Seiglivede bakterier

Avhandlingen med tittelen Disinfection of water in aquaculture: Factors influencing the physical and chemical inactivation of microorganisms tar for seg metoder for inaktivering av bakterier og virus (IPN-virus) som forårsaker sykdom hos laks i oppdrettsanlegg. Den bidrar med viktige resultater for å heve kunnskapsnivået når det gjelder ulike desinfeksjonsmetoders effekt overfor bakterier og virus hos fisk, samt betydningen av reaktivering ved ulike betingelser.

Dette er viktig basiskunnskap for å dimensjonere desinfeksjonsanlegg for inntaksvann og avløpsvann i oppdrettsnæringen. Desinfeksjon skal hindre import av smittestoffer gjennom inntaksvannet eller spredning av sykdom via avløpsvannet til andre anlegg eller villfiskbestander.

Desinfeksjonsmidler som ultrafiolett (UV) bestråling, ozon, klor eller jod ble benyttet for å drepe mikroorganismene i inntaksvann og i avløpsvann. Det ble lagt vekt på å finne nødvendige doser (konsentrasjoner og kontakttid) for tilstrekkelig inaktivering under ulike betingelser og i ulike vannkvaliteter.

Bakterienes evne til å reparere UV-skade ble også studert. Resultatene viste at UV-lys var effektivt for inaktivering av bakteriene, men lite effektivt overfor IPN-virus. Imidlertid krevdes høye doser for å drepe bakterier som var festet til partikler. Lave konsentrasjoner av ozon (0,15-0,20 mg/l) var tilstrekkelig for inaktivering av både bakterier og virus i løpet av 1 minutt. Ozon er imidlertid giftig for fisk, så ozon må fjernes fra vannet før dette når fiskekarene.

Det ble videre vist at bakterier som var bestrålt med UV-lys hadde en forbløffende evne til å reparere den påførte UV-skaden dersom de fikk riktige betingelser etter bestrålingen. Et fenomen som ble studert var såkalt fotoreaktivering, d.v.s. bakteriers evne til å reparere UV-skade ved hjelp av enzymer som aktiveres i nærvær av synlig lys, f.eks. lampelys eller sollys. Effekten av fotoreaktivering gjør at nødvendig UV-dose må økes 3-4 ganger sammenliknet med drepeeffekten uten slik reparasjon.

Helge Liltved er født og oppvokst i Arendal. Han er utdannet ingeniør fra Rogaland Distrikts-høgskole (1981) og Master of Science i teknisk miljøvern fra Montana State University (USA) (1983). Han har vært ansatt som avdelingsingeniør hos Fylkesmannen i Hedmark (Miljøvernavdelingen) og i Hafslund AS. Siden 1986 har han arbeidet som forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) ved hovedkontoret i Oslo, ved Akvaplan-niva i Tromsø og siden 1996 ved Sørlandsavdeling i Grimstad. I 1990 ble han innvilget et doktorgradstipend fra Norges forskningsråd og hadde i den forbindelse 3 års permisjon herfra.