Odd Ivar Sæther (t.v.), Morten Svendsen og Andreas Kristiansen opererer den svært moderne strossa til flere hundre millioner kroner, og som sannsynligvis snart blir tatt ut av drift. (Foto: Per-Ivar Nikolaisen)

STORE NORSKE SPITSBERGEN KULLKOMPANI

Investerte en mrd. i verdens mest avanserte gruve. Snart legger de ned

Store Norske

  • Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) ble stiftet i november 1916.
  • Selskapet overtok da kullgruvedriften i Longyearbyen etter det amerikanske selskapet Arctic Coal Company.
  • Siden har statseide Store Norske drevet kullgruver på Svalbard kontinuerlig med unntak av et opphold under 2. verdenskrig.
  • Tidligere foregikk mesteparten av kullproduksjonen ved Longyearbyen. I dag foregår hovedvirksomheten i Svea 60 kilometer sør for Longyearbyen.
  • Svea Nord produserer rundt 1,7 millioner tonn kull årlig.
  • I området rundt Longyearbyen er det bare drift i Gruve 7, som ligger i Adventdalen, halvannen mil øst for Longyearbyen og produserer cirka 75.000 tonn kull i året.

Kilde: Store Norske

SVALBARD: Dette kunne vært en artikkel om den lyse framtida til en av verdens mest avanserte kullgruver, om hvordan tradisjonsrike Store Norske Spitsbergen Kulkompani med ny teknologi og effektivisering klarte å overleve i et tøft marked.

Operatør Oddbjørn Arntsen kunne sittet i kontrollrommet med de mange skjermene akkurat som nå, og sagt akkurat det samme som han nå gjør langt inne i fjellet i Svea Nord på Svalbard.

– Vi forsøker å styre alt herfra, så vi kan ha færrest mulig folk inne ved strossa, forklarer Arntsen om det hypermoderne kullmaskineriet innerst i gruvegangen.

Supermaskin

Her fra den lille bua har han full oversikt over prosessen. Han kan se båndet som frakter kullet ut, se om det hoper seg opp, og hindre at det renner over.

Han kan se de 123 enorme hydrauliske stemplene som hver og en tåler 1000 tonn og gjør at berget ikke klapper sammen over gruvearbeiderne. Han kan se kutteren som på det meste kan krafse ut 1000 tonn kull i timen.

Innkjøringsfasen til strossa til 350 millioner kroner er over. Det er klart for vanlig drift. Det har vært mye å sette seg inn i for operatør Arntsen, men det har gått bedre og bedre.

Han burde ha gledet seg, men nå er det aller mest resignasjon. For snart er det slutt på kulldriften i Svea.

– Jeg synes det er helt jævlig. Det er masse penger investert i utstyr. Det er masse folk involvert. Opplæring etter opplæring. Og så skal vi ikke bruke det i det hele tatt. Det er helt sykt, sier Arntsen.

Les også: Vil utvinne olje fra kull på Svalbard

Avansert: Operatørene Tommy Forsbakk (bildet) og Oddbjørn Arntsen styrer kullutvinningen fra hver sin bu inne i gruva Svea Nord.

Kollapsen

Den moderne strossa skulle egentlig vært installert i den nye Lunckefjellgruva – gruva som skulle få Store Norske ut av krisa.

Da kullprisen kollapset, ble den plassert i den aldrende gruva Svea Nord i stedet, i påvente av en endelig beslutning om Lunckefjell.

Fortsatt mente Store Norske at de skulle klare det produksjonssjef Per Nilssen kaller «et høvelig positivt case» med en kullpris på ned mot 60 dollar for tonnet.

– Det økonomiske grunnlaget datt dessverre i hop, sier Nilssen på kontoret i gruvelandsbyen Svea.

Ingen ringere enn president Barack Obama torpederte mye av det som var igjen av fremtidshåp for Store Norske.

New York Times kalte vedtaket den viktigste beslutningen som noen gang er gjort for å bekjempe klimautslipp i USA. Landets kraftverk må kutte utslippene med 32 prosent innen 2030.

Den allerede raske overgangen fra kull til naturgass vil skyte ytterligere fart. For Store Norske betydde det at den antatte fremtidsprisen nå gikk ned mot 50 dollar, og dermed rødt lys for videre drift.

Les også: Her finner de råstoffet til fremtidens supermateriale

PauseIsolert: Svea er uten veiforbindelse til Longyearbyen. Store Norske har bygd opp et helt lite samfunn her inne gjennom årenes løp.

Pause

Riktignok hadde de sett lyset brenne, at kullsektoren stadig ble pekt ut som den store stygge ulven i klimadebatten, at nasjon etter nasjon la planer om å skifte fra kull til fornybar.

Greenpeace lenket seg for noen år siden sågar fast i kranene i havna i Svea. Store Norske trodde imidlertid at de hadde bedre tid, at den internasjonale klimapolitikken ikke skulle ramme driften så raskt og nådeløst som dette.

Tanken var at kvalitetskullet i Svea, med sin høye brennverdi, fortsatt kunne brukes i metallindustrien.

– Vi har jo egentlig resignert og skjønt at det ikke blir noen bruk for den nye maskinen, iallfall ikke om prisene ikke går opp igjen. Og det vet vi ikke når skjer, sier produksjonssjef Per Nilssen.

Styret i Store Norske har foreslått overfor eieren Næringsdepartementet å sette kulldriften i Svea på pause.

Selskapet vil utvide driften i den velbrukte Gruve 7 rett utenfor Longyearbyen fra ett til to skift for å ivareta kompetansen i selskapet og ikke minst driften av det lokale kullkraftverket. Infrastrukturen i Svea skal pleies, med en minimumsbemanning.

– Hvis vi bruker ressurser på å vedlikeholde utstyret og tar godt vare på det, er det ikke noe problem å ha dette stående i tre år. Det er tidsperspektivet vårt nå, sier Nilssen.

Les også: Er det dette vi skal tjene milliardene våre på i fremtiden?

I området rundt Longyearbyen er det nå bare drift i Gruve 7.
I området rundt Longyearbyen er det nå bare drift i Gruve 7. Teknisk Ukeblad

Klimatrusselen

Isen på Adventfjorden fryser ikke lenger på vinteren slik den gjorde for 30 år siden. Isbreene minsker i volum og masse. Havet er varmere. Fuglepopulasjonen endrer seg. Fiskeartene flytter på seg. Ingen steder i verden kan forskerne studere endringene som her. Arktis varmes først og mest.

– Klimaet har endret og vil alltid endre seg. Men en stor del av det vi har sett de seneste 30 årene, peker mot menneskene, sier Kim Holmén, internasjonal direktør ved Polarinstituttet.

Svensken kom til Svalbard for første gang for 30 år siden, og han er en pioner innen klimaforskningen i Arktis.

Han er sentral i det verdenskjente forskningssenteret i Ny-Ålesund, og har tatt imot både Ban Ki-moon, John McCain, Hillary Clinton og et stort antall andre prominente gjester til «klimaundervisning».

Les også: Disse tre oljeblokkene kan vise at Norge har hatt rett om Svalbard siden 1920

Det fundamentale kullet

Sammen med blant andre presten i Longyearbyen har Holmén skrevet boken «Isen smelter. Etikk i Arktis.» Spørsmålet der er blant annet hvilket ansvar vi har som samfunn og enkeltmennesker.

– Utslippene fra den globale kullindustrien er en del av klimaproblemet, er det etisk riktig å holde liv i gruvedriften på Svalbard?

– Kullet på Svalbard er en forsvinnende liten del av alt kullet på jorden. Om man skal drive jorden med dagens konsum av fossil energi, vil reservene rekke i mange hundre, ja kanskje tusenvis av år. Svalbards kull rekker til å drive jorden i 9 til 10 timer, sier Holmén.

Longyearbyen er i dag totalt avhengig av strøm og varme fra det lokale kullkraftverket.

– For Longyearbyen er kullindustrien helt fundamental for at samfunnet i det hele tatt finnes. Vi som forskere kunne ikke ha kommet hit uten infrastrukturen som ble bygget opp for kullindustrien.

Les også: Svalbard-innbyggere blir ingeniører på kveldstid

Klimaforskeren: Internasjonal direktør Kim Holmén ved Polarinstituttet hevder at en stor del av de raske klimaendringene i Arktis skyldes menneskenes CO2-utslipp, likevel mener han Svalbard er avhengig av kull inntil videre.

Doblingen

Han tror ikke det hjelper å rette pekefingeren mot folk.

– Vi må finne løsninger, tenke muligheter. Dersom vi må slutte med kull, må vi se om vi kan skape noe bedre.

En rapport fra Norsk institutt for by- og regionforskning har pekt på at en samtidig dobling av antall studenter, forskere og reiselivsansatte må til for å opprettholde antallet arbeidsplasser dersom kulldriften legges ned.

Holmén mener universitetet på Svalbard kan bli dobbelt så stort, om man bare finner gode kurs.

Han tror for eksempel utvikling og testing av teknologi under ekstreme forhold kan ha et stort potensial.

Les også: Her er kullkraftverket som kan få norsk statstøtte

Livet etter kullet

Mørketiden kommer nå raskt nærmere i det kullavhengige Svalbard-samfunnet. Dagens 270 ansatte vil bli rundt 100 dersom vedtaket i styret til Store Norske blir virkelighet.

På vannhullene om kvelden hviskes det om hvem som må gå, hvem som må reise. I hjemmene legger familiene nervøst fremtidskabalen.

Store Norske jobber febrilsk med å finne nye områder å leve av «etter kullet». Ambisjonen er at selskapet fortsatt skal være «en drivkraft for kommersiell og industriell forretningsutvikling» på Svalbard, slik det har vært i snart hundre år.

Det kortsiktige målet er å etablere 30 nye lønnsomme arbeidsplasser innen alternative aktiviteter innen utgangen av 2016.

Store Norske har startet et museum ved nedlagte Gruve 3 ved flyplassen utenfor Longyearbyen. De vil utvikle lagereiendommen og kaianlegget på det nærliggende Hotellneset til en logistikkbase i Arktis.

Det store spørsmålet er imidlertid hva som skjer med Svea. Gruvelandsbyen 60 kilometer utenfor Longyearbyen har ingen veiforbindelse.

Den har imidlertid gruslagt kortbaneflyplass med egen brannberedskap, en dypvannskai, egen kraft- og vannforsyning, egen avfallshåndtering, eget verksted, innkvartering og bespisning for opptil 300 personer, lagerbygninger, møterom og konferansefasiliteter.

Les også: Her er solkraft nå billigere enn både kull- og gasskraft

Denne kan ifølge leverandøren Joy Global krafse ut opptil 1000 tonn kull i timen.

Ekstremsenter

Selskapet har lansert Svea Arctic Research Infrastructure – et senter for forskning, utdanning, utstyrstesting og opplæring i arktiske strøk. De ser for seg samarbeid med institusjoner som Sintef og Universitetssenteret på Svalbard.

– Mer og mer aktivitet flytter nordover. Folk må lære seg hvordan de oppfører seg i ekstremt klima, sier salgs- og utviklingssjef Andreas Askeland.

Tanken er at bedrifter og enkeltpersoner kan prøve ut hvordan det er å arbeide under slike tøffe forhold.

– Selv det å jobbe med vanlig verktøy er helt annerledes. Andre aktiviteter kan være å teste ut hvordan livbåter oppfører seg i is, mener salgs- og utviklingssjefen.

Fjorden ved Svea er den eneste fjorden på vestsiden av Svalbard der det fortsatt er is hvert eneste år. Mens forskningen i Ny-Ålesund konsentrerer seg om klima, miljø og kunnskap om naturen, skal anlegget til Store Norske drive industriell forskning.

Vel vitende om at et slikt anlegg ikke kan erstatte en kulldrift som til tider har hatt en omsetning på over en milliard kroner, mener Store Norske at senteret kan være et lønnsomt bidrag til å sikre Svea som anlegg i en overgangsfase.

Les også: Slik kan Olje-Norge bli hvis De grønne får bestemme

Startproblemer før sluttenSpøkelsesgruve: En av verdens mest avanserte kullgruver står i fare for å bli stående ubrukt, ifølge produksjonssjef Per Nilssen. Per-Ivar Nikolaisen

Startproblemer før slutten

Inne i gruva i Svea er gruvearbeiderne litt som orkesteret på Titanic. Kulldriften i Store Norske nærmer seg ubønnhørlig isfjellet, men her fortsetter alle å «spille» til skipet går ned.

Veiledere fra leverandøren av den nye strossa er denne dagen på plass for å hjelpe gruva i gang med den nye utvinningsteknologien.

– Her er knuseren. Kullet kommer ned her. Så fortsetter det videre den veien, sier en entusiastisk Matthew Wakeford i Joy Global, tydelig stolt over produktet selskapet har levert.

Det har vært flere utfordringer med oppstarten av det som omtales som «den mest moderne strossa i verden». Utvinningsmaskineriet ble installert i april og tatt i bruk i begynnelsen av mai.

– Enkelte av komponentene er av litt prototyp utførelse. Det medfører at innkjøringsfasen har vært forholdsvis lang. Nå er vi klare for å gå til vanlig drift, og så langt ser det meget lovende ut, fastslår produksjonssjef Per Nilssen, før han liksom sukker og humrer litt galgenhumoristisk oppgitt over det han selv akkurat har sagt, vel vitende om at det snart er over.

360-grader fra Svalbard: Bli med i verdens nordligste taubane

Trist

Teoretisk sett skal den nye strossa nesten gjøre alt selv. Når Teknisk Ukeblad er på besøk, stopper den plutselig opp. Støtvise, skingrende pip lyder fra callinganlegget.

Krumbøyde gruvearbeidere forsøker å flytte det fastkilte utskyvet manuelt når den avanserte automatikken nå har slått feil. Det er mørkt, skittent, vått og lavt under taket. Men Andreas Kristiansen fra Sørfold kaller det «en fin arbeidsplass».

– Akkurat det er en vanesak, sier 29-åringen som er utdannet anleggsmaskinfører.

Han hadde flere kompiser som jobbet i Svea og fikk lyst til å jobbe der han også. Det er et godt kameratskap mellom de ansatte.

Turnusordningen er attraktiv, med 14 dager på og 14 dager av. 29-åringen har vært her i snart ti år, før det nå ser ut til å være slutt.

– Det er trist at det skulle bli sånn. Jeg skulle helst se at vi hadde vært her i mange år til. Men det ser mørkt ut, sier Kristiansen.

Les også: Jobbet 2-4-turnus. Fant opp unikt pumpesystem på fritiden

Ingen fremtid

Mange av gruvearbeiderne pendler fra fastlandet. Odd Ivar Sæther fra Selbu er en av dem som ikke ser en fremtid på Svalbard.

– Jeg har jobbet i anleggsbransjen før. Der tror jeg mulighetene nå er til stede. Jeg har drevet med betong, forskaling og armering. Jeg har også tømrerfagbrev. Så jeg tror jeg skal klare å finne meg en jobb, sier han.

På pauserommet inne i gruva sitter Hans Gunnar Olsen. På bordet står smøreost og Wasa knekkebrød.

Seks måneders prøvetid i 1997 har blitt til 18 år, før han nå har fått beskjed om at arbeidsoppgavene i Svea trolig snart opphører.

– Det har ligget litt i kortene. Det kom kanskje ikke som et sjokk på oss. Vi var avhengige av markedet, og vi måtte få ned kostprisene. Vi vet ennå ikke helt hva som hender, om vi får oppsigelse eller hva som skjer, sier Olsen.

Pause: Hans Gunnar Olsen tar lunsj på pauserommet som er bygget inne i gruvegangen i Svea Nord. Han frykter at det snart blir pause for godt. Per-Ivar Nikolaisen

Ubehagelig

Noen av de ansatte flyttes trolig til Gruve 7 ved Longyearbyen, såfremt styrets forslag går igjennom i regjeringen.

Den forventete nedbemanningen gjør at det er mye ubehagelig spenning, men også mye galgenhumor inne i fjellet for tida. Det særegne kameratskapet lever videre til siste slutt.

– Før så vi på maskiner eller annet utstyr vi hadde lyst til å kjøpe oss på Finn.no. Nå leter vi etter nye jobber, sier Olsen

– Det er mange miljøvernere på fastlandet som spretter champagnen den dagen det er slutt for kulldrift her. Hva tenker du om det?

– Det er så mange forskjellige mennesker. Det er ikke det at man ikke skal ta vare på naturen. Men vi må skape arbeidsplasser. Hvis det ikke er arbeid å få, hva skal vi med folk her da.

Dersom spådommene om lave kullpriser gjøres til skamme, og prisene igjen gjør det drivverdig i Svea om tre år, vil det likevel bli en vanskelig start.

Kompetanse har forsvunnet, folk må læres opp på ny, og det vil kreve store ressurser å sette sammen utstyret.

– Dette er grovt, tungt og stort gruveutstyr, sier produksjonssjef Per Nilssen.

Han frykter for hva som vil skje med den svært avanserte teknologien. Trolig er det mange deler som er sårbare for lagring og som må skiftes ut hvis driften skal i gang igjen.

Svalbards skjebneI ruin: Restene etter den første delen av den hundre år gamle kulldriften i Svea er vernet. Det er ikke dagens kulldrift. Per-Ivar Nikolaisen

Svalbards skjebne

Helt siden Svalbardtraktaten ble undertegnet i 1920, og ga Norge suverenitet over området, har øygruppa vært viktig – ikke minst geopolitisk.

Svalbard har blitt brukt som en brikke i den internasjonale storpolitikken i alle år. Kulldriften har trolig vært avgjørende for å beholde Svalbard «norsk».

Det store spørsmålet er hva staten nå kan gjøre for Svalbard-samfunnet dersom kulldriften forsvinner. Så sent som på forsommeren sa næringsminister Monica Mæland til Teknisk Ukeblad at Norge driver kulldriften videre fordi Svalbard er viktig for landet, tross erkjennelsen av den globale kullbransjens sterke bidrag til klimaendringene.

Hun viste til at verden fortsatt trenger fossil energi. Regjeringen hadde da gått inn med 500 millioner kroner for å sikre drift ut 2016, gjennom kjøp av eiendom og ån.

Klimaforsker Kim Holmén tror aldri Svalbard-samfunnet kan bære seg selv. Øygruppa vil trenge økonomisk støtte fra fastlandet, for å opprettholde bosettingen på nåværende nivå.

Man kan ikke se på Svalbard isolert. Det er for eksempel dyrt å drive utdanning på Svalbard, men det er likevel bra for Norge.

– Størrelsen på Longyearbyen blir en politisk beslutning, enten om man skal ha en stor kullgruve eller et stort universitet. Norge har råd til å ha 10.000 eller 2000 mennesker her. Men vi må skaffe meningsfulle arbeidsoppgaver. Longyearbyen kan ikke drive med terapi, sier Holmén.

#Norgeetteroljen: I disse tankene vokser det som kan bli Norges nye milliard-næring