Edvard og May-Britt Moser, leder og nestleder ved Norges eneste Kavli-institutt: Kavli Institute for Systems Neuroscience/Centre for the biology of memory ved NTNU. (Bilde: Stein Jarle Olsen)

– Vi ønsker å lage et hjernehus

Hjerneforskerne Edvard og May-Britt Moser lokkes av toppuniversiteter i utlandet hvert eneste år, men vil helst være i Trondheim.

  • nyeteknologier

Edvard og May-Britt Moser

Alder: 49 og 48

Yrke: Leder og nestleder ved Kavli Institute for Systems Neuroscience/Centre for the biology of memory

Familie: To døtre

Kavli Institute

  • Nordmannen Fred Kavli grunnla i 2000 Kavli-stiftelsen, som blant annet bevilger penger til etableringen av såkalte Kavli-institutter på utdanningsinstitusjoner rundt omkring i verden.
  • Instituttene har som formål å bringe forskningen innenfor fire fagfelt videre: Astrofysikk, nanovitenskap, nevrovitenskap og teoretisk fysikk.
  • De fleste av de totalt 15 Kavli-instituttene finner vi i USA.
  • I tillegg til Kavli Institute for Systems Neuroscience finnes det to øvrige Kavli-institutter i Europa: Kavli Institute for Cosmology ved Universitetet i Cambridge i Storbritannia og Kavli Institute of Nanoscience ved Universitetet i Delft i Nederland.


– Oi, er klokka så mye allerede?

Edvard og May-Britt Moser er sent ute til intervjuet med Teknisk Ukeblad. Bare ti minutter, men likevel nok til at vi må ringe og etterlyse dem.

Vi ba først om intervju tidlig i mars, men fikk beskjed om at de ikke hadde noen mulighet før 8. juni, uten noen videre utdyping.

– Jeg synes vi er travle hele tida, jeg. Det går i hundre, ler May-Britt.

– Grunnen til at vi ikke hadde mulighet tidligere, var at søknadsfristen for en ny periode som Senter for fremragende forskning gikk ut, og vi valgte å gi søknaden full prioritet, utdyper Edvard.

Holdt sammen lenge

Moser-ekteparet møttes allerede på videregående. De bestemte seg etter hvert for å studere psykologi sammen, og ble begge ansatt som førsteamanuenser ved NTNU i 1996, før de sammen grunnla Centre for the Biology of Memory i 2002.

Senteret fikk status som såkalt Kavli-institutt i 2007, og Edvard og May-Britt er i dag henholdsvis leder og nestleder for senteret.

Nylig fikk de den prestisjetunge Anders Jahre-prisen, som deles ut til forskere som har bidratt med fremragende vitenskapelig arbeid innen medisinfaget i Norden. Tidligere i år ble de også de første norske vinnerne av den kanskje enda mer prestisjetunge Louis Jeantet Prize for Medicine.

Les mer: Medisinpris til NTNU-forskere

Oppdaget gitterceller

Moser-paret fikk prisen for sin banebrytende oppdagelse av hjernens såkalte gridceller, eller gitterceller på norsk. Oppdagelsen har blitt betegnet som den største innenfor hjerneforskningen de siste par tiårene.

Gridcellene ga svar på spørsmål forskerne hadde stilt i 35 år.

Stedsinformasjon Edvard og May-Britt Moser har satt NTNU på verdenskartet for hjerneforskning. Nå får de tidoblet arealene sine. Stein Jarle Olsen

Stedsinformasjon

Tidligere trodde man at stedsinformasjonen oppstår i hippocampus-strukturen i hjernen, men forskerne ved NTNU-senteret fant ut at den grunnleggende mekanismen faktisk ligger et helt annet sted.

– Andre forskere hadde sett på den delen av hjernen som får informasjon fra dette området, kalt plasscellene, og fant ut at disse cellene bare var aktive når forsøksdyrene var ute og gikk, og kun aktive ett eneste sted. Andre plassceller i samme del av hjernen er aktive andre steder, så du kan nesten se det for deg som et kart.

– Vi var interesserte i å finne ut hvordan slik plassavhengighet i den delen av hjernen var mulig, og tenkte oss at informasjonen disse cellene får måtte komme fra et annet sted enn i selve hippocampus. Vi begynte å registrere signaler i inngangsporten til hippocampus, i et område vi kaller entorhinal cortex, og fant etter hvert disse gittercellene. Mens en plasscelle kun er aktiv på ett sted, er en gittercelle aktiv på mange steder, men kun i et helt regulært heksagonalt mønster som kan brukes til å måle avstander og retninger.

På vei mot målet

Edvard tegner mønsteret på et papir, mens May-Britt forklarer at jo dypere du kommer i entorhinal cortex, jo større maskevidde har gridcellene, men at de fortsatt kan beskrive det samme området.

Gridkartet finnes altså i mange forskjellige målestokker, noen med høy og noen med lavere oppløsning.

Gridcellene er en del av hjernens mekanisme for å kartlegge vår egen posisjon i rommet. Cellene tar imot signaler om endringer i hastighet og retning under bevegelse, og bruker disse signalene til å beregne endring i posisjon.

INNSIKT: Hjernens ethernet

Millimeterpapir

Gridkartet blir altså laget ut fra bevegelsesinformasjon. I tillegg mottar cellene informasjon om hvordan verden ser ut – landemerker – og dette brukes til å korrigere "posisjonsvektoren".

– Det fungerer som rutelinjene på et millimeterpapir, bare med tre akser. Siden det er helt periodisk, kan du tenke deg at plasscellene lytter til gridcellene og er i stand til å dra ut informasjon fra dem. Plasscellene kombinerer den metriske informasjonen fra gridcellene med informasjon som er unikt for hvert sted, slik som landemerkene, og resultatet lagres i hukommelsen i hippocampus.

– Svært ofte når man leser om dere i media, handler det om at dere har fått en eller annen tungtveiende pris. Dere har vært ganske vellykkede?

Moserne tygger lenge på ordet, lurer på om det er riktig å bruke.

– Det er ikke noe kjekt å kalle seg selv vellykket, men det er jo alltid vår ambisjon å få til det vi har satt oss fore. Allerede da vi var studenter, diskuterte vi hva vi skulle velge, og var enige om at uansett hvilken vei vi skulle gå, så måtte vi gjøre det ordentlig. Vi ønsket å koble det vi selv studerte, psykologi, med biologi, og sånn sett kan du kanskje si at vi har vært vellykkede, ved at vi har nådd et stykke på vei mot et mål vi satte oss allerede tidlig på 80-tallet.

Edvard og May-Britt Moser, leder og nestleder ved  Kavli Institute for Systems Neuroscience/Centre for the biology of memory ved NTNU.
- Vi behandler forsøksdyrene våre som kjæledyr, sier May-Britt Moser. Stein Jarle Olsen

– Har vært heldige

– Jeg vil også hevde at vi har vært vellykkede i den forstand at vi har fått lov til å holde på med det vi har hatt lyst til, og folk har lagt til rette for at vi har kunnet jobbe med de spørsmålene vi har vært opptatt av. Men vi har også vært heldige. Ingen kunne jo drømme om at vi skulle finne gridcellene, for eksempel.

– Får dere mange tilbud om å bytte jobb?

– Vi får en del tilbud. Det er nesten litt pinlig, for de synes iblant at de har så fantastiske tilbud at vi ikke kan si nei. Vi har fått et par tilbud fra toppuniversiteter i USA og noen i Europa, men hver gang har vi takket nei. Vi er lykkelige her, og har vanvittig bra støtte i hele NTNU-miljøet, som støtter og hjelper oss om det er noe vi trenger. De vet at om vi spør om noe, så er det kun for å fremme forskningen.

– En annen ting er at vi har en veldig god forskningsgruppe her, med mange dyktige og hyggelige folk. I tillegg får vi ha en god teknisk stab, som kan være vår teknologiske hukommelse her på senteret. Der er det “excellence” helt fra dyreteknikerne til det mest intrikate ingeniørarbeidet.

Snille, men strenge Edvard Moser. Stein Jarle Olsen

Snille, men strenge

Totalt rår de over en stab på 40-50, mens hele senteret består av rundt 90 mennesker.

– Hvordan er dere som ledere?

– Litt for snille, vil nå jeg si. Vi har en tendens til å skjemme bort både barna våre og folkene rundt oss. Samtidig er vi ganske strenge på hva vi vil folk skal jobbe med – det skal være excellence helt ut i fingerspissene. Vi stiller krav til topp kvalitet, og ber ofte forskerne gjøre ting på nytt eller grundigere om det ikke holder mål for publisering. Samtidig er forskningen et rotterace, og uten nyhetsverdi får du ikke plass i et tidsskrift, så det gjelder å ha is i magen. Det kan være veldig tøft, sier May-Britt.

– Hva betydde det å få status som Kavli-institutt?

– Det betydde alt. Vi hadde Senter for fremragende forskning-status, men det var altså bare i ti år, og i og med at det var usikkert i en periode om vi fikk konkurrere om statusen på nytt, kunne senteret ha blitt lagt ned. Kavli-instituttet er derimot permanent, og har i tillegg såpass høy status at det er en beskyttelse i seg selv mot å bli lagt ned, som er det store spøkelset for oss.

Les også: Berømt hjerne skal gi svar

NTNU tidobler hjerneforskningssenter

Stor utvidelse May-Britt Moser. Stein Jarle Olsen

Stor utvidelse

Nå skal huset bygges om til det som skal bli Norwegian Brain Centre. Dagens laboratorier på mellom 300 og 400 kvadratmeter blir til over 4000, og i tillegg kommer 1200 kvadratmeter nye kontorer.

NTNU har bidratt med 42 millioner kroner, og håpet er at laboratoriene skal stå ferdig i desember.

– I dagens laboratorier er det så trangt at man så vidt kan stå to stykker sammen mens man kler på seg. Folk står i kø for å kjøre forsøk, mens de nye lokalene gjør at vi endelig kan puste. Vi vil også ta imot andre hjerneforskningsgrupper i laboratoriene, og håper at vi vil få en utstyrsbevilgning fra Forskningsrådet etter hvert. Da kan vi fylle rommene med avansert vitenskapelig utstyr. Hele huset skal på sikt bli et slags hjernehus.

– De fleste av forsøkene deres gjøres på dyr. Hvordan forholder dere dere til det?

– Jeg har veldig respekt for det, og var medlem av Dyrebeskyttelsen da jeg var ung. Jeg jobber ganske intenst for at dyrene skal ha det så godt som mulig, og tenker hele veien på ting vi kan gjøre for dem. Blant annet har vi større bur enn påkrevd, de får lov til å bo sammen og har masse leker. Vi må behandle dem som kjæledyr, ellers får vi ikke gode data, og det er et slags snilt ris bak speilet, sier May-Britt.

Må bruke dyr

Det finnes likevel ingen annen måte å få kunnskap om hjernen og atferd på enn å studere på dyr, påpeker Edvard.

– Vi forsøker å gå så langt ned i dyrerekka som vi kan uten å miste likheten med menneskehjernen, og rotter er ganske like oss. Derfor er det unødvendig å gjøre forsøkene våre på griser eller aper. En del grunnleggende funksjoner kan du studere på insekter og snegler, og vi bruker også datamodeller for å rydde ut flest mulig alternativer. Du må fortsatt gjøre biologiske forsøk, men du kan gjøre langt større sprang for hvert av dem, sier han.

– Dere har både levd og jobbet sammen lenge. Hvordan fungerer det?

– Vi har en stor lab med 25 stipendiater, postdoktorer og så videre, spredt over et bredt fagfelt. Jeg kunne ikke holdt styr på dem alle alene, og vi komplementerer dessuten hverandre på en god måte. Hun er sterkere på noe, mens jeg på noe annet, og summen av én pluss én blir derfor i vårt tilfelle mer enn to. I tillegg er vi begge så engasjerte i det vi holder på med at det er en fordel at den andre også er involvert, sier Edvard.

– Disse prisene inneholder ofte en personlig sum til forskerne. Blir dere rike av dette?

– Ånei, vi har fremdeles et hav av gjeld. Vi har lånt oppover ørene til både studier og hus, så pengene går stort sett til nedbetaling. Vi lever på langt nær noe ekstravagant liv, kanskje med unntak av noen ferier til eksotiske steder. Edvard er avhengig av å klatre på vulkaner, så vi har blant annet vært på Galápagos og i Indonesia. Samtidig er jo vi jo på konferanser rundt omkring i verden, og benytter iblant disse anledningene til å ta litt ferie, sier May-Britt.

Facebook og Twitter holder de seg dog unna.

– Det blir litt overflod av informasjon, rett og slett.