Økende behov for strålevernkompetanse

Etter tiår med produksjon skal en oljebrønn plugges. Foringsrørene skjæres opp, kontrollmålingene viser radioaktivitet over grenseverdiene. Plutselig kreves spesialkompetanse, verneutstyr og godkjent avfallshåndtering.

Slike scenarier kan bli stadig vanligere. Lavradioaktive avleiringer (LRA) skaper utfordringer ved utvinning av olje og gass, men også ved dekommisjonering av oljeplattformene. 

På norsk sokkel, hvor hundrevis av brønner nærmer seg slutten av levetiden, er behovet for strålevernkompetanse større enn noen gang. 

Derfor sender stadig flere virksomheter medarbeidere på strålevernkurs hos Institutt for energiteknikk (IFE). 

– Vi er åtte fra jobben min her i dag, med litt forskjellige roller. For oss handler det både om hvordan vi skal måle riktig, og om hvilke tiltak som bør tas når avfallet håndteres. Det gjelder å ha kontroll i alle ledd. 

Dette sier Stefan Mjånes i Island Drilling, som blant annet driver med plugging av brønner på Heidrun-feltet.

Han er en av over 20 personer som denne onsdagen har passert gjennom de godt bevoktede portene til IFE Kjeller for å delta på strålevernkurs. Mjånes forteller at det er vanlig å spotsjekke i hvert tiende produksjonsrør, både for radioaktivitet og benzen.

Industrielle prosesser kan øke den naturlige radioaktiviteten

Det er flere typer lavradioaktive avleiringer å ta hensyn til. 

Formasjonsvannet som pumpes opp fra oljebrønner inneholder oppløst radium, som over tid kan felles ut som barium-scale i rør og ventiler.

I gassprossessering vil radon følge med fluidstrømmen, og radons henfallsprodukter vil kunne avsettes på overflatene sammen med såkalt "svartstøv (black powder)". 

– I gamle rør kan det være mye LRA som akkumuleres. Da er det viktig med gode rutiner og en beredskapsplan dersom noe skulle skje, understreker Lars Øyvind Taugbøl, også han i Island Drilling.

Men radioaktivitet handler om mer enn bare avfallsstoffer. Stråling er også et uunnværlig verktøy i mange sammenhenger. 

– Vi opererer med flere løse radioaktive kilder, blant annet i apparater som brukes til røntgen av rør, såkalt gammaradiografi. Dessuten har vi faste radioaktive kilder i form av instrumenter for å måle olje og gass i tanker, forklarer HMS-leder i Equinor, Knut Aagesen.

Krav om strålevernkompetanse 

For virksomheter som håndterer radioaktive stoffer og kilder eller utsetter arbeidere for ioniserende stråling, er det krav fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) om å ha en strålevernkoordinator.

Behovet strekker seg langt utover olje og gass: geotermisk energi, samferdselsprosjekter, gruveindustri og vannverk er alle bransjer der denne kompetansen blir stadig viktigere.

Strålevernkoordinatoren skal sørge for risikovurderinger og at bedriften følger Strålevernforskriften.

– Strålevernkoordinator er ansvarlig for at man har et system for strålevern i organisasjonen, men har ikke ansvaret om noe går galt. Det er det ledelsen som har, understreker avdelingsleder Ingrid Helen Hauge ved IFE avdeling miljøsikkerhet og strålevern.

Det er Hauge som leder, administrerer og er faglig ansvarlig for strålevernkurset, Liv Stavsetra er med og bistår i det faglige opplegget. Over tre dager gjennomgås alt fra grunnleggende atomfysikk til praktisk måleteknikk og beredskapsplanlegging.

– Målet er at deltakerne skal få en forståelse av både det praktiske og teorien bak, sier Hauge.

Måleteknikk og beredskap 

Først gjennomgås det hvordan radioaktivitet oppstår og hvordan man måler dose. 

På dag to av kurset vektlegges bruken av doseratemålere og kontamineringsmonitorer. Deltakerne gjør praktiske øvelser med puck-metoden, som er en godkjent metode oljenæringen benytter for raskt å bestemme om noe er over grenseverdiene for deponeringspliktig radioaktivt avfall eller ikke.

– Dersom man skal ha en mer nøyaktig analyse, vil det ta flere uker. Det har man ikke anledning til å vente på i oljeindustrien, der må man ha raske svar, forklarer Hauge.

Arbeid med radioaktivt materiale innebærer alltid en viss risiko. Derfor står også beredskap sentralt i strålevern. 

– Det handler om sikkerhet for brukerne og om hvordan vi skal gå fram dersom en uønsket hendelse oppstår. Vi må ha kompetanse til å sikre og sperre av, og til å bruke riktig verneutstyr, sier Knut Aagesen i Equinor.

– Kurset er med på å gjøre folk mer observante. Det er et godt tilbud som favner vidt, også for meg som jobber mye med dette er det noe nytt å hente, sier Freddy Sten Olsen, stedfortredende strålevernkoordinator i Norsk nukleær dekommisjonering (NND).

Fulle deponier en utfordring

Norsk regelverk klassifiserer avfall etter aktivitetskonsentrasjon. Overskrides grensen på 10 becquerel per gram for stoffer som radium-226, regnes det som deponeringspliktig avfall.

Forskjellen på "friklasset" og deponeringspliktig lavradioaktivt avfall kan bety millioner i ekstrakostnader.

– I dag er kapasiteten på deponiene i Norge sprengt. NORM-deponiet i Gulen er for tiden stengt mens de søker om å få utvidet lagringskapasiteten, sier Hauge. 

Klima- og miljødepartementets strategi for radioaktivt avfall slår fast at så lenge det foregår olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel, må det sikres tilstrekkelig deponikapasitet. 

Mens det jobbes for å få på plass nye lagringsløsninger, er det sentralt at strålevernkompetansen spres. Etter tre intensive dager forlater kursdeltakerne Kjeller med noe mer enn bare et kursbevis. De har med seg en spisskompetanse det er økende behov for.