MORO: Frederic Hauge og Marius Holm i den elektriske Tesla Roadster som Bellona skaffet seg. Nå har de gått hver sin vei. (Bilde: Kjetil Malkenes Hovland)

LEDER: Eneveldige Hauge

  • tumener

Bellona skal i juni feire sitt 25 års-jubileum. Tidligere i år flyttet de inn i sitt nye hus som skal være Norges mest energieffektive. Men i jubileumsåret preges også Bellona av stridigheter og anstrengt økonomi. Da nestleder Marius Holm sluttet på dagen for noen uker siden, var det et tegn på uenighet om drift og strategi.

Frederic Hauge stiftet Bellona bare 20 år gammel og fikk mye oppmerksomhet i mediene da han klatret i fabrikkpiper og gravde fram gifttønner. Han gjorde noe ingen andre hadde gjort før. Uten frykt for bøter og rettssaker gikk han løs på forurensende bedrifter.

Et bilde på Hauge er dette: Med islender og oransje overall står han i redaksjonene midt på 80-tallet. Svett og sliten formidler han formål og resultat av en ulovlig aksjon. Hauge visste fra første stund at han måtte ha medieoppmerksomhet for å få gjennomslag i opinionen.

Nikitinsaken ga Bellona et internasjonalt gjennombrudd på 90-tallet. Den tidligere ubåtkapteinen Aleksandr Nikitin risikerte dødsstraff da han samarbeidet med Bellona i kampen mot atomavfall. Rettssakene varte i flere år og kostet millioner, men Bellona vant til slutt, takket være Hauges stahet og utholdenhet.

Når det gjelder kampen mot klimagasser, får Bellona i dag utrettet mer i EU enn i Norge hvor Mongstad er blitt et milliardmareritt for regjeringen. Hauge er viseformann i den europeiske teknologiplattformen for CO2-håndtering(ZEP) hvor flere EU-land og de største energiselskapene er representert.

Frederic Hauge sitter fortsatt med all makt i Bellona. Han har ifølge stiftelsens vedtekter rett til å utpeke styrets flertall. Derfor overlever han også interne konflikter der sentrale medarbeidere slutter i protest. Men hans eneveldige posisjon er kontroversiell internt. At en faglig autoritet som Marius Holm slutter etter 11 år, er et stort tap.

Bellona har gått fra å kjempe fysisk mot forurensende norske bedrifter til å bli en kunnskapsbasert og teknologiorientert miljøorganisasjon. Fra å leve av innsamlede midler er den gradvis blitt sponset av store norske og noen utenlandske selskaper. Til og med Statoil har vært en samarbeidspartner helt fram til kampen om oljeboring i Lofoten og Vesterålen tilspisset seg.

Hauge hevder at han vant den kampen, men norsk oljebransje har vendt ham ryggen. Med nesten 70 ansatte på relativt gode lønninger for å hevde seg i konkurransen om faglig kompetanse vil Hauge nå gjøre Bellona til en industriell partner, blant annet for å produsere mat, drikkevann og energi i Sahara-ørkenen.

Spørsmålet er om Bellona har god nok økonomi til å utvikle et så visjonært og vågalt prosjekt.