Doktor Ian McEwan satt og leste om rørlekkasjer i vannforsyningen da han skar seg på papiret. Så ble han sittende med fingeren i været mens han tørket av blodet. Det som straks slo ham var at blodet selv har løsningen, blodet selv tetter jo lekkasjer. Doktoren er dosent ved avdelingen for Environmental Hydraulics ved Aberdeen University i Skottland, så det passet jo fint. Han spurte straks seg selv om man ikke kunne finne opp en tilsvarende løsning for lekke vannrør.
Verden over taper samfunnene milliarder av kroner i uka pga av problemet. Etter å ha ropt ut sitt Eureka! gikk doktoren over til å sjekke hvordan blodets platelets (BP’s) mestrer koaguleringen. Etter en del tenking oppfant han ATLLAS, med to l’er. Det står for Advanced Technology for Leak Location and Sealing. Selvsagt. Det dr. McEwan oppdaget underveis – som så mange har oppdaget før ham – var at det å fullt ut imitere det kroppen gjør, er fortærende vanskelig.
Hans BP av plast skulle utføre koaguleringsjobben mekanisk/hydraulisk, ved at de rives med av den lekkende vannstrømmen og etter hvert tetter hullet. Det er trykkforskjellen som smetter dem på plass og holder dem der, men det sier seg selv at veien dit var langt og tornefull, preget av hundrevis av tester med stadig omformede BP’er. De er smarte også: Ørsmå radiosendere i BP’ene forteller røreier hvor hullet er slik at han kan reparere det bedre. SB
SELVTETTENDE: Riktig formede småplater rives med av den lekkende vannstrømmen og tetter etter hvert hullet. Det er trykkforskjellen som smetter dem på plass og holder dem der. FOTO LPS
