Skitne tider

  • ohm

FAKTA

Dette hører til Teknisk Ukeblads petitserie om ingeniørøkonom Andreas Ohm og hans strabaser i yrkesliv og privatliv.

Tidligere petiter i serien finner du på www.tu.no/ohm

– Hikk selv. Men ikke rap på meg med pinnekjøttånden din, sa jeg.

– Hah. Se, jyplingen har tatt seg noen drinker før han kom, sa han og veivet i retning av unge Carl, som var svett i panna under diskokula over dansegulvet. Han så ut til å like Whams "Wake Me Up Before You Go-Go".

Årets julebord hadde 80-tallstema.

– Carl var bare spebarnet på 80-tallet. Kanskje det er grunnen til at han er kledd i slengbukse og afghanerpels.

– Han forveksler 80-tallet med 70-tallet. Det er ikke enkelt, humret han og brisket seg i den pastellgule dressjakka.

Lisseslipset hans falt i gin tonic-glasset i det den gamle Europe-slageren "The Final Countdown" dundret ut over det danskebåtlignende lokalet.

Unge Carl danset med en drink i hver hånd. Prosjektleder Anne blunket til meg mellom knitrende kjoler og litt for trange dresser.

– Skål, sa Gammel-Erik. Han luktet sprit og ribbefett.

Snittpromillen i lokalet steg for hvert minutt som gikk, og 80-tallsklassikerne – nå Bryan Adams' "Summer Of 69" – var så flotte at jeg drakk whisky. Jeg drakk kun whisky i nostalgiske stunder, og nå var jeg i en foss, på dansegulvet, der kjente, pubertale toner rant og rant over meg så jeg snappet etter pusten og hvinte refrengene til Alphaville, Samantha Fox, Nena, Duran Duran, Gyllene Tider og Limahl.

Jeg var 14 år og Morten Harket hvinte "I've Been Losing You" da direktør Carl hoppet inn foran meg. Han hadde svømmende øyne.

– Du er neste mann ut, hvislet han.