TRAFIKKEN TOK LIVET av 37 personer i juli. I tillegg var den første helgen i august en svart helg med flere alvorlige trafikkulykker som fikk fatal utgang.
Selv om ansvaret for en ulykke ligger hos bilføreren, er det likevel underlig at antallet ulykker i Norge er langt høyere i Norge enn i vårt naboland Sverige. Vi tror ikke at kjøreferdighetene og atferden hos norske billister er dårligere enn hos søta bror. Det må være andre og mer grunnleggende forhold som spiller inn.
Standarden på veinettet har en innvirkning på ulykkesfrekvensen. Det samme har manglende holdninger til sikkerhet – både hos den enkelte og de bestemmende myndigheter.
Gang på gang kommer sikkerhet i annen rekke i norsk samferdselspolitikk – det gjelder for biler, tog, skip og fly. Det har vært forstemmende å se ansvarsfraskrivelsene fra myndighetene side ved Sleipner-forliset, Åstad-ulykken, Signaturtoget og sikkerheten ved hovedflyplassen på Gardermoen midtvinters – med for glatte rullebaner.
Manglende bevilgninger til signalsystemer for å bedre sikkerheten – i tillegg til kravet om økonomi for å komme i drift før endelig godkjenning – ligger kontinuerlig som et bakteppe i disse sakene. Med andre ord kolliderer sikkerhet og økonomi. Det spesielle er at alle disse tilfellene omfatter selskaper eller institusjoner som er offentlig eide. Nøkternt sett er det ingen forskjell mellom Sleipner-ulykken og Scandinavian Star-tragedien.
Ifølge forslaget til Nasjonal Transportplan, som var ute til høring i vår, trenger Statens vegvesen 260 milliarder kroner den kommende tiårsperioden for å få riksveinettet på et tilfredsstillende nivå. Det er lite trolig at politikere og byråkrater i Samferdselsdepartementet kommer til å bevilge så mye for å møte morgendagens behov for sikre veier. De samme økonomiske begrunnelsene vil også føres mot å finansiere et sikrere jernbanenett og en tryggere skipsled, selv om dette gjelder langt mindre summer.
Først når politikerne virkelig prioriterer sikkerhet fremfor økonomi og budsjettbalansen, vil holdningene til sikkerhet bedres hos offentlige myndigheter. Først da vil menneskeliv settes foran økonomi.
