(Bilde: Knut Strøm)
(Bilde: Knut Strøm)
(Bilde: Knut Strøm)
(Bilde: Knut Strøm)
(Bilde: Knut Strøm)

Veghistorie i Zambia med norsk hjelp

  • arkivnyheter

Sola står nesten rett over hodene på oss et par mils vei ut fra hovedstaden Lusaka i Zambia. Varmen er trykkende da to sett mobilvekter testes for første gang. Den tidligere lederen for Veg- og trafikkstaben i Region Vest i Statens vegvesen, Jan Tore Odd, er leder for arbeidet.

Ikke lenge etter blir det også fangst for Anne Beate Budalen Hansen som overvåker den andre mobilvekten. Til daglig er hun leder for et kjøretøyprosjekt i trafikksikkerhetsavdelingen i Vegdirektoratet, mens Asbjørn Johnsen er seksjonsleder i kjøretøyseksjonen i Vegdirektoratet. Begge to er nede i Lusaka for en kortere periode.

Moderne utstyr

– Endelig ser vi resultatet av arbeidet vi startet for fire år siden, sier Jan Tore Odd. Han er leder for prosjektet og arbeider fast ved kontoret Statens vegvesen har etablert i Lusaka. Utstyret som brukes er det mest moderne som finnes på markedet. Det spesielle er koblingen mot en sentral database. Det skal forhindre mulighet for korrupsjon.

De to vektene som nå ble satt i drift koster rundt 700.000 kroner. – Opprinnelig var det tanken å etablere seks mobile vektkontrollsystemer, men prisen gjør at vi kanskje ender opp med fire, sier Odd. I tillegg til mobilvektene finnes en del faste vektstasjoner som nå skal opprustes med ny teknikk og nytt personell.

Ikke alt går på skinner dagen mobilvektene er ute på vegen for første gang. Utstyret betjenes av zambiere som har hatt noen dagers kurs på å betjene selve veieenhetene og det mobile datautstyret. De fleste har ikke brukt PC-er før. Noen ganger må kontrollen avbrytes og de må starte på nytt.

Under skyggen på et tre sitter en offentlig tjenestemann ved et campingbord og skriver ut bøter. Her er det heller ikke noe datateknikk. Sjåførene som får bøter har ikke penger og må bare vente til eieren kommer og får gjort opp.

En sjåfør har egentlig ikke overlast, men har lastet feil slik at det blir registret overlast på et hjulpar. Han prøver iherdig å diskutere seg vekk fra en bot, men til ingen nytte. – Problemet er at sjåførene ikke har noen utdanning i lasteteknikk. Det verste er at heller ikke lastebileierne alltid vet hva de driver med, sier Jan Tore Odd.

Kan ikke lese og skrive

En undersøkelse viste at svært mange sjåfører verken kunne lese eller skrive. – Vi hadde en spørreundersøkelse, men det ga oss bakoversveis. Sjåførene skjønte ikke hva som sto på skjemaene. Derfor må vi bare erkjenne at vi befinner oss i et U-land, sier han.

Den største oppgaven går ut på å holde kontroll med aksellasten på vegene. Aksellastprogrammet er finansiert av både EU og Norad og koster rundt 50 millioner kroner i løpet av fire år. Av dette kommer 20 millioner kroner fra EU og resten fra Norad. – Det er spesielt at EU går inn med så store midler i et norsk prosjekt, forteller Odd.

Vegnettet i Zambia skal opprustes med midler fra Verdensbanen. Betingelsen er skikkelig kontroll med tungtrafikken slik at vegene ikke blir kjørt i stykker på grunn av for høy aksellast. I alt skal det gjennom utviklingsprogrammet for veger i Zambia, Roadsip, brukes 1 milliard dollar på rehabilitering og vedlikehold.

– Vi får ikke penger til vedlikeholdet før programmet med aksellast er kommet i gang, sier Odd. Det skal også settes grenser for lengden på tunge kjøretøyer. Trafikksikkerhet er et viktig innslag i prosjektet.

Vanntett system

Arbeidet til Jan Tore Odd og staben av lokale medarbeidere starter først og fremst med å sette opp vektstasjoner, lage forskrifter, hjelpe til med utforming av nye lover og lære opp personell til å betjene vektstasjonene.

– Det blir en tung oppgave å skrive om lovgivningen slik at vi kan bøtlegge skikkelig for overlast. Vi må også ha et vanntett system for kontroll av de tunge kjøretøyene slik at vi unngår korrupsjon, sier han.

Nå er det folk fra forsvaret som arbeider med de få vektkontrollene som er. De tidligere vektkontrollørene ble alle sparket på grunn av korrupsjon. Når det nå skal settes opp nye vektstasjoner på hovedvegene, blir det spesielt passet på at utstyret som blir anskaffet ikke kan ordnes på for å unngå å vise overvekt.

Heller ikke bruk av forsvarets folk hindrer korrupsjon. Nylig ble en offiser degradert på stedet ved en vektstasjon i Livingstone fordi det ble oppdaget uregelmessigheter.

– Det blir derfor like mye et antikorrupsjonsprogram som et aksellastprogram. Vi vet at korrupsjon er spesielt utbredt innen transportnæringen og må derfor innrette oss deretter, påpeker Odd. Målet er å holde overlasten under 5 % innen 2008.

(egen sak) :?

Fra Leikanger til Makeni

For ett år siden forlot Jan Tore Odd og kona Ruth May vakre blomstrende frukttrær på Leikanger og flyttet ned til Makeni, noen kilometer fra sentrum i Lusaka. Der skal de være i tre år til.

Der har de både residens, kontor og gjestebolig for personer som kommer ned fra Norge for å arbeide i kortere tid på forskjellige prosjekter.

At bergenseren Jan Tore Odd fikk oppdraget med å bestyre kontoret skyldes blant annet at han tidligere har arbeidet med tilsvarende prosjekter i Tanzania og Botswana. Der har han tidligere også arbeidet sammen med Asbjørn Johnsen.

For Anne Beate Budal Hansen er det første gang hun er utenlands på slikt oppdrag. – Jeg synes dette er meget inspirerende og utfordrende, men samtidig også arbeidskrevende. Også Asbjørn Johnsen synes slike oppdrag er interessante. I år regner han med fire turer ned til Lusaka.

Også Ruth May er engasjert i prosjektet. Hun holder blant annet rede på lokaler og regnskap i tillegg til at hun har deltidsstilling ved den norske ambassaden. Hun har også lenge hatt lyst til å dra til Afrika. – Nå var det rett tid å reise siden barna er blitt så store at de er blitt studenter, sier hun.

Det mest uvante var å få hushjelp. – Jeg føler meg litt hensatt til forrige århundre. Men jeg trøster meg at det gir jobb til en alenekvinne som skal forsørge sine to barn. Hushjelpen er for øvrig formelt ansatt hos Statens vegvesen.

Fattigdom

På spørsmålet om hva som er det verste ved å bo i Luska er både Jan Tore Odd og Ruth May enige om at det er fattigdommen de ser rundt seg. Det er 60 prosent arbeidsløshet i Lusaka. Derfor er det mange som knapt har penger til å kjøpe seg mat.

Når Jan Tore og Ruth May er ute på tur i helgene, stopper de ofte og kjøper frukt og grønnsaker hos kvinner som står ved vegkanten for å selge sine varer. – Jeg betaler heller litt mer for varene hos disse kvinnene for da vet jeg at pengene går til familien. Menn bruker heller pengene på seg selv, sier hun.

Ordtaket om at det er kvinnene som bygger Afrika har jeg fått verifisert er riktig. – Det er bare å se på vår hushjelp Mary hvordan hun arbeider for å sikre framtida til barna sine som allerede vet hva de skal bli. Lisa på seks skal bli sykepleier, mens Thomas på 11 skal bli ingeniør som ”sir Jan Tore”, sier Ruth May med et smil.