I uke 48 i 2003 var fyllingsgraden på 63,7 prosent. På samme tid i fjor var den på 77,9 prosent. Dette avviket på 14,2 prosent representerer en kraftmengde på ca. 13 TWh. Nettoimporten fra uke 48 i 2003 til uke 48 i i fjor var på 11,7 TWh. Det betyr at absolutt all importert kraft samt noe egenprodusert kraft har blitt brukt til å øke magasinfyllingen. Dette er en naturlig konsekvens av tørrårsperioden vi hadde i 2002-2003. Da brukte vi opp mye av de oppsparte reservene våre, mens nå er det på tide å bygge opp nye. Da er det fornuftig å bygge opp reservene sine på billigst mulig måte, nemlig å benytte kraftmarkedet til å importere kraft i lavkostperioder. Mens vannkraften er lett å regulere og dermed egnet for hyppige produksjonsendringer, er den importerte kraften gjerne overproduksjon som er en følge av at det er vanskelig å regulere vind- og varmekraft. Eventuell ny norsk kraftproduksjon vil således ikke erstatte, men komme som et tillegg til denne uregulerbare overproduksjonen.
De eneste konklusjonene det er mulig å trekke fra det ovenstående talleksemplet, er at vi har utbygd nok kraftproduksjonskapasitet i Norge, men at vi har behov for å støtte oss på oppsparte reserver for en mulig tørrårssituasjon. I tillegg ser vi at kraftmarkedet fungerer som det skal. PIL har her utelukkende sett på importstatistikken og ikke tatt oppmagasinering med i betraktningen da de uttalte seg om de ovenstående tallene i en pressemelding i november i fjor. Det er synd at en stor premissleverandør innen energi- og næringspolitikk enten misforstår den elementære sammenhengen mellom produksjon og lagring i det norske kraftsystemet – eller bevisst villeder publikum for å skape grunnlag for sitt syn om ukritisk utbygging både av flere sterkt forurensende gasskraftverk og resten av vassdragene våre.
Tore Killingland
generalsekretær i Norges Naturvernforbund
