VANNIS: Avrundede blokker på landingsstedet. Blokkene består trolig av skitten vannis. Den største av blokkene i forgrunnen er ca. 15 cm lang og befinner seg omkring 85 cm fra Huygens. Foto: ESA/Nasa/JPL/ (Bilde: ESA/Nasa/JPL/)
METANREGN:Mosaikk av tre bilder som viser forgreninger av uttørrede elveleier fra et lyst område ned til et nærliggende mørkt, flatt landskap. I perioder med metanregn skylles organiske stoffer bort fra det lyse området, som trolig består av vannis. Foto: ESA/Nasa/JPL/
MØRKT OG LYST: Den røde sirkelen viser hvor Huygens landet på Titan, trolig i en sone med mørke og lyse områder. Instrumentkapselen kom frem til Titans grensenitthøyde 1 270 km 14. januar klokken 11.13 norsk tid. Målingene begynte i en høyde av 150 km, og landingen fant sted klokken 13.45. Foto: ESA/Nasa/JPL/

Postkort fra Titan

Et bilde av et lyst terreng omkring 100 m over et nærliggende mørkt, flatt landskap har tydelige forgreninger av uttørrede elveleier.

Først små og deretter større knyttet til brede løp som til slutt munner ut i det mørke, flate landskapet med både "øyer" og " grunne partier". Bunnen av alle elveløpene ser nesten sorte ut, noe forskerne tror kan komme av at mørke, organiske stoffer på det høyereliggende terrenget er skylt bort av nedbør.

Metan som finnes høyt oppe i den tette Titan-atmosfæren vil av solens ultrafiolette stråler, gjennom fotokjemiske prosesser, omdannes til organiske stoffer. Disse stoffene gir de ugjennomsiktige "smog" -lagene, men tyngre partikler vil synke mot måneoverflaten og sette farge på den. Det lyse, høyereliggende terrenget på bildet er trolig vannis.

Huygens´ instrumenter registrerte en økning i atmosfærens metaninnhold nærmere overflaten, og her later det til å foregå en kondensering som gir regn – metanregn – i de lave temperaturene. Hvor hyppig regnet faller er ikke kjent, men når det skjer vil det utfelte, mørke organiske stoffet på det høyereliggende terrenget altså bli skylt bort og setter sitt preg på bunnen av elveløpene.



Metan i bakken

På undersiden av Huygens trengte en penetrator 10-15 cm ned i overflaten en brøkdel av et sekund før selve kapselen traff med en hastighet på omkring 5 m/s. En analyse av data fra kontaktøyeblikket og resultatet av simuleringer her nede antyder at overflaten der landingen fant sted under en tynn skorpe har konsistens som fuktig sand, eller et stoff der hovedingrediensen ikke er silikater men ispartikler. Årsaken kan være perioder med nedbør over lang tid, eller en vekeeffekt fra væsker lengre ned. Enkelte forskere mener til og med at det ikke er så forferdelig lenge siden det regnet.

Et interessant trekk var at gjenværende nedfartsvarme i kapselen, kanskje også varme fra 20 watts lampen som skaffet lys på landingsstedet, førte til fordampning av metangass fra overflatematerialet. Metan under overflaten er trolig kilden til metanen i månens atmosfære, og opprinnelsen kan være en hydro-geologisk prosess der vann og bergarter er involvert dypt inne i månen. Prosessen skjer ved temperaturer mellom 100 og 400 grader.

Bilder tatt på overflaten viser ganske små, avrundede blokker i noe som kan minne om et uttørret elveleie. Spektralmålinger tyder på at de består av skitten vannis, ikke silikater. Ved den lave overflatetemperaturen (minus 179 grader) er de imidlertid like harde som stenblokker.



Vulkanisme

Temperaturen nedover er antatt å stige, og forskerne antyder at månen kan ha et aktivt indre med tektonikk og jordskjelv, til og med vulkanisme. Noe som støtter vulkanisme-teorien er funn i atmosfæren av isotopen argon 40, som dannes ved nedbrytning av kalium i månens indre. Men vulkanismen gir ikke lava, som på Jorden, derimot vannis og ammoniakk i en prosess som kalles kryovulkanisme.

Alt på et tidlig stadium av arbeidet med det rikholdige data- og bildematerialet hevder forskerne at Titan har mange av de geofysiske prosesser vi kjenner fra Jorden. Kjemien er derimot helt annerledes. Istedenfor en vannsyklus har den fjerne månen en metansyklus. Det er vann på overflaten, men bare i gjennomfrosset tilstand. Istedenfor jord har Titan hydrokarbon-partikler utfelt fra atmosfæren, og istedenfor lava gir vulkansk aktivitet kald is. Alt i alt en merkelig verden, som nok vil stimulere til videre utforskning.