.

Kanskje hadde det gjort kinoen til en av de aller beste også lydmessig. Det er nemlig ingen tvil om at potensialet finnes. Utstyret er nemlig både tungt og rikelig.

Kalibreringen av bildet er gjort av Gorm Sørensen, og er som vanlig av aller ypperste klasse. For meg virker det etter hvert temmelig tullete å kjøpe en dyr projektor og så forsøke å knote seg gjennom menyene på egen hånd, og «justere» inn herligheten med det blotte øyet.

Det er like håpløst som å justere frekvenskurven etter øret – selv om det fortsatt er noen som påstår at de er i stand til å lytte og skru seg frem til en lineær frekvensgang.

Håvard Holmedal

Utstyret

Høyttalerne i front er et par utrolig flotte Swans F1.1F. De er svære, tunge og utrolig blanke.

Det har Andreas løst ved å legge på et lag med kullsort fløyel på sidene mot lerretet, strukket ut og festet med bånd av borrelås i hele høyttalerens høyde. Det samme er gjort på toppen av senterhøyttaleren 2.3C som er akkurat like skinnende blank som frontene.

Vi hadde en diskusjon frem og tilbake om høyttalerne burde stå foran eller bak lerretet i en slik kino.

Det er jo ikke så vanskelig å like ryddigheten som for eksempel BEF har i sin kino, men perforerte lerret ødelegger litt av lyden og enda mer av bildet, uansett hva produsentene av lerret måtte finne på å mene om saken.

Alternativet, som også Andreas var inne på, var å sette høyttalerne på siden av lerretet og lage rammer med høyttalerstoff å skjule dem bak. Uansett vil plasseringen av senterhøyttaleren bli en utfordring.

Da kan det kanskje være like greit å ha det slik som nå. Med de to kjempestore høyttalerne på hver side, og den temmelig imponerende senterhøyttaleren liggende slik at den så vidt går klar av lerretets nederste kant.

4 Swans F2.2R gjorde tjeneste som presence-høyttalere bak og foran, og de ganske så spesielle Swans F5R hadde jobben med å spille surround og surround back.

TEST: Sony VPL-VW1000ES: En projektor i særklasse

To subwoofere

Det er alltid spennende å se hva slags utstyr de som har bygd hjemmekino har valgt.

Vi har sett helt enkle ting som fungerer aldeles utmerket, og vi har sett dyrt utstyr som fungerer enda bedre, men kanskje uten å helt klare å opprettholde pris/kvalitets-forholdet til det rimelige utstyret.

Man kan komme veldig langt med veldig mye mindre penger. Som alltid er det de siste prosentene av lydkvalitet som virkelig koster.

Andreas benytter en Yamaha RX-A3010, men lurer selvsagt litt om det er verdt pengene å gå for en den nye RX-A3020. En Z11 hadde også vært forsøkt i kinoen, men Andreas syntes faktisk den var litt mattere i kinomodus, selv om den spilte musikk klart bedre enn RX-A3010.

Subwooferne er et par SVS PC13 Ultra, og som er plassert i hvert sitt hjørne i front. Disse er sylinderformede basser med tre porter med mulighet for avstemming av bassen i toppen.

En titt bak de store Swans-ene avslørte at Andreas hadde plugget igjen en av portene. Vi i Watt synes fortsatt at SVS lager utmerkede subwoofere, og da særlig til hjemmekinobruk, men vi har kanskje moderert oss en liten smule i vår omtale av SVS generelt. Vi får tidsnok tid til å høre om disse subwooferne kan gjøre jobben!

Lyd og bildekilden er en Oppo BDP 103, noe som vi synes er et utmerket valg, og for å drive høyttalerne står det to Parasound JC1 i racket bak i rommet, og en Vincent SP991 Plus under senterhøyttaleren i front.

Forsterkerne er kjøpt brukt, og til en, i følge Andreas, temmelig latterlig pris i forhold til den opprinnelige prislappen i butikk.

Projektoren er en Sony VPL-VW1000ES. En 4K-Ultra HD-kanon som får signaler som har vært innom en Lumagen Radiance XS 3D og en Darbee Darblet.

Sistnevnte er forresten en helt nødvendig liten boks for ethvert bildesystem. Den løfter bildekvaliteten til nye høyder, og koster omtrent ingenting. I hvert fall ikke i denne sammenhengen.

Håvard Holmedal

Noen nye prosjekter, Andreas?

Som vanlig er det lett å snakke seg varm når det gjelder oppdateringer, mulige nye løsninger, og bytting av utstyr. At man lurer litt på om Yamaha RX-A3020 er mye bedre enn RX-A3010 er selvsagt naturlig.

Ja, RX-A3020 er bedre, men den er jo ikke så fantastisk mye bedre at vi umiddelbart foreslår et bytte.

Så vil selvsagt Andreas også ha en Parasound til å drive senterhøyttaleren foran. Selv om det ikke er voldsom klangforskjell på Vincent og Parasound, ville nok det føre til enda bedre klanglig likhet i frontsystemet.

Andreas selv er også tvilende. Det kan godt høres for det som sies kommer ut nesten like mye som spørsmål som konstateringer.

Når vi begynner å snakke om høyttalere kommer imidlertid entusiasmen opp på et klart høyere nivå. Andreas forteller at Roger (hos Soundwave) og ham selv hadde diskutert å bytte ut frontene med de nye F1.1 fra Swans i front, men gjøre en spesial-løsning slik at det også ble benyttet en F1.1 som senter.

Dette er tenkt løst ved at det leveres en F1.1 uten sokkel og med snudd bånddiskant som legges (!) under lerretet i front. Jeg forsøker å se løsningen for meg, og kommer til en slags konklusjon oppe i hodet om at det omtrent blir som å ramme inn bildet med høyttalere.

Hvorfor ikke? Det er lov å være litt gal, er det ikke? Selv om det ikke på noe tidspunkt mangler trykk i den nåværende senterhøyttaleren.

Jeg blir stående og flire litt av Andreas sin voksende entusiasme, og tipper for meg selv at det nok blir den første oppgraderingen av elektronikk/høyttalere i denne kinoen.

Da er det selvsagt noen småproblemer som må løses. Blant må det lages et eget stativ for den mildt sagt kjempestore og ikke helt lette senterhøyttaleren, og få formet en slags buet «seng» på toppen av stativet som er tilpasset den avrundede siden av høyttaleren. Vi tar gjerne en tur til hvis du gjør denne oppgraderingen, Andreas!

Nå kom vi selvsagt også inn på den nye «trenden» med hele tårn av subwoofere plassert i hjørnet eller hjørnene slik vi har laget i vår egen kino.

Selv en såpass stor kino som den til Andreas sliter imidlertid litt med plassen, og Andreas ble vel egentlig enig med seg selv, etter noe diskusjon, om at SVS-ene fortsatt gjør en strålende jobb, og at det knapt finnes en subwoofer, som ikke er DIY, som spiller i samme divisjon for samme antall penger.

TEST: McIntosh: "Systemet som får meg til å føle meg som verdens heldigste mann"

Pynt

Hva kan vel passe bedre i en kino av dette kaliberet med diverse modeller av kjente skikkelser fra filmer?

R2D2 stod forskremt og litt tilbakeholden borte i et hjørne, tøffingen Marv fra Sin City litt lenger ut på gulvet, og diverse skikkelser fra Ringenes Herre stående rundt omkring.

Vi fikk også hilse på Captain Amerika, og en helt utrolig detaljert og flott Optimus Prime som kun er produsert i 500 eksemplarer i hele universet. Dette er ikke leketøy, men modeller som er kjøpt til fornuftige priser og som nå går for langt, langt mer på nettet.

I hjørnet på kinoen har Andreas også klistret opp et tapet-bilde av Dødstjernen fra Star Wars. I vanlige rom ville kanskje dette sett litt leketøy-aktig ut, men de kunne ikke passet bedre i kinomørket til Andreas. Stilig!

Når vi først er inne på pynt. Varmepumpa i rommet er demontert fullstendig og hver del lakkert matt sort, før den er satt sammen igjen. Det gir et bra bilde av finish, og med hvilken nøyaktighet det er jobbet med denne kinoen.

Håvard Holmedal

Vi begynner med litt musikk

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg begynner nesten alltid med musikk av ymse slag for å kartlegge egenskapene til lydanlegget. Kroppen kommer godt på plass i de utmerkede stolene (AV-shop) og Kari Bremnes sin stemme kommer mot meg fra høyttalerne. Her er det mye som er i orden!

Det eneste jeg ikke får til er det knivskarpe fokuset på instrumenter og stemmer jeg veldig gjerne vil ha. Man kan kanskje si at det ikke betyr så mye, men sliter man med fokus og tredimensjonalitet i stereo, vil det prege opplevelsen av film også.

Selv om man har en senterhøyttaler som løser en del av problemene som gjelder dialogen. Film er imidlertid mer enn dialog. Det som gjør film så attraktivt er jo den beskrivelsen av bevegelse som lyden er ment å gjøre.

Kjører det en bil på tvers over lerretet er det viktig at øret oppfatter den rimelig korrekt. Det gjelder både hvor bilen er, at det stedet den er stemmer med det øyet oppfatter, og at den har riktige proporsjoner uavhengig av hvor den befinner seg i lydbildet.

Det er nå øyet og øret, og underbevisstheten oppfatter alt som fullstendig troverdig at det virkelig blir fantastisk i hjemmekinoen. 

Stemmer er imidlertid ikke det vanskeligste man gjengir i et par høyttalere. Gitarer med mye forvrengning eller massive synther utfordrer enda mer, og det tetter seg litt til, og flater ganske så mye ut når Dream Theatre drar i gang med noen fete gitar-riff, og like godt også klasker et par svære synther på toppen.

Det som er på plass er evnen høyttalerne har til å vise frem detaljer, oppløsningen og ikke minst dynamikken. Med så store høyttalere finnes det så store reserver at lyden aldri føles anstrengende eller øretrettende.

I tillegg er bassen dyp, massiv og kraftig helt der nede i bunnen. Musikken får et utmerket fundament og det er vanskelig å holde foten rolig når rytmikken er så bra og når den også holder følge helt ned i dypet av bass-kjelleren.

Selv om vi begynte med musikk fikk vi en anelse om hva som bor i bass-systemet, og vi begynte så smått og glede oss til det vi egentlig fraktet oss til Drammen for å se -  nemlig film.

Stort potensial

La oss for sikkerhets skyld, og for å rett opp eventuelle misforståelser, presisere at lyden hos Andreas er god nok som den er til film. Til og med glimrende. Likevel mer enn aner vi at potensialet er enda høyere.

Før vi dro avtalte jeg å komme tilbake til Andreas med noen helt enkle akustiske løsninger for å komme enda et skritt videre på lydsiden. Jeg tror faktisk ikke det behøver å koste mange tusenlappene.

Litt demping og/eller diffusjon av førsterefleksene foran på veggene og kanskje i taket vil stramme inn fokuset og rydde opp i et litt vanskelig område i rommet mellom ca. 250 og 800 Hz. Noe vi lett kunne konstatere også på noen foreløpige og ganske enkle målinger.

Kanskje vi rett og slett låner inn litt verktøy, dempematter og diffusorer, og kommer tilbake med en oppfølger på lyden litt senere.  

TEST: Sonos Playbar: En drøm for alle som får angst av kabler

Svær filmlyd Håvard Holmedal

Svær filmlyd

Det tar ikke mer enn to sekunder før jeg helt har glemt innvendingene mine når det gjelder lyden. Dette låter steintøft, svært og veldig kinoriktig.

I tillegg kjenner jeg bassen så til de grader både i rompa og ryggen at også glemmer diskusjon om subwooferne jeg hadde med Andreas før vi begynte.

SVS-ene i dette rommet flytter så mye luft at jeg kjenner lufttrykket forandrer seg når jeg puster inn, og det er ikke ofte slengbuksa blir utsatt for såpass heftige vibrasjoner.

Innholdet i Cola-glasset jeg har satt i stolen foran meg begynner å lage små, runde bølger og jeg legger meg godt tilbake og koser meg.

Senterhøyttaleren drar unna imponerende mye lyd, og plasserer dialogen midt i blinken med stor presisjon. Det er helt tydelig at den har lengre avstand til vegger og tak, og at den har større utbytte og mer demping fra gulvteppet.

Totalopplevelsen av lyden er flott, og kinoen kan by på et intenst og utrolig homogent og godt sammensatt lydbilde.

Lydbildet er høyt, bredt og imponerende, og selv i filmer med mye avstand innover i bildet plasseres lyden også langt der bak et sted.

Midt under en av filmsekvensene går det opp for meg at jeg bruker litt mer muskelkraft enn jeg er klar over. Jeg flytter med fra høyre til venstre, spenner musklene i beina om hverandre, strammer opp armene og delvis støtter meg, eller holder meg fast når det går unna som verst.

Jeg vet ikke om det er bare lyden, eller om det er det helt ekstremt gode bildet som gjør det, men totalopplevelsen er der like fullt. Dette anlegget skremmer vettet av meg samtidig som det gir meg lyst til å reise meg opp og blande meg inn i det som skjer på lerretet.

TEST: BenQ W1070: Knuser alle forventninger til en billig-projektor

Bildet

Vi har jo sett hva projektoren Sony VPL-VW1000ES er i stand til, men når man sitter og ser på naturfilmer av høy kvalitet, er det som å titte ut av et nyvasket vindu på våren.

Andreas viste noen naturbilder filmet fra luften, og her var det som om man satt i en åpen flymaskin og kikket ned på moder jord.

Her kunne jeg faktisk sittet noen timer og bare sett på bilder, uten å ha en eneste lydsnutt gående på anlegget. Dette er total nytelse.

Kombinasjonen Darbee Darblet i kombinasjon med bildeprosessoren til VW1000 og noe Sony kaller for «Reality Creation» er slående. Etter å ha sett på bilder med begge prosessorene koblet til, er det umulig å koble det vekk igjen.

Vi stoppet bildet der det zoomes inn på ansiktet til Marv i Sin City, mens Andreas ratter fjernkontrollene. Et bra bilde blir rett og slett fantastisk!

Det er som om rynker, furer og sår i ansiktet blir dypere og enda mer levende og troverdig. I tillegg er det sorte helt fullstendig bekmørkt, samtidig som det er kjempetrykk i det hvite – uten å være i nærheten av å brenne ut.

Diskusjon om man skal ha grått eller hvitt lerret stoppet i hvert fall der og da. Når man kan få det så svart, og samtidig oppnå så ekstremt bra trøkk og dynamikk i det hvite.

Det rare med hele opplevelsen er at det ser ut som om Darbee og Sony sin Reality Creation utfyller hverandre og gjør hver sin ting. En helt perfekt match!

Konklusjon

Vi ses senere Andreas! Klarer vi å gjøre noen små akustiske forbedringer slik at lyden løftes enda nærmere det nær perfekte bildet ditt er dette en kino alle hjemmekino-entusiaster burde valfarte til – og særlig de som tviholder på at bare lyden er flott så gjør det ikke så mye at bildet mangler litt trøkk og detaljer.

Det argumentet mangler jeg herved fullstendig forståelse for.

For meg er kinoen din min nye referanse når det gjelder bildekvalitet. Tusen takk!

Denne saken er levert av lyd-, bilde- og hjemmekinomagasinet Watt.

Les også:

TEST: JVC DLA-X55: Godt kompromiss mellom full HD og 4K

TEST: Logitech Harmony Touch: Den er brukervennligheten selv

TEST: Rega RP6 platespiller: En foryngelseskur for musikkinteressen