Legg merke til de innsvingte veggene helt foran ved lerretet. På baksiden av disse blir sceneteppet oppbevart når det ikke er trukket for. (Bilde: Håvard Holmedal)
På innsiden av kanten hvelvingen hviler på er det montert blå LED-lys. Det gir en fin virkning. På bildet får du kanskje også et inntrykk av at stjernehimmelen lager et stilig optisk bedrag slik at avstanden til taket er utrolig vanskelig å bedømme. (Bilde: Håvard Holmedal)
I midten opp i stjernetaket sitter projektoren. Bak til høyre er åpningen inn til det tekniske rommet, og til venstre bak er den blytunge akustiske døren. (Bilde: Håvard Holmedal)
For å få plass til syv stoler behøver man litt plass, men den sjenerøse bredden på rommet gjør det mulig. I tillegg gjør det rommet luftig og åpent. (Bilde: Håvard Holmedal)
En Thorens TD 321 med Mørch DP6 arm, står på venstre side i kinoen. (Bilde: Håvard Holmedal)
Med rammene tatt ned ser du den omfattende jobben med akustikkmattene som er gjort. (Bilde: Håvard Holmedal)
Her er baksiden på en av rammene på sideveggen. Pent gjort, eller hva? (Bilde: Håvard Holmedal)
Det burde kanskje være film i racket bak i rommet, men LP-plater skal jo lagres et sted de også. LP-hylla er selvsagt selvgjort. (Bilde: Håvard Holmedal)
Dette er et par Dali 40 som er plassert ved siden av lerretet, med spesialbygde deksler trukket med høyttalerstoff. (Bilde: Håvard Holmedal)
Hvis det ikke kan kjøpes, eller eventuelt er for dyrt. Bygg det selv! Her er den selvlagde låseanordningen på døren. Genialt gjort! (Bilde: Håvard Holmedal)
Her er utstyrsracket med sin egen akustisk dempede dør på baksiden, selvsagt. (Bilde: Håvard Holmedal)
Bak i det tekniske rommet henger projektoren for stjernehimmelen. Fra den går det et uttall fibertråder som ender ut i hvert sitt stjernepunkt i kinoens tak. (Bilde: Håvard Holmedal)
Her er skjelettet til rommet med veggene dekket av paneler, men hvor burene til høyttalerne enda ikke er trukket med høyttalerstoff. Prosjektet er ambisiøst, men gjennomført på en måte som vi knapt har sett –noe sted!

HJEMME HOS: ARVE HUNSBEDT

– En av fedrelandets mest gjennomførte hjemmekinoer

Bli med hjem til kinomaskinist Arve Hunsbedt fra Kvinesdal.

  • t2

Vi har sett masse bilder, hørt mye bra lyd, og sett noen hjemmekinoer som er imponerende byggverk.

Men da vi satte oss på toget på Oslo S med nesen i retning Sørlandet, kjente vi at vi gledet oss litt ekstra.

Vi har sett bilder av rommet til Arve, og han har også bidratt med noen meget gode byggeartikler i de senere utgavene av Watt, men likevel var vi knapt forberedt på hvilken opplevelse vi hadde foran oss.

Fokus på rom

Kollega Finnerud ”advarte” meg på veien ned at «Hjemme hos» denne gangen kom til å bli mer snakk om rom og bygging enn om bilde og lydopplevelsen.

For Arve hadde ikke hatt tid til å fokusere like mye på elektronikken og høyttalerne som på rommet, fortalte Jørn da vi endelig hadde kommer på plass på toget.

I noen sekunder følte jeg meg nesten litt lurt. Jeg så for meg et bra rom med noen gamle hauger av noen høyttalere og noe billig, kjip elektronikk som bare var plassert der for syns skyld, og noe som så ut til å bli en ganske kjedelig kveld i byggteknisk modus.

Det er interessant nok, det, men jeg kjenner jeg er litt mer interessert i lyd enn i snekring og verktøy. Selv om jeg synes jeg ser tøff ut med drill.

Vi ankom Storekvina med tog midt på dagen, og ble selvsagt hentet av Arve himself, og fikk så vidt med oss en par åndedrag med frisk og temmelig iskald sørlandsluft før vi var på plass hjemme på gården til Hunsbedt.

Her var det hvitmalt, nøkternt, velholdt og flott. Akkurat et slikt hus en velbalansert, rolig og saklig kinomaskinist og postmann fra Kvinesdal skal ha.

TEST: Sony VPL-VW1000ES: En projektor i særklasse

På innsiden av kanten hvelvingen hviler på er det montert blå LED-lys. Det gir en fin virkning. På bildet får du kanskje også et inntrykk av at stjernehimmelen lager et stilig optisk bedrag slik at avstanden til taket er utrolig vanskelig å bedømme.
På innsiden av kanten hvelvingen hviler på er det montert blå LED-lys. Det gir en fin virkning. På bildet får du kanskje også et inntrykk av at stjernehimmelen lager et stilig optisk bedrag slik at avstanden til taket er utrolig vanskelig å bedømme. Håvard Holmedal

Maten får vente

Selv om vi hadde vært tidlig oppe, hatt litt for mange timer i NSB sine komfort-vogner, og kanskje behøvde å friske oss opp en smule, fikk mat og forfriskninger vente.

Nå kom de riktignok senere, og i fullt monn, i form av en utmerket middag med frikadeller og noen sjeldent gode vafler til kveldsmat. Vi fikk faktisk ned en pen stabel!

Nå må det også sies at vi sjelden har brukt så lang tid på å sitte til bords noe sted vi har vært. Det var mye som skulle fortelles og masse erfaringer som skulle deles, og jeg tror det er lenge siden det er blitt snakket så mye og spist så langsomt under noen middag jeg har vært i.

Men først måtte vi stille den gnagende nysgjerrigheten som hadde bygget seg opp mens vi så utover et bunnfrossent landskap og talte timene og minuttene til vi var fremme.

NSB er greit, men moro er det definitivt ikke.

Morsom dør

Allerede på vei inn i kinoen fikk jeg en forsmak på hva som ventet. En helt spesiell låsemekanisme som holdt den enorme skyvedøren på plass, tiltrakk seg en smule oppmerksomhet.

Da jeg spurte hvor den spesielle konstruksjonen kom fra, fikk jeg som svar at: «Døren har jeg laget selv og fått hengt opp på kraftige skinner. Den selvlagde lukkemekanismen låser døren på plass slik at det blir skikkelig tett».

Jeg tenkte for meg selv at bare det å få den montert 100 prosent rett hadde tatt meg uker. Og så kom vi inn i selve kinoen, og jeg mistet brått tale-evnen for en stakket stund.

Nivået på både ideene, konstruksjonen, gjennomføringen og opplevelsen er på et så skyhøyt nivå, at jeg er helt på grensen til å mene at dette må være en av fedrelandets mest gjennomførte private hjemmekino. Kanskje den til og med står der alene helt på toppen av pallen.

Flere ganger under besøket ble jeg sittende å fantasere om å gjøre noe liknende selv, og jeg spurte litt lett forvirret om byggetiden på et slikt prosjekt. 

– Jeg har brukt omtrent 3 år på å komme helt i mål, men har ikke jobbet like iherdig hele tiden.

TEST: Oppo BDP-103: Blurayspilleren andre må strekke seg etter

Her er skjelettet til rommet med veggene dekket av paneler, men hvor burene til høyttalerne enda ikke er trukket med høyttalerstoff. Prosjektet er ambisiøst, men gjennomført på en måte som vi knapt har sett –noe sted!
Her er skjelettet til rommet med veggene dekket av paneler, men hvor burene til høyttalerne enda ikke er trukket med høyttalerstoff. Prosjektet er ambisiøst, men gjennomført på en måte som vi knapt har sett –noe sted!

Smarte løsninger

Uansett ble ambisjonene for egen del raskt noe begrenset. Fritid er rett og slett mangelvare. Jeg får holde meg til å komme på besøk – noe som hittil har vært utrolig hyggelig, uansett hvem vi har funnet på å besøke.

I tillegg måtte jeg nok tatt meg et lynkurs i snekring, fått meg et eget verksted, og kjøpt verktøy for en betydelig sum. Det er bare å innse det sørgelige faktum at dette ikke er for alle, og at et rom som det Arve har er utenfor rekkevidde for de aller fleste av oss. 

Arve sin kino er hinsides lekker, og det er en atmosfære i rommet vi knapt har opplevd tidligere. Det kommer nok litt av den sjenerøse bredden til rommet, men også at konstruksjonen og gjennomføringen er gjort med imponerende presisjon.

Jeg kunne ikke finne en eneste konstruksjonsmessig snarvei. Bare smarte og veloverveide løsninger som ser fabelaktig flotte ut!

Bare løsningen hvor sideveggen buer litt inn mot lerretet helt i front, og hvor Arve har planlagt å skjule sceneteppet når det ikke er trukket foran lerretet, er imponerende fikst.

For ikke å snakke om de ”burene” med høyttalerstoff som skjuler høyttalerne rundt i rommet. Særlig i front, og når det skal spilles musikk virket dette som en utmerket løsning.

På film er selvsagt også senterhøyttaleren bak lerretet med og spiller, uten at det virket som om dialogen eller informasjonen i midten foran tapte seg av den grunn. Høyttalerne kan vel knapt kalles spesielt nye, men vi ble blåst ned av stolen likevel.

TEST: KEF X300A: Seriøs lyd til datamaskinen

Det bor en snekker i oss alle

Jeg vet ikke om alle vil være enige i at det bor en snekker i oss alle, men hvis du ikke har elleve tommeltotter kan man lære seg å gjøre mye selv.

Det gjorde Arve, som ikke hadde gjort særlig mye i retning av snekring før i 2007. Det er vanskelig å tro når man ser presisjonen i kinoen som står i et eget tilbygg på tomten.

Vi spurte om dette ikke ble veldig dyrt, men Arve parerte med:

– Der tilbygget i dag står var det tidligere en anselig samling trær som jeg hugget ned og skar til plank på egenhånd, og som til slutt ble brukt til reisverket i kinoen.

Med en slik start kan det umulig å gå helt galt, tenker jeg.  

På innsiden av reisverket er det dobbelt lag med gips som er limt sammen.

Gulvet er lagt flytende på nesten 20cm isopor, og taket med stjernehimmelen er laget med buede huntonittplater.

Arve peker og forteller:

– I veggene foran er det benyttet 10 cm tykke akustikkplater, mens dempingen bakover i rommet er langt mindre for ikke å overdempe rommet – så det er laget som dead end/live end

Taket er nesten en historie for seg selv. Det buede taket er omkranset av en ramme av blått lys, og taket har fått en lekker stjernehimmel fra en masse optiske fibre som kommer igjennom taket fra oversiden. Taket er det flotteste vi har sett!

Stjernehimmelen er laget på en måte som gjør at øyet ikke helt klarer å fokusere, slik at man faktisk føler at hele himlingen er mye høyere enn det den egentlig er. Det gir en flott effekt!

Når det spilles film er fiberoptikken som lager stjernesystemet slått av.

Det anbefales gjerne å benytte svart eller mørk blå scenemolton på veggene, men Arve har tatt sjansen på å benyttet en rød variant. Det fungerer så godt at jeg er fristet til å anbefale det til andre.

Kinoen får et helt annet preg enn de mørke, svarte hulene som enkelte bygger. Ikke så det ut til at bildet ble spesielt preget av rødfargen, heller.

TEST: Samsung 75ES9005: En av de råeste TV-ene på markedet

Bak i det tekniske rommet henger projektoren for stjernehimmelen. Fra den går det et uttall fibertråder som ender ut i hvert sitt stjernepunkt i kinoens tak.
Bak i det tekniske rommet henger projektoren for stjernehimmelen. Fra den går det et uttall fibertråder som ender ut i hvert sitt stjernepunkt i kinoens tak. Håvard Holmedal

Akustikk og litt annet

Den «haugen» med høyttalere som jeg hadde sett for meg besto i et par eldre åttitallsmonstre som heter Dali 40.

Dette er en stor og kraftig høyttaler som i dag nok ville ha kostet en drøy sum penger. Alderen til tross – dette spilte helt glimrende!

Vi har vært i kinoer hvor høyttalerne har kostet flere hundre tusen, og vi har vært i kinoer hvor høyttalerne i front har kostet noen tusenlapper for stykket.

Felles for disse opplevelsene er at rommets akustiske forbedringer har mer betydning for den totale opplevelsen enn prisen på høyttaleren.

Vi oppfordrer gjerne leserne våre til å gjøre akustiske forbedringer av rommet, men etter å ha hørt kinoen til Arve, jobbet noen år i vårt eget lytterom, og sett diverse hjemmekinoer rundt omkring, er jeg sikker.

Fra nå av vil vi ikke bare anbefale akustiske forbedringer, vi vil insistere! Jeg er helt på grensen til å mene at det å kjøpe et par highend-høyttalere og ditto kabler, og spille med dem i et ubehandlet rom er fullstendig bortkastede penger.

Et par middels høyttalere og litt fornuftig dressur av akustikken vil låte bedre!

Velbehandlet

For ikke å snakke om å kunne si noe med vett om høyttaleres kvalitet og klanglige egenskaper med høyttalerne koblet opp i en vanlig stue, hvor det i lytteposisjonen er et lydkaos så komplisert at det menneskelige øret dessverre på melde pass.

Rommet og høyttalerne blandes med hverandre så effektivt at det ikke går an å skille ut hva som er hva. I et ubehandlet rom kan så mye som 90 prosent av den lyden man mottar være reflektert.

Det betyr at den har vært innom en flate i rommet før den når deg. Dessverre når lyden frem til øret ditt kun millisekunder etter den direkte lyden, og da klarer vi ikke å skille disse lydene fra hverandre, men oppfatter den som en.

Da er det noe helt annet med rommet til Arve. Det er behandlet etter alle kunstens regler, og jeg mener at han har truffet godt med akustikken.

Rommet er fortsatt godt å snakke i, og det virker absolutt ikke for dødt. Det er bare at etterklangstiden i rommet er veldig godt kontrollert, og at førstereflekser – særlig fra høyttalerne foran, er effektivt tatt bort. Følelsen av å kunne fokusere all oppmerksomheten kun på lyden fra frontene, og ikke på et titalls reflekspunkter fra rommet foran deg, gir en fantastisk lytteopplevelse!

Scenebildet er stramt, instrumentene er fantastisk godt fokusert og det hele fremstår med et tredimensjonalt og troverdig lydbilde som altfor få har mulighet til å oppleve.

– Det eneste jeg er litt bekymret over er antydninger til litt flutter-ekko fra det buede taket, sier Arve.

Det virker ikke som noe stort problem, og den eneste grunnen til at dette i det hele tatt kan høres er fraværet av alle de andre vanlige akustikkproblemene i et rom.

TEST: Lydplanker: Med disse får du bedre lyd fra TV-en

Dette er et par Dali 40 som er plassert ved siden av lerretet, med spesialbygde deksler trukket med høyttalerstoff.
Dette er et par Dali 40 som er plassert ved siden av lerretet, med spesialbygde deksler trukket med høyttalerstoff. Håvard Holmedal

Darbee og Reality Creation

En ting er å ha en god projektor, noe annet er å ha en projektor med Reality Creation og i tillegg en Darbee Darblet koblet på signalveien. Arve sin Sony VPL-VW50 er god i utgangspunktet, men litt justering av Reality Creation, og i tillegg Darbee sin lille magiske boks, gjorde bildet adskillige hakk bedre.

På sitt beste var det rett og slett utrolig bra, og førte til engasjerte vokalutbrudd fra Arve flere ganger underveis i filmene. Det er moro med slik entusiasme for det man holder på med.

Særlig under ekstremfilmen «Art of Flight» som i tillegg til å innholde temmelige halsbrekkende snowboard-øvelser, har et musikkspor som slår deg i mellomgulvet og får slengbuksa til å vibrere, og et bilde som du knapt tror.

I kinoen til Arve er vi så tett på 4K at jeg må gnukke litt på linsene mine for å sjekke at det ikke er noe som er feil.

Det er en scene hvor helikopteret tar av nærmest vertikalt og det er filmet med superslow-motion slik at den finkornede snøen som virvles opp fremstår akkurat så finkornet som den skal være.

Fargene er utrolig flotte og de hvite bakgrunnene, altså de snødekte fjellene har så mye trykk at jeg begynner å famle etter et par solbriller i PC-bagen.

Slår vi så av den ekstra bildeprosesseringen er det nesten som om noen har stilt projektoren ut av fokus. Vi snakker ikke helt 4K –kvalitet, men at en forholdsvis moderat priset projektor skulle klare å imponere så til de grader var et lite sjokk!

Nøyaktig det samme opplever vi da vi setter på en annen superfilm, nemlig «Legends of flight» i 3D.

Filmen har i tillegg til en del konstruksjonstegninger som ligger og svever foran deg i rommet, også noen helt fantastiske naturbilder som er fotografert fra lufta. På sitt beste var dette som å se ut av vinduet etter at du akkurat har gjort ferdig vårpussen av vinduene. Fantastisk!

Fargene er flotte og blanke, og sortnivået ble etter litt finpuss underveis helt glimrende. Vi har opplevd litt forskjellig resultat med lerret som skal være lydtransparente, men hjemme hos Arve fungerte dette veldig godt.

TEST: 8 solide trådløse høyttalere

Med rammene tatt ned ser du den omfattende jobben med akustikkmattene som er gjort.
Med rammene tatt ned ser du den omfattende jobben med akustikkmattene som er gjort. Håvard Holmedal

Lyden

Vi har vært i kinoer hvor det er gjort svært lite med akustikken, og vi har vært i kinoer hvor alt er gjort slik det skal, eller i hvert fall i nærheten. Uansett hva slags utstyr som har stått i kinoene uten spesielle akustikk blir de fullstendig knust av kinoer som hos Arve, selv med ganske så mange penger spart på utstyr.

Kikker man i utstyrsracket til Arve er det foreløpige utstyrsnivået holdt temmelig nøkternt, og jeg var nok litt skeptisk før Arve fyrte opp anlegget og begynte å spille.

De 30 år gamle Dali-høyttalerne i front fyrer heller ikke opp den store entusiasmen. Vi liker jo gjerne å tro at alt utstyret blir veldig mye bedre hele tiden, men for enkelte komponenter er nok ikke det helt sant.

Jeg begynner gjerne med CD for å «spille meg litt inn» i rommet. Da går det i alt fra pene og pyntlige syngedamer til slurpende synther fra Infected Mushroom, og omtrent alt i mellom.

Det er moro å være i et rom med virkelig god lyd. Det er ikke slik at lyden er helt annerledes enn man har hørt tidligere. Den er bare fullstendig rensket for reflekser, støy og forvrengning.

Det er litt som å få plasserte et par highend-hodetelefoner på hodet, rent bortsett fra at man har en scene, et lydbilde og et perspektiv som er utrolig realistisk og naturlig.

Når man tar bort veldig mange av refleksene i rommet, skulle man kanskje tro at man da kom til å få mer av lyden direkte fra høyttalerne, og dermed kunne plassere disse i lydbildet, men de forsvant fullstendig.

På scenen foran deg står det et antall musikere plassert akkurat der de hører hjemme, og du kan «se» dem nøyaktig og skarpt tegnet opp foran deg.

I tillegg er alt stramt, kontrollert og dynamisk, og i tillegg ekstremt transparent og detaljert.  I motsetningen til den litt dvaske, konturløse og rent sagt rotete lyden vi opplever i rom hvor det ikke er gjort noe med akustikken.

Vokalen til Kari Bremnes får hårene til å stå rett opp på armene, og gåsehuden strekker seg fra issen og ned i sokkene, og du kjenner det som en slags kilende vellyst helt ned i tærne.

Kari står rett foran meg og synger, og jeg kjenner jeg er i ferd med å gli bort fra denne verdenen, glemme alt og bare nyte.

Med musikk som er litt tøffere i trynet er opplevelsen den samme. Det er skarpt opptegnet, veldig godt balansert, og hvert eneste instrument oppleves som om det står der og spiller helt alene hvis man fokuserer sansene litt.

Med film tar dette selvsagt helt av. Selv om den ene subwooferen hadde pakket sammen dagen før. Elementet hadde sikkert fått seg en smell, trodde Arve, slik at magneten hadde flyttet en liten smule på seg – nok til at spolen subbet borti og lagde ulyder.

Det hadde vært fint med enda mer bass, men når filmen var vel i gang savnet jeg faktisk ingen ting.

Les også: Her kommer neste generasjon TV-standard

En Thorens TD 321 med Mørch DP6 arm, står på venstre side i kinoen.
En Thorens TD 321 med Mørch DP6 arm, står på venstre side i kinoen. Håvard Holmedal

Platespiller

Det står en Thorens TD 321 i kinoen også med en Mørch-arm som heter DP-6.

Dette var tidligere regnet som en gylden kombinasjon og vi måtte selvsagt bruke litt tid på stereo-oppsettet også. Spilleren var koblet til en Vincent forforsterker, og selvsagt Dali-høyttalerne ved siden av lerretet. En Denon A11 gjør tjeneste som CD/SACD-spiller.

Igjen blir jeg litt satt ut av hvor luftig, stramt og nøyaktig dette rommet spiller, og jeg skulle virkelig ønske at de som mener lyden fra LP-plater ikke kan konkurrere med digitale formater og avspillere, kunne satt seg ned og hørt på dette sammen med oss.

Har vi hørt det særlig bedre?

Neida, det har vi ikke. Og vi tror vel egentlig ikke det kan bli særlig bedre, heller. Det er nok litt å gå på i forhold til utstyr, men det er ikke voldsomt mye å hente ut selv om det investeres ganske så kraftig i både høyttalere og elektronikk.

Jørn og jeg takker for et utrolig hyggelig besøk, fortreffelig mat, stor gjestfrihet, og for at vi fikk anledning til å være med på en utrolig inspirerende lyd og bilde-opplevelse.

Denne saken er levert av lyd-, bilde- og hjemmekinomagasinet Watt.

TEST: Simple Audio: Endelig har Sonos fått en verdig konkurrent