BLIR HER: - Norsk Hydro blir i Norge. Her er kompetansen vi har behov for, og hjemmebasen vår, sier Eivind Reiten. FOTO: KNUT STRØM (Bilde: KNUT STRØM)

Slåss for truet art

  • produksjon

Velferd og verdiskaping må gå hånd i hånd mener han.

Norsk industris eneste generaldirektør har en hektisk timeplan. Teknisk Ukeblad fikk en hel time til disposisjon hos Eivind Reiten (50) i Norsk Hydro den samme dagen som alle aksjene i Yara International, tidligere Hydro Agri, ble solgt. Vår tilmålte tid ble presset mellom et møte med den nye styreformannen i Norsk Hydro, Jan Reinås, og en reise til Brussel.

Kontoret til en av Norges mektigste menn er preget av nøkternhet, Her råder stram skandinavisk design. Et skrivebord, en sofagruppe og et møtebord, står på rekke og rad i det trapesformede rommet med takplater i aluminium. Glassveggen ut mot gangen på utsiden minner om vinduene som skulle hindre innsyn i gamle dagers svartemarjer.

Miljøet står i stil til Eivind Reiten. Han er rotekte norsk, riktignok ikke blåøyd, men en vennlig og nøktern vestlending. Avstanden til en annen industrileder fra Romsdal virker enorm, men så har da Reiten i snart 20 år vært ansatt i Norsk Hydro. En bedrift med en meget sterk industriell kultur hvor lojaliteten hos de ansatte til selskapet er enorm. Her skal en ikke berike seg selv, men kjempe for selskapet.

Misforhold

Reiten ser politikernes holdning som en kjempeutfordring for norsk industri. - Industrien er en truet dyreart. Hvert år forsvinner flere tusen industriarbeidsplasser, i fjor hele17.000. Da sier det seg selv at bestanden minker. Dette er resultatet av en politikk hvor det stadig bevilges nye velferdsgoder og byrdene legges på industrien. Da blir det ulønnsomt å drive. Mange flytter eller rett og slett gir opp, sier sjefen i Norges største industriselskap.

- Det må ikke være et misforhold mellom den velferden som tilbys og den verdiskapingen som konkurranseutsatt industri står for. Fra min posisjon i Hydro ser jeg dette meget klart. Vi har 70 prosent av våre ansatte og virksomheter i utlandet.

- Vi må også få verdiskapingsperspektivet inn i pensjonsdebatten. Det er langt viktigere å diskutere hva som skal være grunnlaget for de inntektene som til syvende og sist skal betale for pensjonene våre, enn å diskutere om nivået til den enkelte gruppe. For uten en industri og et næringsliv som kan bære pensjonskostnadene, er hele debatten dødfødt.

Brutal omstilling

Men aktivitetsnivået på sokkelener i ferd med å endres. Det blir vanskelige og vanskeligere å finne drivverdige petroleumsforekomster. Om to år ser det ut til at de store utbyggingenes tid er forbi. Da bemanningen på Herøya ble redusert, stod oljeindustrien klar til å ansette nye. Nesten alle fikk jobb.

- Jeg ser med gru til hva som kan hende når oljeindustrien må redusere. Da står ingen ny industri klar til å ta imot arbeidstakere. Etter at Ormen Lange og Snøhvit er bygd ut, blir effekten brutal, dersom vi ikke snart finner mer olje og gass på sokkelen.

- Norsk politikk og handlemåte er preget av høye oljeinntekter, som gjør at nedbyggingen i industrien svir mindre enn det ellers ville gjort. Alle må bli mer oppmerksomme på konsekvensene av alle kostnadsdrivende pålegg som presses på industrien. Oljepengene brenner i lommen. Både industri og politikere må lære å omstille seg i tide. Alt er ikke bevaringsverdig. Enkelte politikere og partier ser ut til å ha råd til alt. Men summen av deres press og ønsker er at industrien i Norge fortrenges.

Reiten vet imidlertid gjennom et aktivt politisk liv at det tar tid å endre folks oppmerksomhet. - Det er urealistisk å tro at velgerne endrer seg, men jeg skulle ønske at politikerne i større grad begynte å diskutere verdiskaping i stedet for fordeling. Her har media en viktig rolle.

Må ha prosjekter

Årlig bruker Norsk Hydro rundt en milliard kroner i forskning og utvikling. Det meste av dette er knyttet til ny teknolog i prosjekter som Ormen Lange eller ved utbyggingen på Sunndal med ny smelteovnsteknologi.

På spørsmål om det forskes for lite svarer Reiten:

- Det er klart at statens bidrag innen olje og gass er for liten. Men jeg tror at denne holdningen er i ferd med å endres. Signalene fra Norges forskningsråd tyder på det. Men jeg vil gjerne understreke at forskning i seg selv ikke løser noen problemer. Vi må ha konkrete prosjekter som trenger nye løsninger. Det er prosjektene som er nøkkelen til nyutvikling gjennom sine behov. Derfor må vi finne mer olje og gass på sokkelen som utfordrer teknologien.

På kunnskapstoppen

Et viktig bidrag er å komme i leteområder hvor sannsynligheten for funn er stor. Reiten sikter særlig til områdene Nordland VI utenfor Lofoten og andre deler av Barentshavet.

- Det er overmåte viktig å komme igang med å utforske nye områder nå. I dag er norsk oljeindustri på toppen av kunnskapskurven. Endres ikke aktivitetsnivået, blir vi dårligere i løpet av kort tid. De folkene som kan utvikle de beste og mest miljøvennlige løsningene, vil da være i annet arbeid.

- Politikerne er ikke modige nok til å stå imot press, og de som presser, vil kreve stadige nye konsekvensutredninger. I stedet for å få en bærekraftig aktivitet på sokkelen, drukner vi i statlige utredninger. Men 18. konsesjonsrunde var allikevel positiv i den forstand at den åpnet for nesten alle andre områder på sokkelen. Vi er spente på hvilken kunnskap 18. runde vil bringe oss.

Global løsning på CO 2

Da Hydro ble stiftet for 99 år siden, gikk det svært kort tid fra selve prinsippet bak Birkeland Eyde-prosessen ble oppdaget, til den var kommersielt utnyttet i industri. Landet fikk bruke sine rike energiressurser lokalt til produkter som verden trengte. Industrien fikk tilgang på billig energi fordi den ikke var etterspurt i andre markeder. Kraftkrevende industri ble lagt ved de vassdragene som produserte el-kraften. Tradisjonelt har norsk industri vært tuftet på de naturressursene landet har. Mange etterlyser derfor en større innsats når det gjelder videreforedling og bruk av de enorme gassressursene Norge har.

- Vi er i en annen situasjon nå enn da den kraftkrevende industrien ble bygd ut. Da el-kraften skulle utnyttes, hadde vi ingen alternativer. Nå har vi en ressurs som er sterkt etterspurt i Europa. Derfor er det mer lønnsomt å sende gassen dit enn å utnytte den her i landet. Dessuten er det vanskelig å vite hva politikerne vil. Norge har rotet seg inn i en CO 2 -psykose.

- Usikkerheten knyttet til CO 2-spørsmålet er for store til at noen tør å satse på å utnytte gassen i Norge. Helt siden 1990-tallet har CO 2-spørsmålet vært en flaggsak for enkelte partier. Regjeringer har til og med blitt kastet på grunn av den saken, uten at det har vært snakk om realitetene i den. Det går ikke an å diskutere en slik sak lokalt, når spørsmålet er globalt.

Derfor blir det heller ingen avklaring når det gjelder utbygging av gasskraftverk. - Kraftverkene kommer ikke på plass før vi har hatt flere kalde vintre med vedvarende høy kraftpris. Da først vil vi bygge ut, men da til priser som ikke er godt egnet for industrien.