Jeg søkte dekning bak nabobordet.
– La oss utbringe en skål for den frie presse, den uavhengige mediemakt, journalisters påvirkningskraft og ølets sterke sider, sa han med Martin Luther King-stemme.
Jeg hevet halvlitersglasset mot ham og smilte oppmuntrende. På det ølklissete pubbordet la dagens utgave av avisa.
På nytt handlet forsideoppslaget om oss. "Fikk gigantlønn i krisetider" var tittelen som dekket nesten hele forsida.
Bildet viste direktøren og resten av ledergruppa mens de drakk champagne under næringslivets årskonferanse tidligere i år.
– Du blir ikke noe mer populær etter dette. Men bandittene fortjener det virkelig, sa jeg.
– Ja, det er ingen tvil om at dette fortjener offentlig oppmerksomhet, sa han halvt euforisk, halvt alvorlig.
– Høye lederlønninger provoserer mange, sa jeg.
– Det skulle bare mangle, sa han.
I det samme ringte mobiltelefonen min. Det var Anne som ringte.
– Prosjektdirektør, sa jeg i røret.
– Hei, hvor er du?
– Jeg er på pub med Andreas. Vi avspaserer, sa jeg.
– Vi skal ha ledermøte nå for å snakke litt om dagens avisoppslag. Vi føler oss hengt ut, som du sikkert forstår, sa hun.
– Det forstår jeg, sa jeg.
– Det ble ikke noe av møtet. Direktøren dukket ikke opp, sa hun.
– Hva?
– Vi har ringt kona hans, og hun har ikke sett ham siden i går kveld. Det ser ut som direktøren er forsvunnet, sa Anne.
