Undergrunnen er avgjørende

Undergrunnen er selve fundamentet for en vei, bane eller plass. Svikter dette, så svikter hele konstruksjonen, og reparasjonskostnadene kan bli store. Begrepet ”svikter” har i denne sammenheng imidlertid mange nivåer og former, og er ofte avhengig av øynene som ser.

I daglig arbeid dimensjoneres veier og plasser etter dimensjoneringstabellene i Håndbok 018. Dette er Statens vegvesens håndbok eller veinormal, som beskriver alle krav og retningslinjer til dimensjonering og utforming av veier. Håndboken brukes av alle i bransjen – også ved bygging av kommunale og private veier og plasser og går under betegnelsen 018.

Håndboken inneholder krav til dekke, bærelag og forsterkningslag gitt ut fra type konstruksjon, trafikkmengde, valgte massetyper og undergrunn. Ulike beregningsprogram kan også benyttes, men grunnprinsippene for dimensjoneringen blir de samme. I dagens utgave av Håndbok 018 dimensjoneres forsterkningslagets tykkelse ut fra undergrunnens type og styrke, og er definert som bæreevnegruppe 1–6. Nå skal håndboken revideres. I denne artikkelen vil jeg ta for meg hvordan bæreevnegruppe 6 – leire, silt, T4 – defineres og benyttes, og hvordan den bør behandles.

Fire undergrupper

Bæreevnegruppe 6 defineres i fire undergrupper avhengig av Su-verdien, altså udrenert skjærstyrke, som defineres i geotekniske rapporter som en styrkeparameter på urørt masse. Men er det riktig å benytte denne som dimensjonerende styrke på undergrunnen? Andre parametre som også oppgis, er omrørt skjærstyrke, So, vanninnholdet i massen og sensitiviteten.

Leire og silt, eller finstoffholdige masser, er som regel ømfintlige for vann og dynamiske belastninger, og skifter ofte totalt karakter og styrke. Undergrunnens styrke, spesielt for bæreevnegruppe 6, burde derfor dimensjoneres ut fra blant annet disse parametrene: udrenert og omrørt skjærstyrke, sensitivitet og vanninnhold, og ikke utelukkende ut fra Su-verdien.

Ny formel

Undertegnede har utviklet en formel for dette og har benyttet denne ved dimensjonering av veier og plasser der Håndbok 018 er benyttet i tillegg. Den dimensjonerende styrke på undergrunnen vil da være noe mellom Su-verdien og So-verdien avhengig av vanninnholdet, sensitiviteten og hvilken type konstruksjon som bygges (armert eller uarmert). En tidligere fast silt blir svært ofte tilnærmet flytende ved bearbeiding. Dette skjer med massen i anleggsperioden ved utlegging, komprimering og belastning av forsterkningslaget, og kan medføre store problemer og kostnadsoverskridelser for entreprenøren. Sannsynligvis blir traubunnen ødelagt gjennom denne fasen av prosjektet, ved at det blir ulike tykkelser på forsterkningslaget og etableres store hjulspor i trauet, som igjen samler på vann og gir ujevne telehiv (se artikkel i TU25/01).

Entreprenøren blir sannsynligvis pålagt å finne løsninger til egen kostnad, selv om ansvaret egentlig ikke er hans. Bruk av geonett som armering av forsterkningslaget eller tradisjonelle løsninger som masseutskifting eller økning av tykkelsen på forsterkningslaget blir ofte løsningen, men hvem betaler?

Ansvaret

Underdimensjonering av undergrunnens styrke har altså en teknisk side. Konstruksjonen blir ikke så sterk og teknisk god som ventet og påkrevd. Dette får som regel også økonomiske konsekvenser. Eksempelvis høyere vedlikeholdskostnader for byggherren, anleggstekniske problemer og kostnader for entreprenøren, uten at disse partene egentlig er ansvarlig for årsaken til kostnadene (underdimensjonering). Til slutt kan dette også få juridiske konsekvenser, men hvem har da skylden? Byggherren som har engasjert en konsulent, konsulenten som har benyttet egne eller andres grunnundersøkelser og benyttet gjeldende standarder i Norge for dimensjonering, eller entreprenøren som har gitt pris på og forsøkt å bygge beskrevet løsning?

Svaret kan være alle eller ingen, og da blir det vel byggherren som til slutt blir taperen, eller kanskje mest uskyldige av alle, nemlig entreprenøren.

Kan unngås

Disse problemene kan imidlertid unngås ved å benytte en korrekt og realistisk dimensjonering av forsterkningslaget. Da må de anleggstekniske parametre vurderes, men det viktigste er å benytte en korrekt verdi på undergrunnen slik den oppfører seg i anleggsperioden. Artikkelforfatteren har selv dimensjonert en rekke veikonstruksjoner der disse prinsippene er fulgt, med gode resultater.

Mitt håp er at den nye Håndbok 018, som nå revideres, ser på undergrunnen som en like viktig del å dimensjonere som de øvrige delene av en veikonstruksjon. Skader her vil bety de største kostnader å utbedre, skader som ikke bør oppstå i en korrekt dimensjonert og bygget konstruksjon.

STEIN H. STOKKEBØ

er sivilingeniør og daglig leder i Stokkebø Competanse AS.