Etterretningen har endret seg. Mennesket er fortsatt det svakeste ledd

På 90-tallet bygget Ola Kaldager opp den hemmelige etterretningsgruppen E14. Foran høstens Attack-konferanse er budskapet hans klart: Teknologien har endret etterretningsfaget radikalt. 

Man har fått avanserte tekniske hjelpemidler som gjør overvåking og informasjonsinnhenting mye enklere. På den annen side er de fleste virksomhetene langt bedre sikret enn for noen tiår siden. 

– Brannmurene har blitt bedre, og det er vanskeligere rent teknisk å komme seg inn i systemene. 

Det betyr at fremmede etterretningstjenester flytter oppmerksomheten til dem som allerede befinner seg på innsiden.

– Skal man få tak i verdifull informasjon, må man ha mennesker med tilgang. Det kan gjøre hele forskjellen, sier Ola Kaldager.

Den tidligere spionsjefen går på scenen under Attack-konferansen 13. oktober med innlegget «Trusler og krig: Hvor alvorlig er situasjonen for Norge?».

Spioner og smalltalk 

I dag sitter 79-åringen på et av Gyldendals møterom med en rykende fersk bok i hånden. «Operatørene» er skrevet i samarbeid med Eirik Wekre og generalløytnant Robert Mood, og beskrives som «en thriller hentet rett ut av norsk virkelighet».

Kaldager har tidligere vært tilbakeholden med å gå i detalj om konkrete operasjoner. Romanformen gir mer spillerom for å beskrive håndverket bak, men mannen som i E14 fikk tilnavnet «den grå» vil ikke ut med hva som er fiksjon og hva som er fakta.

Han innrømmer likevel at innholdet er inspirert av egne erfaringer.

Kaldagers første utenlandsoppdrag som etterretningsoffiser var i den norske UNIFIL-styrken i Libanon på midten av 1980-tallet. Ti år senere fikk han oppgaven med å bygge opp E14, som skulle støtte norske styrker i utlandet med etterretning.

Gruppen opererte i konfliktområder der norske myndigheter hadde behov for informasjon. Det krevde folk som kunne etablere seg lokalt og få mennesker til å snakke.

Teamene besto gjerne av to nordmenn, ofte en marinejeger og en akademiker. Det avgjørende var ikke bakgrunnen, men evnen til å fungere sosialt.

– I menneskebasert innhenting er det kanskje aller viktigste at du er dyktig sosialt. At du er flink til smalltalk og lett får kontakt med andre mennesker.

Operatørene måtte skaffe seg et sted å bo, og en troverdig grunn for å være der.

– Dekkhistorien er kanskje det mest utfordrende. Hvorfor er du på akkurat dette stedet? Hvorfor reiser du rundt? Fordi vi var nordmenn, lyste det bistandskroner i øynene på folk, de trodde ofte vi var der for å legge til rette for utviklingshjelp.

Arbeidet var svært risikabelt. Operatørene levde i områder preget av krig og kriminalitet, og måtte kunne trekke seg raskt ut hvis noen fattet mistanke.

– Hvis de mente at vi var spioner og ønsket å bli kvitt oss, så hadde de anledning til det. Det måtte man være klar over hele tiden.

Ni måneder for å komme inn

Én operasjon trekker Kaldager selv frem når han skal forklare hvor forskjellig menneskebasert etterretning kan være fra bildet mange har av spionasje.

Under Kosovo-krigen ønsket både nordmenn, briter og amerikanere å finne ut hvem som kunne komme til makten i Kosovo når bombene stilnet.

– Amerikanerne rettet oppmerksomheten mot en familie som i stor grad besto av folk involvert i trafficking og smugling.

Norske myndigheter ville derimot etablere kontakt med det politiske miljøet rundt Ibrahim Rugova. Og det var nettopp Rugova som senere skulle vise seg å bli landets første president.

Gjennom kilder og personer med tilgang til nettverket rundt ham startet E14 en prosess som ifølge Kaldager tok rundt tre kvart år.

– Etterretning er en prosess. Det er først når prosessen er slutt og du har fått tak i det du skulle, at du ser resultatet.

Kaldager mener kontakten var til nytte da Norge senere fikk en sentral rolle i det internasjonale arbeidet rundt Kosovo.

Eksemplet illustrerer også hvorfor han mener menneskelig etterretning ikke er blitt mindre relevant etter hvert som teknologien har utviklet seg. Tvert imot.

Mindre naivitet 

Kaldager trekker fram norske universiteter og høgskoler som særlig interessante arenaer for utenlandsk etterretning. Ikke først og fremst fordi de sitter på statshemmeligheter, men fordi de er fulle av mennesker som senere kan få viktige posisjoner.

– Etterretningstjenestene driver talentspotting. Hvem er det som snakker sammen? Finnes det nettverk her som det er viktig å komme inn på?

Dagens studenter er morgendagens forskere, ingeniører, politikere og næringslivsledere. Samtidig er universitetene steder der akademia, næringsliv og politikk møtes.

Spionasjesakene ved NTNU og UiT har fungert som en vekker, men Norge har fortsatt et stykke å gå, mener han.

– Naiviteten er nok blitt mye mindre, men fortsatt er det sånn at man tenker at det ikke er så farlig, og at vi ikke har noe å skjule.

Det samme gjelder næringslivet. Kaldager holder foredrag for bedrifter i Nord-Norge, og mener særlig underleverandører er i en utsatt posisjon. 

– Veldig mange av de store bedriftene er avhengige av underleverandører. Hvis underleverandørene ikke greier å produsere, stopper hele greia. Det gjør dem til attraktive mål. 

Nordområdene trekker til seg oppmerksomhet

Kaldager har bodd i Nord-Norge i rundt 15 år, og har registrert et økende trykk fra utenlandske aktører. Han peker på mistenkelig aktivitet rundt Forsvarets og Etterretningstjenestens installasjoner, og forteller om bobiler og leiebiler som dukker opp på steder som ikke akkurat er vanlige turistmål.

– Jeg føler de driver og tøyer grenser. Prøver å se hvor langt de kan gå.

Han mener at russiske og kinesiske tjenester bruker mange av de samme metodene, og tror også de samarbeider.

– Selv om de har litt ulik tilnærming, tror jeg de samarbeider godt.

For Russland handler det om militære interesser i nord. For Kina handler det også om fremtidige handelsruter og råvarer. For begge handler det om å forstå og påvirke utviklingen i et område som blir stadig viktigere strategisk.

– Kina sier jo selv at de er et arktisk land. Det viser hvor stor interessen er for nordområdene.

Kaldager trekker fram sjeldne mineraler og gassleveransene til Europa som eksempel på sårbare punkt.

– Norge sitter på ressurser som er kritiske langt utenfor landets grenser. Det gjør norsk infrastruktur strategisk interessant.

Fra fest til dagen derpå

Dette bringer Kaldager over på det som kanskje bekymrer ham mest: hvor godt Norge faktisk er i stand til å tåle et alvorlig press mot samfunnet.

– Vi hadde en nesten 30 år lang fest fra 1991. Men etter en langvarig fest kommer dagen derpå. Det er den vi opplever nå.

Under den kalde krigen var totalforsvaret langt mer konkret, med avklarte avtaler om hvilke verksteder og transportfirmaer som skulle støtte Forsvaret. Mye av dette forsvant da Forsvaret ble bygget ned etter 1991.

Samtidig er dagens forsvar i enda større grad avhengig av det private næringslivet. Vedlikehold er satt ut. Transport er satt ut. Logistikk er satt ut.

– Man forutsetter nå at hele det sivile samfunnet skal være med og støtte opp om Forsvaret.

Problemet oppstår når bedriftene og kommunene som skal levere støtten, ikke vet hvilken rolle de har. Strømforsyningen er et eksempel, et langvarig strømbrudd rammer mobilkommunikasjon, transport, kommunale tjenester og hele den digitale infrastrukturen samfunnet er blitt avhengig av. 

– Det er også en del sårbarheter man ikke tenker på i det daglige. Ordførere, rådmenn og kommunedirektører er som regel ikke sikkerhetsklarert, og kan derfor ikke få tilgang til gradert informasjon som statsforvalteren sitter på.

Og det er ingen rask vei tilbake til den forsvarsevnen Norge en gang hadde.

– Det er ikke noen quick fix. Vi har penger, men ikke nok materiell og ikke nok soldater. Levering av nye stridsvogner tar flere år, og like viktig er det å utdanne menneskene som skal bruke dem.

Kaldager er tilbake til der samtalen startet. Med menneskene.

Selv i en tid der cyberangrep og høyteknologisk spionasje preger trusselbildet, mener Kaldager at den største sårbarheten er den samme som da han ledet E14.

– Jo bedre teknologien blir, desto viktigere er den menneskelige faktoren.