Midlertidig tilbaketog i TU?

Lederen i TU nr. 18/01 får meg til å undres.

Saken handler om at Røkke trenger penger og har plassert seg på begge sider av bordet for å tvinge gjennom en transaksjon som gir ham 4 milliarder kroner på bekostning av Kværners øvrige aksjonærer. Strukturrasjonalisering eller, i redaktørens ord, “konsolidering” av norsk offshoreindustri er ikke Røkkes drivkraft. Røkkes drivkraft, skjult under begrepet “konsolidering av norsk offshore-industri”, er å selge noe som er verdt lite for en høy pris.

I prosessen som Røkke forsøker å få til, vil et fusjonert Kværner-Aker tape betydelige markedsandeler, ABB vil øke sin markedsandel og internasjonale selskaper, som i dag er aktive på norsk kontinentalsokkel, vil vinne markedsandeler. Uttalelser fra oljeselskapene til Konkurransetilsynet er entydige. I prosessen vil ca. 2000 norske konkurransedyktige arbeidsplasser gå tapt. Dette er ikke bare dyktige rørleggere og sveisere, men også mange høyt kompetente ingeniører og sivilingeniører som sannsynligvis vil forlate bransjen for alltid. Disse personene representerer kompetanse som vårt samfunn trenger i dag, og som framtidas olje- og gasskompetanse vil bygge på, den kompetansen som vårt samfunn trenger i sine neste 100 år som oljenasjon.

En norsk internasjonalt etterspurt nøkkelkompetanse er planlegging og gjennomføring av store komplekse prosjekter, som favner alt fra utforming til fabrikasjon og sammenstilling av oljeinstallasjoner. På grunn av manglende utfordringer vil denne kompetansen gå tapt i en sammenslåing av Kværner og Aker på de premisser som Røkke har foreslått.

Slik situasjonen er for selskapene i dag har Aker Maritime finansiell styrke til å konkurrere i et internasjonalt marked dersom Røkke vil, noe redaktøren tilsynelatende ikke har observert. Salgsgevinsten for den internasjonale delen plasserer Aker Maritime i en spesiell situasjon. I det fusjonerte Kværner-Aker er ikke denne salgsgevinsten med. Derimot blir balansen belastet med 4 milliarder kroner i gjeld (preferanseaksjer) til Røkke/Aker Maritime, noe som vil gi et fusjonert selskap en betydelig vanskeligere situasjon finansielt enn det Kværner har i dag.

Etter sammenslåingen, som TUs redaktør tilsynelatende ivrer for, er olje- og gassbransjen i Norge redusert til en nasjonal bransje uten internasjonale ambisjoner eller internasjonal evne. Dette er definitivt et tilbaketog for hele bransjen, et tilbaketog som plasserer oss uten framrykningsmuligheter.

Er det forresten dokumentert at vi trenger en konsolidering av bransjen i Norge? Trenger vi det for å redusere konkurransen i Norge? Med skarp konkurranse i Norge står vi bedre rustet til å konkurrere internasjonalt, et poeng som mange forståsegpåere, fra TUs redaktør til talevillige finansanalytikere, synes å gå glipp av.

Johan Hancke

MNIF, Kværner-ansatt