Vindu mot verden

Vinduer fra NorDan AS på Moi finnes over nesten hele kloden, fra Kina, Kasakhstan, Russland, Island og Grønland, til Iran, Riga og Andorra. Men hovedmarkedet utenfor Norge er Storbritannia, Sverige og Nederland.

Bedriften feiret sitt 75-års jubileum i august. Den suksessrike gründeren, Johannes Rasmussen, utdannet seg i et utdøende yrke og ble hjulmaker i sitt hjemland Danmark. Men danskene hadde ikke behov for trehjul. Derfor ville han til Amerika, som så mange andre skandinaver med ambisjoner om å komme seg ut av de fattige forholdene hjemme.

Begynte med tak

Rasmussen reiste via Norge, og i dette fjellandet mot nord ble den unge håndverkeren værende. Han startet hos en byggmester i Stavanger og ble som 25 åring arbeidsformann for datidens største takkonstruksjoner. Siden bygget han brakker for NSB fra Stavanger til Kristiansand. Heller ikke denne gangen nådde han endemålet. For på Skjeggestad stoppested nord for Moi fant han sin kone, Tøri Tonette. Deres tre barn og flere i tredje generasjon arbeider nå i hjørnestensbedriften han suksessivt bygget opp på Moi.

Johannes Rasmussen startet som byggmester på Moi i 1926. Den tid snekret husbyggeren også både vinduer, dører, trapper og kjøkkeninnredning. Da fikk Rasmussen ideen å lage mest mulig av slik innredning på et verksted, i stedet for å gjøre det på en upraktisk byggeplass. Dermed kjøpte han et lite verksted på 28 kvadratmeter. Her produserte han flere vinduer og dører enn han kunne benytte selv, og begynte å selge til andre byggmestre i Flekkefjord og Egersund. Snøballen hadde begynt å rulle. Kvalitet og omtenksomhet preget den unge dansken. Det ga bedriften et godt rykte.

Industriprodukt

På 1950-tallet så mange ferdighus dagens lys. Da besluttet Rasmussen, sammen med de tre sønnene sine, at vinduer var produktet med størst potensial. I 1956 produserte de i gjennomsnitt ett vindu om dagen. Men først i 1960-årene ble den første virkelige vindusfabrikken skapt.

Nå utpønsket de et revolusjonerende vindu. – Det unike var ikke bare utviklingen og patenten på dette vinduet. Samtidig ble det utviklet maskiner til å produsere det, sier salgsdirektør Johannes Rasmussen, grunnleggerens sønnesønn. Poenget var å fremstille produktet industrielt. Dermed ble prisen halvert, og dette la grunnlaget for vinduseventyret på Moi.

I 1967 begynte bedriften å bygge store fabrikkhaller på 1600 kvadratmeter hver. På ti år bygget de ti haller. I dag omfatter bedriften på Moi 40.000 kvadratmeter.

Rask vekst

I 1969 passerte produksjonen 50.000 vinduer. Omsetningen var én million kroner i 1960. Ti år senere var den 20 millioner, og to år deretter var omsetningen doblet. I 1976 omsatte konsernet for 100 millioner kroner og ble utpekt til Årets Bedrift. Flere store utmerkelser og æresbevisninger har drysset over ledere og ansatte etter denne tiden.

– Store milepæler de følgende årene var da bedriften kjøpte andre aktører i inn- og utland. I dag har de datterselskaper i Skottland, England og Nederland. På Otta og Arneberg har de fabrikk, og i Eigersund og Sverige en dørfabrikk. Bedriften har salgskontor i de seks største byer i Norge, sier Johannes Rasmussen.

Kløkt og kunnskap

I Oddvar Lavolds jubileumsbok finnes drøssevis av eksempler på hvor viktig det er å være egen maskinkonstruktør – og at ikke alle forespørsler etter store vindusleveranser nødvendigvis er seriøse. En av bedriftens største enkeltordre er på 15 millioner kroner, etter et fremstøt fra Kaliningrad.

Verdensmarkedet er mangfoldig, og lokalkunnskap viktig. Derfor engasjerte bedriften en Scotland Yard-politioffiser som rådgiver for å sikre vindu og dører mot innbrudd. Det resulterte i de beste resultatene noe standardvindu hadde oppnådd ved Statens Provningsanstalt i Sverige.

Opplæring

– Dagens største problem er å få nok kvalifisert arbeidskraft. Vi driver mye kursing og utvikling av våre ansatte – gjerne frem til fagbrev, sier Rasmussen.

Han håper på stabile rammevilkår, slik at virksomheten kan videreutvikles jevnt og trutt. 30 prosent av produksjonen i høykostlandet Norge eksporteres, mest til Storbritannia, deretter Sverige og Nederland. – Vi er sterkt opptatt av å være konkurransedyktige. Eksport er langsiktig satsing, problemet er å si nei til forespørsler, sier han.