Slik lages fibrillene

  • produksjon

Den mest utprøvde metoden er å kjøre cellulosen gjennom en homogenisator.

Da presses materialet gjennom en veldig liten dyse under høyt trykk.

Fibrene rives i stykker, en ganske rufsete prosess som gir biter større enn nanonivå.

Den andre teknikken er dampeksplosjon. Da varmes fibrene opp under høyt trykk. Når trykket frigjøres, blir det en rask fordampning av vannet inne i fibrene som sprenger dem i stykker.

Resultatet er fibriller som er lange, tynne og stive. Stivheten er rundt 135 gigapascal. Dette gjør dem egnet å forsterke andre materialer.

En tredje metode er å bruke hydrolyse. Da blir cellulosefiberen utsatt for syreangrep som gjør at den amorfe fasen i fiberen blir brutt ned. Tilbake ligger bitte små krystaller. Når du spiser en hodepinetablett, er det mest mikrokrystallinsk cellulose du spiser. Når den mikrokrystallinske cellulosen rives fra hverandre, får du partikler i nanostørrelse, ikke lange fibriller, men et materiale med veldig høyt overflateareal.

Fremtidsstudier

Forskningsrådet har startet et foresight-prosjekt for material- og nanoteknologi kalt "Avanserte materialer 2020".

Gjennom tre samlinger skal forskere, bransjefolk og andre tegne scenarier for bruk og produksjon av avanserte materialer inklusive nanoteknologi i 2020.

Prosjektet skal munne ut i strategier for hvor Norge skal satse.

Den første samlingen var i slutten av oktober, den neste er 1. desember og den siste 26. januar 2005. Programkoordinator Astrid Brenna oppfordrer alle interesserte til å komme med innspill.

Les mer på prosjektets hjemmeside www.forskningsradet.no/material2020