Kullgraveren

Robert var aldri noen raddis, men oppveksten på et rom og kjøkken ved Holmestrand, sammen med arbeiderforeldrene, to søstre og den ikke helt ukjente lillebroren Tormod, ga ham et helt spesielt verdigrunnlag i livet.

Tidlig lærte barna at de verken var bedre eller dårligere enn andre. De lærte arbeidsglede og at det også kan være gøy å utføre plikter med den riktige mentale innstillingen. Tankene rundt fellesskapet var sterke i Arbeiderpartiet den gangen, og de sitter i ham ennå.

På et punkt var han forresten bedre enn andre, og spesielt lillebror Tormod, som ble fraløpt på alle distanser inntil 1500 meter. Hele familien Hermansen delte interessen for sport. Løping og skihopp lå Roberts hjerte nærmest, og han fortsatte å hoppe for moro skyld et par tiår etter at de andre hadde lagt opp.

Etterkrigstidens optimisme har satt varige spor i Roberts sinn. Landet skulle bygges og alle skulle delta. At vi har hatt en del motgangsperioder etter den berusende oppgangstiden, som varte inn på 70-tallet, er det nok ingen som har fortalt ham. Han er like optimistisk og energisk som noensinne.

Etter studiene ble Sydvaranger hans første arbeidsplass. Han begynte som arbeidsleder og endte, etter noen år, som verksdirektør i det som på den tiden var Norges tiende største eksportbedrift.

I begynnelsen av 80-årene var han disponent i LKAB i Narvik, som trengte sårt til omstilling. Da denne jobben var utført, fikk Odda Smelteverk glede av optimisten. Etter noen år var de sørgelige økonomiske resultatene snudd til et overskudd.

Fra slutten av 80-årene var han også formann i styret i Store Norske Spitsbergen Kullkompani, som var avhengig av store statlige overføringer for å overleve. Gradvis vokste tanken om ny satsing, ny teknologi og overskudd frem under den røde luggen. For to år siden overtok han som administrerende direktør, og gikk straks i gang med oppgaven. Etter en forrykende innsats hvor de fleste av døgnets timer gikk med, er Svea Nord i produksjon. Nå velter kullene ut i et tempo som ingen har sett maken til på Svalbard.

– Når arbeid og hobby flyter sammen er det bare moro, sier Robert, som har tenkt å holde det gående på polarøya til pensjonisttilværelsen innhenter ham, og selv da vil han bite seg fast. Ikke langt fra flyplassen vokser det frem en skikkelig håndlaftet hytte, som skal huse ham når han går roligere tider i møte.

Det siste tror ikke vi det minste på.