Telefonsmeden L. M. Ericsson

15 år gammel fulgte L. M. Ericsson en gruvefogd til Egersund for å undersøke et malmfunn. I et halvt år bar han bor fra smeden til de forskjellige sprengplassene, helt til smeden en dag ikke vendte tilbake fra en bytur. Ericsson overtok smedens oppgaver og holdt på jobben i ett og et halvt år. Senere jobbet han som rallar på stambanen ved grensen til Norge.

– Innerst inne hadde jeg en sterk lengsel etter å lære et yrke, helst i den mekaniske bransjen, skrev Ericsson senere i et brev til sin yngste sønn. Han tok derfor læreplasser hos smeder i Sverige for å bli kunstsmed.

Først i 1867 tok karrieren hans en annen retning, da han ble ansatt ved telegrafverkstedet Öller & Co i Stockholm, etter å ha vandret over 300 kilometer fra hjembygda Värmskog. Den fattige unge mannen hadde ikke råd til togbilletten.

L. M. Ericssons minnegård

Den fascinerende historien om den svenske telefongründeren fortelles på Lars Magnus Ericssons barndomshjem Nordtomta i bygda Värmskog, som ligger ved innsjøen Värmeln om lag 200 kilometer øst for Oslo. Småbruket er nå minnegård med et spennende lite telefonmuseum med utstilling over Ericsson og hans verk.

L. M. Ericsson ble født i 1846 i Värmskog. Faren døde da Lars Magnus var bare tolv år gammel. Gutten måtte bidra til familieforsørgelsen ved å jobbe i Vegerbols Sølvgruver nær hjemmet, før han reiste til Egersund i 1861 og senere til Stockholm.

Praksis hos Siemens

I løpet av seks år hos Öller & Co hadde Ericsson lært det meste om finmekanikk og telegrafi. På begynnelsen av 1870-tallet fikk han to ganger stipend fra den svenske stat for å praktisere i utlandet. Han jobbet blant andre hos det kjente selskapet Siemens & Haske i Berlin og på Hassler & Eschers verksted i Bern.

Håpet var at kunnskapene og ferdighetene han fikk utenlands skulle komme fosterlandet til gode, skrev han i en reiserapport. I 1876 startet han sin egen virksomhet sammen med arbeidskameraten Carl Anderson fra Öller & Co og en ung læregutt.

Firmaet levde stort sett av telefonreparasjoner den første tiden, men fikk også bestillinger fra brannvesenet, politiet og jernbaneselskapet. Ericsson tegnet nye konstruksjoner om natten, og produksjonen startet den påfølgende dagen. På Minnegården i Värmskog vises en vannmåler, en branntelegraf og en veksler for telefonnett.

Ericssons første egenkonstruerte telefon kom i 1878. I 1881 fikk selskapet et gjennombrudd med en leveranse av telefonapparater til Gefle Telefonforening, etter å ha konkurrert ut Bellseskapet. Senere det året leverte bedriften også telefoner til Bergen i Norge.

Sugde ideer i Paris

1881 var også året da L. M. Ericsson besøkte den første elektriske utstillingen i Paris. – Jeg la særlig vekt på telefonens utvikling, slik at jeg ved hjemkomsten grundig kunne hva så vel Amerika som de europeiske landene hadde å tilby. Av dette mangfoldet kokte jeg skyndsomt sammen noen typer etter min egen smak, fortalte han senere i et brev til sin yngste sønn.

I 1887 konstruerte Ericsson verdens til da største telefonstasjon, som kunne håndtere 7000 abonnenter. I 1892 kom den elegante bordtelefonen daksen, som av utseende minnet om hunderasen av samme navn. Telefonen var den første med håndmikrofon.

Respektert arbeidsmann

I 1900 passerte antall ansatte ved L. M. Ericsson & Co ett tusen, og fabrikken produserte 50.000 telefoner i året. Samme år gikk Lars Magnus Ericsson av som direktør for bedriften. Året etter forlot han posten som styreformann, og i 1903 gikk han ut av styret for å drive sitt gods Alby Gård. I 1926 døde L. M. Ericsson i en alder av 80 år.

Lars Magnus Ericsson var først og fremst en arbeidsmann. Hans drivkraft var ikke berømmelse, men å se resultater av sitt arbeid. Ericssons grav på Botkyrka kirkegård står ikke en gang en gravstein. – Navnløs kom jeg til verden, og navnløs vil jeg gå bort, bestemte han før han døde.

Den dypt religiøse mannen viste aldri at han var i dårlig humør, og var respektert og avholdt av sin familie og sine arbeidere. Forholdet til arbeiderne kan best illustreres med følgende historie:

En ansatt ble anklaget for å ha stjålet materialer på verkstedet for å bygge en sykkel. I stedet for å straffe den skyldige bestemte Ericsson i et møte med de ansatte at alle som ville, kunne ta materialer for å bygge seg sykler.