Vi er ikke gode til å spå. Det er heller ikke ekspertene media bruker, men der er forbedringspotensiale, skriver professor Harald N. Røstvik i denne kommentaren. (Bilde: Colourbox)

KOMMENTAR: Superforecasting

«Evnen til å kunne se fram i tid kan opparbeides og utvikles»

  • Superforecasting

I boken Superforecasting, the art and science of prediction (2015), skriver Wharton-professor Philip Tetlock og journalist Dan Gardner om kunsten å spå om fremtiden. Problemet er at vi er ikke gode til å spå. Det er heller ikke ekspertene media bruker, men der er forbedringspotensiale.

I en epokegjørende studie som strakk seg over tyve år viste Tetlock at den gjennomsnittlige eksperten bare var marginalt bedre til å spå om fremtiden enn en legmann som bare gjettet.

Tetlocks senere forskning har imidlertid vist at det virkelig finnes folk med svært gode og dokumenterbare evner til å forutse store endringer. Men dette er ikke eksperter. Det er vanlige folk.

Tetlock nevner en ”ballroom dancer” og en ”retired computer programmer” som eksempler. De var blant dem som viste seg å kunne spå med seksti prosent større nøyaktighet enn gjennomsnittet. De er superforecastere.

I et nytt kurs ved Universitetet i Stavangers Institutt for Industriell økonomi, Risikostyring og Planlegging skal jeg i høst ta Masternivåstudenter med på en workshop-serie hvor vi studerer solenergi, elbil- og batteri-revolusjonen sett i lys av og som en konsekvens av behovet for å redusere klimaendringer. 

Superforecasting, å kunne se frem i tid - fremsynthet - står sentralt i kurset. Det er en evne som kan opparbeides og utvikles.

Vi dyrker TV-fjesene som bommer mest

I en annen bok Future Babble (2010), ser Dan Gardner igjen på den elendige track-record eksperter flest har når det gjelder å se fremover. Han er forundret over at vi finner oss i å lese og lytte til råd fra folk som gang etter gang bommer, men som til tross for dette opptrer som overmodige spåmenn eller analytikere.

Dette fenomenet er godt kjent også i Norge, hvor media gjerne holder seg med faste analytikere som stadig siteres og får superkjendisstatus.

De samme media er lite flinke (kanskje lite interessert) i å etterprøve spådommene. Det er svært sjelden publikum får servert en oversikt over hvem som babler og bommer mest.

Hvis dette skyldes mangel på kapasitet er det uakseptabelt. Hvis det skyldes uvilje til å presentere de faktiske realiteter er det uetisk.

Analytiker-hoff

De store avishusene og NRK holder seg med et stort hoff av analytikere som er blitt svært så husvarme. De forklarer oss hva som skjer (ofte som om vi alle er idioter) og de forteller oss hva som kan skje i fremtiden. Problemet er ofte at publikum har like gode forutsetninger for å vurdere dette som medias utvalgte analytikerkorps.

Tetlocks tyve års studie viste nettopp det. De 284 ekspertene gjorde i tyve-års perioden 82,361 spådommer av typen; vil der bli en fredelig slutt på Apartheid i Sør Afrika, Vil Gorbatsjov bli fjernet i et kupp, vil USA gå til krig i den persiske gulf, og så videre.

Resultatet var pinlig for dem som levde av å gi råd og spå om fremtiden. Ekspertene var ikke bedre enn en dart-kastende sjimpanse.

Dette er kanskje ikke overraskende i vår tid hvor vi har opplevd etterdønningene etter en finanskrise eller to, som kom ”overraskende på de fleste eksperter” skal man tro media. Det som er overraskende er at noen få eksperter skiller seg ut. De er veldig treffsikre, mens flertallet bommer stygt – hele tiden.

Gode historiefortellere

Likevel dukker de alle opp i studio eller på forsiden av din avis og spår videre dagen etter. Dette til tross for at kunnskapen utviklet av Tetlocks team, hvor hans forskerkone Barbara Mellers har spilt en stor rolle, og hvor andre viste at bak funn-overskriften om at ekspertene var ineffektive i sine spådommer, fant teamet hans følgende: Det var en omvendt co-relasjon mellom berømmelse og spådommenes nøyaktighet.

De berømte ekspertene var blant de aller dårligste til å forutse fremtiden, men de var flinke til å fortelle gode historier.

Her trekkes New York Times’ Thomas Friedman frem som et eksempel. Den berømte kommentatoren de fleste store internasjonale medier og noen norske bruker og referer til, stiller gode spørsmål, men hans tanker om fremtidige hendelser etterprøves ikke av de samme medieredaksjonene. Tetlock har gjort det og fant at Friedman viser dårlig vurderingsevne og ofte bommer stygt.

Mye av det han har uttalt har slett ikke slått til. Han havner nesten i samme kategori som Kodak, som på knappe femten år gikk fra å være et av de mest populære og vellykkede selskapene i verden (1996) til å være konkurs (2012).

Det har derimot andre totalt ukjente analytikere, nokså vanlige folk, som Tetlock har studert. Mange av dem scorer langt bedre enn de TV- og avisfjesene vi vanligvis dyrker.

Dagspressen svikter oss

Vi avspises altså med dårlige råd i media – hver dag. Dessverre var det var det gode historier media ville ha, og derfor gjorde media ”feil” folk berømte. Nøkkelen til berømmelse viste seg å være å fortelle en lett, enkel og klar historie, som kunne gripe og holde på publikum.

Det var dette som telte, selv om det var nokså verdiløst som forecasting.

Som The Economist skrev da de omtalte Superforecasting-boken: ”Fremsynthet er et talent. Heldigvis kan det læres.” Men de mest berømte forecastere i verden er avis-kommentatorer og TV-ansikter. De gjør seg godt på TV men de er elendige forecasters. De beste forecasterne gjør seg dårlig på TV. Derfor får vi ikke bli kjent med dem.

To klare konklusjoner

Tetlock trakk et par klare konklusjoner:

  • Fremsynthet er en virkelig og målbar egenskap
  • Fremsynthet er produktet av en spesiell måte å tenke på, samle kunnskap og oppdatere seg på.

Tetlock fant at de fleste analytikerne var for raske til å gjøre seg opp en mening og for sene til å endre mening.

Kodak sin skjebne kan vel her nevnes som et eksempel. Superforecasterne derimot, var svært åpne og søkende. I sin beskrivelse av typologiene brukte Tetlock begrepene Fox (Rev) og Hedgehog (Pinnsvin), fra den greske poeten Archilochus (680-645BC) fra Paros og senere utviklet av den latvisk fødte Britiske filosofen Isaiah Berlin.

Pinnsvinet vet en stor ting omkring sitt område, enten temaområde eller geografisk område og er primært informert av en kunnskap eller visjon.

Reven derimot, kjenner til mange ting, beveger seg i flere landskap og er nysgjerrig. Reven er vanskeligere å plassere og å klassifisere. Den henter informasjon fra mange kilder og mange steder. Reven er derfor en langt bedre forecaster enn pinnsvinet. 

Fastlåste synspunkter

Reven er ikke så fastlåst i et paradigme. Et paradigme er et verdenssyn som beskriver forskjellige aspekter av virkeligheten. Det er viktig å forstå og akseptere at de aller, aller fleste av oss er fastlåst i et paradigme.

Dette paradigmet eller synet har sterk påvirkning på hva vi oppfatter, ser og uttrykker. Vi forsvarer gjerne gladelig vårt paradigmesyn selv mot mange odds. Da er vi pinnsvin.

Hvorfor tar ikke media dette inn over seg og utvider sitt repertoar av analytikere, slik at paletten blir mer fargerik, og representerer et bredere kunnskapsgrunnlag spør man ofte i ettertid?

Det er et dilemma i media som ofte kommer til overflaten men som sjelden blir håndtert. Media vil ha spissformulerte folk som kan si oss noe som høres troverdig og sikkert ut i en evig jakt på punchlines. Men det er sjelden slike ”eksperter” som får rett. De mer forsiktige viser seg å få oftere rett. De er mer lavmælte og tenker argumentasjon som tillater ”på den ene siden” og ”på den andre siden”.

Men, det blir kjedeligere TV, radio og aviser av slikt. Det ansvaret media har til å levere gode analyser til oss svikter derfor ofte. Vi blir servert oppjazzede versjoner fra folk som er gjengangere og som har klippekort til de lydige mikrofonstativene. Det er en liten verden hvor alle kjenner alle og hvor gjengangerne svært ofte er pinnsvin og ikke rever. Dessverre.

Makteliten

I forbindelse med lanseringen av boka Makteliten denne måneden, har Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås, som selv er redaktør for boka, uttalt at det er påfallende hvor mange Oslo-folk og mest menn som de fant å kåre til å stå på listen av de 252 mektigste. Man må følgelig kunne spørre om denne boka vil føye seg inn i rekken av tabloid-aktig maktbabbel utarbeidet av makta sjøl.

Noen har allerede spurt hvordan noen i det hele tatt kan tenke tanken å lage en slik liste. Hvor pompøs og selvhøytidelig kan man bli? De som befinner seg innenfor gangavstand til NRK sine studier, for det er jo tydeligvis en viktig forutsetning for å stadig bli invitert til å uttale seg som saker og ting, er gjengangere.

Det pussige er at boka får så enorm oppmerksomhet i media. Man skulle tro at alle norske medier er søkere til Fritt Ord, den søkkrike stiftelsens stipender, så servilt som de oppfører seg vis a vis prosjekter som maktpersonen Åmås tar i. Man trenger verken analytikere eller bøker ala Makteliten for å skjønne hvordan makt utøves i Norge. Folk kan tenke selv og gjør det sikkert også, men Oslo-kverna maler bare videre den.

Hersketeknikk

Mange tenker kanskje at det å lage en bok om hvem som er makteliten i Norge sier mer om hvordan makt utøves og sees på fra makteliten selv – i Oslo. Det er en selvoppfyllende profeti som utvikles og den blir nok en sannhet dersom den gjentas ofte nok, og det vil norsk presse sørge for at den gjør fordi Åmås sine medredaktører er Clemet (Civita), Braanen Sterri (Dagbladet), Svein Egil Omdal (Aftenbladet) og Wiedswang (Dagens Næringsliv).

De, som hele sitt profesjonelle liv har brukt sin posisjon til å velge hvem som skal frem i lyset (gis makt) og hvem som skal ties i hjel (gis avmakt), lager nå en liste over hvem som er mektigst i landet her. Selv er de ikke med på listen fordi de som redaksjon er inhabile. Men det ligger jo i kortene hvem de er og hvor de plasseres seg selv på maktspiralen.

Det er demonstrasjon av hersketeknikk fordi forfatterne jo selv har vært med i skapelsesprosessen av de mektige og de avmektige. Listen viser riksmakt, mediemakt blant samfunnsvitere, økonomer og journalister.

Den mellommenneskelige maktutøvelse som foregår hver dag i småsamfunn, bedrifter og institusjoner, er den reelle makten. Det er den som rammer folk flest, mens den makten som opptar medieklatrerne er en kunstig, konstruert synsemakt slik den kommer til uttrykk gjennom deres egne kanaler - media.

Fremtidsplaprerne 

Men, så langt maktplapring. La oss se litt på Future Babble igjen. Det finnes ikke mange prosjekter i Norge som har ettergått analytikerne sine spådommer i sømmene. Wiedswangs egen avis (DN) gjorde det forleden, i forbindelse med de årlige spåkonkurransene (les analytikerpaneler) de de inviterer sine eksterne analytikere med klippekort til å uttale seg i avisen.

Analytikerne hadde blitt invitert til å uttale seg om norsk økonomi, oljepris, prisstigning og lignende. Alle disse elementene henger selvfølgelig sammen med oljepris og inntekter fra den virksomheten.

Resultatet var nedslående for de som satt nærmest eller hadde hatt tette bånd til oljevirksomheten.

De som bommet grovest var en oljeprofessor (som hadde jobbet årevis i Statoil) og en banksjef som var tett på den oljeavhengige bransjen. De som altså satt for tett på næringen hadde ikke den nødvendige distansen til den. De utviste kanskje for mye sympati, binding, lojalitet tro på den til å kunne gi uavhengige analyser. Til tross for dette og til tross for dette resultatet fortsetter DN og andre norske medier å servere sine lesere dårlige analyser fra folk som er altfor ”tett på” og som ikke representerer et nøytralt syn.

DN og andre bør derfor heller vurdere å leie seg en ”dart throwing chimpanzee”. Tetlocks tidligere forskningsprosjekt fra 1984 til 2004 viste jo at de analytikerne vi ble presentert for via media hadde en nøyaktighet i sin fremsynthet på linje med en pil-kastende sjimpanse.

Saueflokkmentalitet 

Det norske oljeeventyret, som for mange i øyeblikket er et oljemareritt. Folk mister jobbene i mange oljerelaterteselskaper. Annonseinntektene stuper og redaksjonene barberes for ansatte. Spørsmålet er: Hvem blir igjen? Er det de beste eller de som har de beste kontaktene og kan klamre seg til skuta lengst mulig? Er det ja-menneskene eller de som kan se langt fremover og være korrektiv til ville ideer ?

Vi vet lite om dette. Men det vil påvirke landet vårt i lang tid fremover og vi blir nok etter hvert godt kjent med begrepet ”herding behaviour” – å gå i flokk og ikke stikke seg ut.

Det er kanskje denne forsiktigheten, ensformigheten, som har gjort at store deler av Norge havnet i oljeklemma og ikke så hva som var i ferd med å skje før det var for sent.

I media skriver ofte journalister og analytikere at ingen kunne forutse oljeprisfallet og arbeidsplassmassakren vi har sett i det siste. Dette er ikke riktig. Mange så det og advarte mot det, men de mange var ikke blant den makteliten Åmås tilhører og som boka hans handler om, de som slipper til å media – hver uke.

Det var ”herding” som gjorde at dette kom brått på. Det blir neppe bedre med tiden ettersom nye fornybare energikilder øker sine markedsandeler og el-teknologien tar over store deler av transportsektoren. Men kom ikke her og si at ingen kunne forutse at dette ville skje. Mange har forutsett dette. Mange i mange land:

  • Solskinnsrevolusjonen (som jeg spådde i min første bok The Sunshine Revolution allerede i 1991) er et faktum. Prisene faller, effekten øker, den årlige globale kapasitetsøkning akselerer. Hvorfor Norge ikke var del av denne revolusjonen har jeg beskrevet i min siste bok Corruption the Nobel way (2015)
  • Elbil-, elbåt-, elfly-batterirevolusjonen (som jeg spådde da jeg i 1988 tok med meg Fredric Hauge og Morten Harket til Sveits for å kjøre Tour de Sol og importere elbil) er et faktum. Solflyet Solar Impuls har fløyet jorda rundt og det var nettopp det jeg skrev om ville skje i min bok Solbilløpet i 1996.

Det er altså feil at ”ingen kunne se at dette ville skje”. Media har bare plukket feil analytikere. Det er ille nok. Men det som er enda verre er at de beholder dem – selv om de stadig bommer grovt.

Dette kan ikke fortsette. Vi kan ikke fortsette å fylle media og allslags kongresser med folk som driver med Future Babble. Vi må finne frem til superforecasterne og de finner man ikke bare i Oslo-gryta.

NRK og Oslo-redaksjonene må hente sine kommentatorer utenfor sykkelavstandsirkelen, hvis målet er å gi folk kompetente vurderinger av fremtiden.

Kommentarer (20)

Kommentarer (20)