Kalenderen viser februar 1935. På Oslos østkant er man i ferd med å føre opp en massiv ny bygning i stål og betong. Fasaden blir dekket med rød, håndbanket teglsten, inspirert av de nyeste trendene fra Tyskland og New York. Men det har tatt lang tid å komme til dette punktet.
17 år har gått siden man begynte å snakke om oppføringen, og nesten ti år har passert siden arkitektkonkurransen for det monumentale byggverket. Den viktigste årsaken ligger imidlertid i grunnen – i området under Youngstorvet ligger leiren tykt. For et signalbygg som vil kappes med spiret på Domkirken i høyde må man grave dypt for å finne et godt nok fundament.
Til slutt blir like fullt Folketeaterbygningen realisert. Rundt 4000 kvadratmeter fordelt på 12 etasjer ruver over Youngstorvet, og danner en hjørnestein i Oslos identitet. Planene som viser hvordan man lagde bunnsolide påler gjennom 32 meter leiregrunn pakkes i en folder, folderen legges i en skuff, og skuffen lukkes. Det skal gå mer enn 70 år før den åpnes igjen.
De historiske tegningene skulle først bli sett igjen da nabotomten, gamle Kulturhuset, i år skulle rives. Geotekniker Pernille Aas i Sweco var blant dem som fikk beskue dem først:
– Disse pålene var virkelig solide greier, og ut fra tegningene tror vi at pelene ble støpt på plassen. Dette er en god påminner om at vi definitivt var flinke til å bygge på vanskelige steder også før i tiden. Folketeaterbygningen, eller tunnelene mellom Oslo S og Majorstuen, er gode eksempler på det. Ny teknologi og nye metoder har kommet til litt etter litt, men selv om Folketeateret nå er 82 år gammel er bygningen akkurat like fin og fri for sprekker i dag, sier hun.
Siden bygningen først ble oppført har ikke grunnforholdene rundt om i Norges land blitt noe enklere å jobbe med, men likevel setter vi nordmenn stadig i gang med byggeprosjekter på steder som er vanskelig å jobbe på. Utfordringen er spesielt tydelig i områder der det er trangt, der grunnen er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet, eller består av setningsømfintlig leire – noe vi har mye av i dette landet.
Utviklingen i teknologi og metoder gjør selv byggeplasser man kunne tro var nærmest umulig å jobbe på – noe disse tre «umulighetene» viser veldig godt:
Selv om vi har mer enn nok plass på landjorda i Norge ønsker de fleste å bo nær vannet – og man kommer ikke stort nærmere vann enn på en utfylling i sjø. «Kanalbyen» i Kristiansand, som på folkemunne kalles «Kristiansands Venezia», er ett eksempel på dette.
– Det har blitt veldig populært med slike sjøtomter, som vi ser stadig mer av. I tillegg til Kristiansand har du også Oslo med Tjuvholmen og Sørenga, og i Fredrikstad er det et annet prosjekt underveis – så de kommer overalt. Det er jo litt luksus å bo nære vannet, sier Aas.
– Ved sjøen er det gjerne vanskelige grunnforhold, fordi isbreer og elver har satt fra seg de fineste stoffene ytterst. Sjøbunnen nær havnestrøk og elveutløp er dessuten ofte sterkt påvirket av menneskelig aktivitet, og kan inneholde mye organisk materiale som er sterkt setningsømfintlig. For å løse dette kan vi for eksempel se på et gammelt fabrikkområde i Stavern som vi jobber med nå. Der er det bløt leire ute i fjorden som fylles over med sprengstein. For å sikre at det blir stabilt må vi fylle opp gradvis, slik at poretrykket stabiliserer seg forsiktig. Etter det må vi kanskje bruke spunt for å få tørre byggegroper, forklarer geoteknikeren.
Med denne metoden vil både leiregrunnen og fyllingen sette seg, og man kan montere selve bygningsmassen oppå peler. Siden terrenget i sjøen gjerne skrår utover er det imidlertid viktig at pelene klarer å håndtere en kombinert horisontal og vertikal bevegelse. Slike momenter går inn i beregningene som geoteknikerne gjør, og i selve håndteringen av byggeplassen.
Vanskelig underlag er ikke bare et problem til sjøs. Grunnforhold over hele landet skaper et eget sett med utfordringer. Forskjellige varianter av spunt blir ofte brukt for å komme til, og geoteknikeren peker på E6 gjennom Trondheim som eksempel på god bruk av rørspunt. Der ble kjempestore stålrør boret ned tett i tett og holdt sammen, før byggegropen ble kalksementstabilisert. Sistnevnte betyr at entreprenøren blander inn sement og kalk i leiren ved hjelp av en diger «visp», som gjør at leiren blir fast og lettere kan graves ut.
– I Trondheim har man nemlig kvikkleire overalt, men du finner dette også mange andre steder. For en idrettsbane i Tvedestrand skal vi nå masseutskifte både myr og et lag med kvikkleire. Det er en type jobb hvor utførelsen er veldig viktig, og det er mange sikkerhetsvurderinger inne i bildet, forteller Aas.
– Dette er en typisk type terreng fra istiden. Breen har bare skurt over området, og så har det dannet seg store sprekker i berget som har samlet opp avsatt leire over lang tid. Terrenget har dessuten ligget under havnivå på grunn av tyngden til isen. Når landjorda deretter har fått en hevning, har grunnvann vasket ut salt fra leira. Dette har skapt mange lommer med kvikkleire. Det er også myr der, som naturlig samler til seg vann fra området rundt, og gir et stadig tilsig av vann og masse, sier hun.
Kvikkleire især gjør jobben vanskelig. Dersom det går brudd i leiren vil alt bli flytende. Da er man avhengig av at man aldri beveger seg ned i gropa med mannskap eller maskiner. Det må brukes maskiner som står på trygg grunn med veldig lange armer for å fjerne hele laget. Med denne metoden vil man også redusere risiko for at kvikkleira blandes inn med øvrige masser på tomten.
Et tredje vanlig problem i dag er trange byggeplasser. Dette er særlig relevant i byene – masser og betongelementer skal fraktes til og fra stedet, som også medfører mye last inn mot selve byggegropa. Gravingen i seg selv vil medføre at setninger oppstår rundt byggegropa i nesten alle tilfeller. Samtidig er det både folk, veier og naboer på alle kanter. På toppen av det hele er de fleste tettbygde strøk i nærheten av vann, som altså skaper egne problemer med grunnen.
– Normalt graver vi åpent, men siden det er så trangt må vi ramme ned spuntvegger. Det er en konvensjonell metode og fungerer bra i leire. Vårt fokus er å gjennomføre en trygg utgraving og minimere potensielle skader. Boret stålrørspunt ville vært et bedre alternativ hvis det var mye stein og grums i grunnen, mens slissevegger kunne vært et tredje alternativ dersom man skal grave veldig dypt, forteller hun.
– Ta som et godt eksempel det gamle Kulturhuset, midt i Oslo sentrum, som nå er revet. Dette er en veldig bløt tomt, hvor vi blant annet må kalk-sementere gropa for å få det stabilt. Bygget skal ikke hvile på dette, men vi gjør det for å holde stabilitet i gropa, forteller Aas.
Nye bygg er ofte dypere fundamentert enn eksisterende bygg, og dette skaper spesielle utfordringer med undergraving av nabobygg. Da hender det disse byggene må sikres ved å refundamentere, enten hele bygget eller veggene nærmest byggegropa
– Dette gjør vi mot nabobygget slik at det forblir stabilt, unngår store setninger, og ikke faller ned i gropa vi jobber i, sier Aas.
