Papiravisene er ikke drept av den digitale nyhetsverdenen. Men internett har karret seg

Nettet slår tilbake papir

  • ikt

Jordskjelvet som forandret Akersgata

Etterdønnningene etter jordskjelvet og tsunamien som rammet Asia i julen 2004 rystet opp Norges største avis, og åpnet opp Akersgata for brukerskapt innhold.

En gang var «leser» et ord som betegnet en konsument av informasjon, for eksempel produsert av Teknisk Ukeblad. Nå er hun en bidragsyter, og det var tsunamien som fikk det i gang. Det nye moteordet er «brukerskapt innhold».

Da tsunamien rammet i Asia, var VG Nett blant de første i verden med nyheten. En nordmann med mobiltelefon på et hustak ved en strand i Thailand sendte en tekstmelding til redaksjonen tidlig 1. juledags morgen. Kort etter var VG Netts forside ryddet. Avisen inviterte personer som befant seg i området til å ringe, tekste, sende MMS, eller sende epost.

Norske turister med mobilkamera var plutselig blitt den viktigste kilden til informasjon om dramaet som utspilte seg, og i VG Nett så de raskt at det gjaldt å bygge en allianse med nordmenn i katastrofeområdet.

Den nære kontakten med turistene gjorde at VG hadde mye nærmere kontakt med realitetene i tragedien enn Utenriksdepartementet og politiet. VG.no ble et verktøy for å opprette kontakt mellom nordmenn i området, og en kanal for å lufte angst og frustrasjoner. Dette sementerte lesernes lojalitet til VG.no. Utenriksdepartementet, som ikke hadde kommet på tanken å snakke med folk, sendte en liste med mer enn 8.000 savnede nordmenn til Kripos. På samme tidspunkt opererte VG med 85 savnede på sin liste.

Det endelige tallet på omkomne nordmenn ble 84.

Blogg

Ordet blogg er avledet av ”weblogg”, og ble angivelig først brukt av Jorn Barger i 1997. I 1999 fantes det 23 rendyrkede weblogger på nettet, og dette året ble et verktøy kalt Pitas lansert. Det var det første verktøyet som på en forholdsvis enkel måte lot deg lage din egen journal på nett, og det var gratis. Da selskapet Pyra (senere kjøpt av Google) lanserte sitt gratisverktøy Blogger eksploderte det. I dag teller nettstedet Technorati snart 40 millioner blogger.

En blogg er oftest organisert i omvendt kronologisk rekkefølge, og inviterer til kommentarer og lenker. For å komme på Googles Blogger eller det norske verktøyet Blogsoft trenger man ikke annet enn å registrere seg med et brukernavn, en epostadresse og et navn på bloggen man ønsker å lage, så er man i gang.

Mange kommersielle selskap søker å bruke bloggingen som et verktøy for å kommunisere med omverdenen.

Se TU-bloggen!



OhmyNews

Er en sør-koreansk nettavis som ble startet i februar 2000. Den er blitt et forbilde for mange andre ”borgeraviser”, nettaviser hvor leserne også kan være journalister.

OhmyNews betaler reporterne, og tillater også at leserne ”tipser” journalister som har skrevet saker de liker. Jean K. Min i redaksjonen i Ohmynews forteller til Teknisk Ukeblad at en spesiell historie innbrakte journalisten hele $30.000.

OhmyNews har ca 40.000 frivillige bidragsytere i Korea, og 800 som skriver på engelsk for den internasjonale utgaven.

Nettavisen har 700.000 daglige besøkende, og har også en papirversjon som ukentlig trykkes opp i 150.000 eksemplarer.

Se OhmyNews International her.

Den originale OhmyNews er her.

Forklaringen er enkel:

Vi har begynt å bruke nettet på nettets egne premisser: toveis kommunikasjon, alle blir hørt og du finner det du er ute etter og kan sjalte ut alt annet. Alle slipper til med egenprodusert stoff og de unge med nye medievaner er vokst opp med nettet.

Det 21. århundres avis. Kl. 2.22 den 22.2.2000 åpnet den sør-koreanske nettavisen OhmyNews det gründeren Oh Yeon-ho kaller «det 21. århundres avis».

– Det 20. århundres journalistikk er enveis, sa Yeon-ho. – Journalister skriver, og leserne leser. OhmyNews har skapt toveis journalistikk. Leserne er ikke lenger passive mottagere av informasjon. De kan bli reportere når de måtte ønske det.

OhmyNews har definitivt skrevet mediehistorie. Den sør-koreanske avisen ble etter lanseringen i 2000 raskt et av de mest innflytelsesrike mediene i landet, med sine utradisjonelle metoder og 35.000 reportere.

– Alle borgere er journalister, sa Oh Yeon-ho. eller: Every citizen is a reporter.

Oh Yeon-ho var tidligere journalist i det liberale koreanske månedsmagasinet Mal. Han ble mer og mer frustrert over sør-koreanske mediers maktarroganse, og det tette og nære forholdet mellom makthaverne og media. Resultatet var en tannløs, lydig og kjedelig nasjonal presse. Han var også frustrert over å jobbe i et månedsblad når han så inderlig følte at han hadde noe han skulle sagt hver dag.

– Jeg så hvor skjevt og udemokratisk det er med en liten elite av reportere ansatt av de store mediehusene som forvaltere av «sannheten», sa Oh Yeon Ho til magasinet Neste Klikk..

– Hvorfor skal ikke vanlige folk også kunne være journalister?, spurte jeg meg selv. Idéen om en avis som skulle være skrevet av og for folk flest vokste frem. Men jeg hadde ikke penger, og de tradisjonelle mediene ønsket ikke å støtte meg.

I 2000 startet han Ohmynews, først på koreansk, men nå finnes det også en internasjonal versjon på engelsk. Den internasjonale har 800 frivillige reportere i 80 land, mens den koreanske har bortimot 40.000 registrerte ”borgerjournalister”.





Fikk valgt en president

Avisen ble raskt svært populær. Folkeavisen fikk enormt høye trafikktall og en stor og entusiastisk leserskare. Avisen representerte noe helt nytt, og appellerte til ungdomsgenerasjonen, 20-30-generasjonen, som Oh kaller dem. Mens andre aviser gjerne måler sin fortreffelighet i hvor mange direktører, statsråder, statsministre og presidenter de har greid å detronisere og sparke fra sin posisjon, måler Oh sin suksess fra de greide å «vinne» presidentvalget i 2002. Avisen støttet ikke offisielt outsideren Roh Moo Huyn, men var det eneste mediet som viste denne presidentkandidaten oppmerksomhet.

– Han ble stort sett ignorert av tradisjonelle medier, og ville ikke hatt en sjanse hadde det ikke hadde vært for at Ohmynews løftet ham opp på en bølge av entusiasme, nettopp fra velgere i 20-30-årene som var grundig lei av det eksisterende styret, sa Oh.

Da Roh ble valgt, ga han sitt første intervju til Ohmynews. Det ble et virkelig gjennombrudd. Plutselig begynte konkurrentene å ta Ohnynews på alvor.

Den koreanske nettavisen tar sine grasrotjournalister alvorlig. Samtlige som leverer stoff som publiseres, får betalt. Prioriteringen av sakene du leverer inn avhenger av hvor lesverdige de ansees å være, kombinert med sakens popularitet. Omlag halvparten av de registrerte reporterne har levert minst en artikkel, og mellom 500 og 1.000 er den «harde kjerne», som leverer jevnt og trutt.

Yeon-ho omtaler sine folkejournalister kjærlig som geriljatroppene sine.

– Geriljatroppene har endret verdens øyne på hva som er nyheter og hvordan de skal skrives. I det 20. århundre var en pressekonferanse med presidenten nyheter, mens tårene i øynene til den du er glad i ikke var det. Vi er i ferd med å gjeninnsette denne tapte halvparten av nyhetsbildet.





Siste avis i 2041

Forlenges dagens trend, trykkes den siste papiravis i verden i april 2041. Men det er en langsom død, så langsom at den nesten ikke merkes av redaktørene og deres aksjonærer og eiere.

I mars ifjor ble det holdt et møte på Massachussets Institute of Technology, MIT. Toppene i britiske og amerikanske medier diskuterte avisers og nettavisers fremtid. Ifølge nettstedet dotJournalism var møtets uoffisielle konklusjon enkel og liketil: «Avisen er død. Men det vil ta litt tid før liket kjølner.»

For selv om det ikke alltid virker sånn, er avisen som nyhetsbærer i ferd med å utspille sin rolle, akkurat slik de mest ivrige fremtidsfantastene spådde for 10-12 år siden da World Wide Web begynte å bli et begrep med substans. Unge mennesker leser ikke papiraviser, og opplagene stagnerer og synker. Det totale avisopplaget i USA har vært synkende eller stabilt i mer enn 40 år, til tross for at befokningen har vokst med 25 prosent de siste 20 årene.





Bransjens selvtilfredshet kan bli dens skjebne

Mediemogulen Rupert Murdoch markerte seg gjennom hele 80- og 90-tallet seg som litt av en teknologimotstander, og gjorde ingen fremstøt for å få sine aviser og andre medier over på Internett.

Men nå har også han sett lyset. I en overraskende tale i American Society of Newspaper Editors i april i fjor, gikk han i rett både med seg selv og sine kolleger: «Scarcely a day goes by without some claim that new technologies are fast writing newsprint’s obituary. Yet, as an industry, many of us have been remarkably, unaccountably complacent. Certainly, I didn’t do as much as I should have after all the excitement of the late 1990’s. I suspect many of you in this room did the same, quietly hoping that this thing called the digital revolution would just limp along.»

Murdoch får følge av andre Arne Krumsvik, nettpionér fra Scandinavia Online, Dagbladet og Schibsted, og senere redaktør for Kanal 24, nå forsker på nettjournalistikk ved Høgskolen i Oslo.





Store omstillinger

– Papiravisene står foran store omstillinger, skriver han i en epost til Teknisk Ukeblad.

– Jo større og mer allmenn avisen er, jo større blir utfordringen etter som opplaget synker, distribusjonskostnadene stiger og rollen som felles referanseramme forsvinner i et stadig mer fragmentert mediemarked. Avisene må redefinere sin rolle, drive omfattende produktutvikling og produseres vesentlig mer kostnadseffektvt. Dette blir smertefulle, men helt nødvendige prosesser for de som har tenkt å overleve.

Det vi har sett av kostnadsreduksjoner i aviser som Dagbladet og Aftenposten, er bare en forsmak. Tilsvarende utfordring vil komme for de tradisjonelle kringkasterne. På den andre siden vil det stilles stadig større krav til innholdet i nye medier - enten det kommer fra tradisjonelle eller nye avsendere.

Rune Røsten, som leder Dagbladets DB Medialab, er enig i at avisene har sine utfordringer. – Avisene generelt er veldig gammeldagse i sin tenkemåte. De forsøker å opprettholde den tiden da de var sine egne små lukkede univers, hvor de hadde full kontroll, sier han.

Torry Pedersen, ansvarlig redaktør og daglig leder i VG Nett, ser det på en annen måte: – Norge er vesentlig annerledes enn USA, og avisenes nettsatsinger er kommet mye lenger. VG Nett er faktisk Norges største nettsted, og det skal være vanskelig å skape alternativer til de tradisjonelle mediene. Vi fikk et antall nye daglige lesere i fjor som tilsvarer hele Adresseavisens opplag, og den avisen har eksistert siden 1767 – altså like mange nye lesere på et år som Adressa har fått på 340 år.





Lesermessig på høyden

En håndfull bloggere kan kanskje leve av det. Skal de bryte gjennom må de avsløre genuint egne saker. Og Norge er nok også her et annerledesland, men selv om de største avisene tilsynelatende har greid omstillingene bra, er det store endringer på gang, ikke minst for de mindre avisene.

Det er bare spørsmål om tid før nettsatsningene blir viktigere enn papiret. – Lesermessig er vi på høyde allerede, sier Rune Røsten i Dagbladet. – På hverdager hadde Dagbladet i siste kvartal i fjor 740.000 daglige lesere, og 720.000 på nett.

Med dagens takt vil antagelig Dagbladet på nett bli en viktigere inntektskilde for konsernet enn papiravisen i 2009, kanskje tidligere. Fra 18,3 millioner i omsetning i 2001 passerer nettinntektene antagelig 110 millioner i inneværende år. Forlenges veksttakten fremover i tid, står nettsatsingen for nesten 350 millioner kroner i 2009. Det er mer enn Dagbladet omsetter på annonser i dag, og er sammenlignbart, fordi det meste av resten av løssalgsinntektene på 700 millioner går rett ut igjen i form av trykk og distribusjon av papiravisen.

















Borgerjournalistikk

I dag er både Dagbladet.no og VG.no og mange andre avisers nettutgaver inkluderende i en grad som var uhørt for få år siden.

– Vi er udelt positive til borgerjournalistikk, sier Rune Røsten, administrerende direktør i Dagbladets DB Medialab til Teknisk Ukeblad.

– Interaksjon mellom lesere og avis er noe vi satser stadig sterkere på, og vi prøver nå å inkludere brukerne og leserne enda mer i journalistikken. Dette er basert på erkjennelsen av at summen av leserne vet mer enn den enkelte journalist. Journalister vet jo i utgangspunktet ingenting. De kan et håndverk som gjør at de kan skaffe seg kunnskap, men den blir overfladisk. Brukerne besitter dybdekunnskapen, mener Røsten.

Dagbladet har gjort et omfattende arbeid for å trekke med seg leserne sine i avisproduksjonen. Avisen har en bloggtjeneste, blogging.no, som i noen grad brukes som en kilde for saker i hovedavisen. Bloggere som skriver på blogging.no gir fra seg retten til stoffet sitt, i den forstand at det fritt kan brukes på andre nettsteder Dagbladet disponerer. Dermed får avisen potensielt tilgang til gode og rimelige historier som kan gjenbrukes som redaksjonelt materiale.

Avisen har også gjort en grundig jobb med hvordan kommentarer til artikler og annet innhold håndteres. Systemet lar brukerne stemme opp de beste kommentarene, med det resultat at de mest rølpete og useriøse kommentatorene ikke riktig kommer til orde lenger.

– På enkelte saker representerer kommentarene en utrolig stor verdi, sier Røsten. – Det hender at vi skriver en sak om igjen eller legger til informasjon basert på tilbakemelding fra brukerne.





Blogg-sfæren

Men lesere og bloggere bidrar først og fremst med tilleggsinformasjon. Pressen er blitt kalt den fjerde statsmakt fordi den overvåker de tre andre, uten selv å drive den form for virksomhet som rettsvesenet og politikerne bedriver. Bloggerne overvåker på sin side pressen, uten i særlig grad å bringe inn noe genuint nytt sugd av eget bryst. I stedet bringer de inn tilleggsinformasjon og andre perspektiver.

– De norske bloggene drives av enkeltmennesker på fritiden, og de evner i svært liten grad å spa frem genuint nye saker, sier Heide Nordby Lunde, som gjennom sin blogg (vampus.blogspot.com) og sitt alter ego «VamPus» er blitt en av landets mest kjente bloggere.

– Derfor er bloggsfæren først og fremst et sted hvor man får alternative perspektiver på temaer som står på dagsorden i samfunnet forøvrig. Jeg tror ikke bloggerne vil skape noen revolusjon som truer de eksisterende mediene. Skiftet har skjedd allerede, helt umerkelig. Dagbladet og VG har innlegg fra bloggere på forsidene hver dag, og du kan til og med kommentere lederartiklene.

Hun mener at i den grad leserne er en informasjonsleverandør av genuint nytt stoff som kommer på toppen i nyhetsbildet, vil det være i krisesituasjoner hvor de som tilfeldigvis sitter der det skjer får en hovedrolle. Eksempler er tsunamien, større terroraksjoner og ikke minst da orkanen Katrina herjet i statene nær Mexic-gulfen.

Likevel ser vi i dag forsiktige forsøk på å starte opp portaler og rendyrkede nettsteder med brukerskapt innhold.





Brukerskapte aviser

I begynnelsen var ordet, og ordet var «weblog». Av bekvemmelighetshensyn ble det til «blog». I dag er bloggerne blitt «den femte statsmakt». I morgen kan de bli den siste spikeren i kista til den tradisjonelle nyhetsavisen.

Bloggebølgen og koreanske Ohmynews har banet vei for en rekke spennende «dugnadsaviser» - nettsteder med ambisjoner om å supplere og vilje til å konkurrere med tradisjonelle medier, og kanskje utvikle nye aviskonsepter som trekker på den energien som bobler i «bloggsfæren».

Inspirert av «Rathergate», hvor ankermann Dan Rather i CBS 60 Minutes måtte gå som følge av bloggeres avsløringer, har det blomstret opp en rekke initiativer. Det finnes nå utallige avskygninger av borgerjournalistiske dugnadsprosjekter på nett - med varierende ambisjonsnivå.

I februar vant det Ohmynews-inspirerte nettstedet Flix.dk eJour-prisen 2006. Flix skrives av leserne, men redigeres av profesjonelle journalister, og er dermed en mellomting mellom blogging og avis.

Newsvine er et nettsted som har svært interessante tekniske løsninger, og som har en svært seriøs profil, og stoff som er en blanding av byrånyheter, brukerskapte artikler og lenker til andre historier andre steder. Nettstedet lar leserne stemme opp artikler, og registrerte brukere loves 90 prosent av inntektene fra alle annonser som plasseres på sider som de selv har skapt.

iTalkNews er bygget opp mye etter samme lest som Newsvine, men lar i tillegg leserne redigere hverandres artikler.

Digg.com er en fantastisk populær teknisk orientert tjeneste som utelukkende baserer seg på hva brukerne legger inn av titler, korte kommentarer og lenker til historier andre steder fra.

I USA finnes det dessuten utallige lokale nettsteder som søker å la mennesker som bor på et bestemt sted skape et nett-samfunn hvor de mikser journalistikk, kunngjøringer, kommersielle budskap og liv og død i en til tider herlig blanding.

I Norge er utvalget nokså dårlig. Det kan se ut som om de eksisterende avisenes sterke og ambisiøse nettnærvær har gjort det lite fristende for folk flest å ta opp konkurransen.





Weblogger

Sonitus.org ble startet av den kjente bloggeren «Hjorthen» (Arne Hjorth Johansen) og et par andre bloggere nylig. Dette skal være en portal for gode artikler fra bloggsfæren.

–Tanken er å lage en liten portal se hva som skjer, sier Johansen til Teknisk Ukeblad. - Vi vil gjerne bli store, men hvis vi ikke blir det så er det ikke så farlig det heller. Det er fem stykker som står bak prosjektet, og alle unntatt Johansen selv er anonyme.

Depesjer.no ble i februar startet av journalisten Jarle Petterson. – For meg har det i mange år vært et kjempesavn med en nyhets-site for «hardcore nyhets-junkies» – som jeg selv er, sier Petterson til Teknisk Ukeblad. Nettstedet har ambisjoner om å være motvekt til pressen for øvrig, og ønsker å ta for seg emner som stikker dypere enn siste nytt om mobiltelefonen til Paris Hilton. I dag har nettstedet omtrent 4.000 sidevisninger pr.døgn.

Et annet nettsted med ambisjoner om å bli hørt er Politisk.no, som har trukket til seg 12 politiske kommentatorer som uavhengig av hverandre, men med en klar liberal slagside, skriver kommentarer i en bloggform.

Document.no er enda en liberalpolitisk samleblogg.

Morbus Norvegicus ( norvegicus.blogspot.com) er en samleblogg hvor tre leger skriver om medisinsk etikk, filosofi, religion, samfunn og mye annet.